Guider til kultur og kunst, arrangementstips og historier fra byen.
I det nordlige Nigde, mellom Melendiz-sletten og Kappadokias surrealistiske daler med sine "fe-skulpturer", ligger det noen åser som ved første øyekast bare ser ut som nakne åser.
Noen få kilometer øst for Kaman ligger en rund høyde som stiger opp fra steppen, rett ved siden av landsbyen Çağırkan.
Når noen besøker Batman, er det ofte et bestemt navn de forbinder med byen, men bak det navnet ligger en historie som er mindre enn hundre år gammel.
Når du går gjennom renessanssalene i europeiske museer, vil du ofte legge merke til et teppe med blå og røde medaljonger, eller et teppe med en åttekantet stjerne, enten det er plassert på et bord eller foran en trone.
På veien fra Uşak til İzmir, omtrent tjuefem kilometer vest for byen, ligger en bosetning som heter Güre. De runde åsene som ligger langs den smale dalen som vannes av Gediz-elven, ser ved første øyekast ut som vanlige åser.
Sivas-kjøkkenet er et uttrykk for livet i steppelandet. Okser og sauer som beiter på fjellene, fiken som modnes i stor høyde, steinovner og steinsalt er grunnleggende elementer i dette kjøkkenet.
Hvis du ser en stor, lysfarget hund med en svart maske ved siden av en saueflokk i Sivas-slettene, er det mest sannsynlig at du har møtt en Kangal-hund.
I Şanlıurfa, når du setter deg ned ved bordet, vil du alltid finne en krydder i en dyp rød til lilla farge, ved siden av brødet, kebaben og kjøttbollene. Her kaller de den "isot".
Mens du går i Haleplibahçe-området i Şanlıurfa, kan du føle at du går over restene av store romerske boliger, og i rommene deres lå det en gang tepper laget av stein.
Når man nevner Erzincan, er det en av de første tingene som kommer opp i tankene, selv for folk som bor langt unna, nemlig en spesiell type ost.
På veien fra Erzincan til Erzurum, omtrent 15 kilometer øst for byen, vil du se en rund høyde som stiger opp fra sletten.
Det er ikke vanlig at noen som besøker Çorum reiser tomhendt. Ofte har de med seg en pose med "leblebi" (en type ristet kikerter).
Å oppdage navnet på en by gjennom selve byens skriftlige kilder er et av de mest spennende øyeblikkene innen arkeologi. De to utgravningsstedene i Çorum, Hattuşa i Boğazkale og Şapinuva i Ortaköy, ga nettopp denne opplevelsen.
I Ardahan kommer vinteren tidlig og varer lenge. Det dyrkes lite i åkerne, men beitemarkene er store, så byens mat består hovedsakelig av hvete, melk, kjøtt og honning. To av de mest kjente produktene fra denne regionen er and og ost.
Tokat-kebaben serveres på et fat, og hver del av fatet forteller en egen historie.
I Tokat blir eple- og druemønstrene, som finnes på skjerf, duker eller laken, trykket for hånd, ett og ett.
Når man går i landsbyene i Rize, ser man små, trekonstruksjoner som står i luften, ofte like ved siden av husene. Noen har forseggjorte bjelker, mens andre har mørke, gamle planker, og de bærer med seg en håndverkstradisjon som er over hundre år gammel.
Når du ankommer Rize langs kystveien, er det ikke selve havet som først fanger blikket, men heller de bratte skråningene som stiger opp rett bak havet. Disse skråningene er dekket av tettplantede, beskårne og bølgende teplantasjer i en dyp grønn farge.
Arslantepe, som ligger omtrent syv kilometer nordøst for Malatya, stiger opp blant Orduzus prunellikgårder og gir ved første øyekast inntrykk av å være en vanlig ås.
Når man besøker Malatya om sommeren, kjenner man først byen ved hjelp av lukten. I begynnelsen av juli høstes aprikosene fra hagene og legges ut på tak, gårdsplasser og åkre, hvor solen får dem til å mørkne i løpet av noen dager.
I Kastamonu starter ofte en dag med en bolle, og den avsluttes ofte om kvelden med en fersk, kjøttfylt pai fra en tradisjonell steovn. I mellomtiden kan man nyte en skive pastrami, en bolle med "tirit" (en slags stuing) eller en tallerken med sur ris.
Veien fra Kastamonu mot Sinop fører ned til en bred elvedal når man nærmer seg Taşköprü.
Konuralp, som ligger åtte kilometer nord for Düzce, virker ved første øyekast som en rolig bydel. Men under hagene, husene og de smale gatene ligger en antikk by, hvis navn har blitt endret flere ganger gjennom århundrene.
Det er lett å finne Düzce på kartet. Det er en liten by som ligger midt mellom Istanbul og Ankara, og som kun berører Svartehavet via kystbyen Akçakoca.
