Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Malatya-plommer: En geografisk betegnelse som garanterer kvalitet fra gård til bord.

Når man besøker Malatya om sommeren, kjenner man først byen ved hjelp av lukten. I begynnelsen av juli høstes aprikosene fra hagene og legges ut på tak, gårdsplasser og åkre, hvor solen får dem til å mørkne i løpet av noen dager.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Malatya-plommer: En geografisk betegnelse som garanterer kvalitet fra gård til bord.

Malatya erter kommer besøkende til byen først kjenner den igjen på lukten. I begynnelsen av juli høstes aprikoser fra hagene og legges ut på tak, gårdsplasser og åkre. Solen modner frukten i løpet av noen dager. Ifølge informasjon fra Malatya Kultur- og Turismedirektorat, produseres omtrent halvparten av Tyrkias totale produksjon av tørkede aprikoser, og 85 til 90 prosent av den totale produksjonen av tørkede aprikoser, i denne provinsen. Aprikosen i Malatya er mer enn bare en frukt; den definerer byens kalender, dens bord og det bildet den presenterer til omverdenen. Denne artikkelen ser nærmere på den offisielle identiteten til Malatya-aprikosen, de unike variantene som gjør den så spesiell, klimaet, tradisjonen for tørking, og hvordan du kan identifisere den ekte Malatya-aprikosen i dag. En av Tyrkias første geografiske betegnelser.

Malatya-aprikosen er registrert som nummer 32 i det tyrkiske patent- og varemerkekontorets register for geografiske betegnelser. Søknaden ble sendt inn av Malatya Handels- og Industrikammer 31. juli 2000. I henhold til registreringsdokumentet ble den geografiske betegnelsen kunngjort i den offisielle gazetten 28. januar 2001, og ble registrert med gyldighet fra den datoen. Den er klassifisert som en "opprinnelsesbetegnelse", noe som betyr at produktet får alle sine karakteristika fra den geografiske regionen der det produseres. Dette serienummeret indikerer at Malatya-aprikosen var et av de første produktene som ble beskyttet under de tidlige årene av det geografiske betegnelsessystemet i landet. En interessant detalj i dokumentet er definisjonen av det geografiske området. Beskyttelsen er ikke begrenset til bare Malatya-provinsen og dens distrikter. Distriktene Baskil i Elazığ, Gürün i Sivas, Gölbaşı i Adıyaman og Elbistan i Kahramanmaraş regnes også som en del av det samme området. Dette viser at aprikoskogene ikke respekterer provinsgrenser, og at det samme klimaet og jorden strekker seg til nabudalene. Malatya-aprikosen er også registrert som en tyrkisk geografisk betegnelse hos EU.

Seks varianter, ett navn.
Registreringsdokumentet lister opp de viktigste variantene av Malatya-aprikosen med navn: Hacıhaliloğlu, Hasanbey, Kabaaşı, Soğancı, Çataloğlu og Çöloğlu. Disse er lokale varianter av samme art, *Prunus armeniaca*, men de er ikke like. Ifølge dokumentet har Hacıhaliloğlu, Kabaaşı og Çataloğlu ovale frukter, mens Soğancı og Çöloğlu har runde frukter, og Hasanbey har hjerteform. Fruktekjøttet og skallet er gult i alle variantene, og smaken er veldig søt i alle. Hasanbey er den største varianten, og dokumentet oppgir en fruktvekt på 4 Her er en brosjyre fra Forskninginstituttet for aprikoser, som er tilknyttet Landbruks- og skogdepartementet, beskriver den som den viktigste aprikossorten som dyrkes i Malatya-regionen for tørking. Ifølge brosjyren stammer sorten fra Malatya og ble forbedret gjennom seleksjon i 1976, også i Malatya, og ble registrert i 2007. Treet vokser kraftig og danner en bred krone. Blomstringen finner sted i løpet av de første og tredje ukene i mars, mens høsten foregår i løpet av den første uken i juli. Frukten er elliptisk, med fast og søt fruktkjøtt, og kjernen er ikke bitter. Den tåler kalde vintre, tørre vårer og trenger en solrik, varm sommer. Den vokser godt i varm, næringsrik, leirholdig og kalkholdig jord, men trives ikke i fuktig jord med høy grunnvannstand. Brosjyren fra forskningsinstituttet, rettet mot bønder, gir en praktisk forklaring på dette. Siden aprikostrær er følsomme for sen frost om våren, bør man velge skråninger og åser i stedet for flate områder og daler når man anlegger et aprikosplantasje. Lav luftfuktighet om sommeren er viktig for kvaliteten på frukten. Derfor er det ikke tilfeldig at plantasjer ofte er etablert på skråninger rundt Malatya-sletten. De skråstilte områdene du ser langs veien er ofte bevisst valgt for å beskytte trærne mot frostnetter. Gul aprikos, brun aprikos.

I Malatya blir det meste av aprikosene tørket. Registreringsdokumentet beskriver to forskjellige produkter. Aprikoser som høstes når de er klare for tørking, og som deretter svovelbehandles og tørkes, har en jevn gul farge. Naturlig tørkede aprikoser, som ikke er svovelbehandlet, er lyse eller mørke brune. Begge har den karakteristiske smaken og aromaen av aprikos. Dokumentet oppgir fuktighetsinnholdet i de tørkede fruktene til mellom 20 og 25 prosent, og beskriver sammensetningen av 100 gram tørkede aprikoser, inkludert innholdet av vitamin A, kalium og jern. Dokumentet som beskriver tørkeprosessen mest detaljert, er registreringen av aprikoskjernen. Malatya Aprikoskjernen, registrert av Malatya Handelsbørs, ble registrert som et geografisk produkt under nummer 573 den 15. oktober 2020. Ifølge dokumentet høstes aprikosene enten direkte for tørking, eller de svovelbehandles før de legges i solen. Etter tre eller fire dager fjernes kjernene, og de svovelbehandlede og ikke-svovelbehandlede aprikosene behandles separat. De fjernede kjernene vaskes og tørkes i solen i fem til seks dager. Kjernen er også et produkt.

Aprikoskjernen i Malatya er ikke et avfallsprodukt, Nest nesten alle aprikosene i regionen er podet, så har kjernen til Malatya-aprikoser har en søt smak; dette fremheves som en av produktets viktigste egenskaper. For å få tak i kjernen, bløtlegges de skallkledde aprikosene i bassenger over natten, knuses med maskin og tørkes i solen eller i ovn.

Fra en stasjon til et institutt:

Den nåværende berømmelsen til Malatya-aprikoser skyldes også vitenskapelig forskning. Ifølge historien til Aprikosforskninginstituttet, igangsatte det høyere landbruksinstituttet i Ankara en doktorgradsavhandling på 1930-tallet for å undersøke Malatyas fruktproduksjon. Denne studien ble gjennomført mellom 1933 og 1936. Deretter, i 1937, ble en aprikosstasjon opprettet i Malatya i samarbeid mellom tyrkiske og tyske eksperter. Fra 1940 ble det produsert plantefor, hovedsakelig aprikoser. Gjennom årene har institusjonen hatt forskjellige navn, som Fruktkulturstasjon, Aprikosforskningstasjon og Fruktproduksjonsinstitutt, og siden 2015 har den operert under navnet Aprikosforskninginstitutt. I dag ligger instituttet omtrent fire kilometer sørvest for sentrum av Malatya, langs Yeşilyurt-veien. Ifølge instituttets nettside er det registrert 33 forskjellige aprikossorter her per 2023. Listen inkluderer lokale varianter som Hacıhaliloğlu, Hasanbey og Soğancı, samt varianter med navn som refererer til regionen, som Eski Malatya og Levent. Kontrollpunktet i registreringsdokumentet for Malatya-aprikoser knytter også disse institusjonene sammen. Kontrollen utføres i to faser, på treet og på frukten, av et utvalg bestående av eksperter fra Malatya Handels- og Industrikammer, landbrukskontoret, landbruksforeningen, forskningsinstituttet, İnönü-universitetets aprikosforskningssenter og aprikosproduksjonskooperativer, under koordinering av Malatya Handels- og Industrikammer.

Aprikoser på bordet:

Aprikoser finner veien inn i alle aspekter av matlagingen i Malatya, fra desserter til frokost. Malatya Kultur- og Turismedirektorat nevner aprikosprodukter som syltetøy, pestil (en type tykk fruktgele), nektar, sirup og desserter, både ferske og tørkede. På direktoratets matside nevnes også den lokale desserten "kaymaklı kayısı tatlısı", en aprikosdessert med krem. I tillegg til aprikoser, kommer andre produkter fra regionen fra samme type jordbruk. I databasen til det tyrkiske Patent- og Varemerkekontoret finnes over femti geografiske betegnelser knyttet til Malatya. Blant disse er Hekimhan-valnøtter, Malatya Dalbastı-kirsebær (med geografisk betegnelse) og Malatya Köpük Pestili (med opp Registreringsdokumentet brukes til merking, og det understreker at navnet og opprinnelsesbetegnelsen vil være plassert på produktet eller emballasjen. Å lete etter merket på emballasjen er den enkleste måten å forstå om produktet kommer fra et sertifisert system. Å smake både den sulfittbehandlede, gule aprikosen og den naturlig tørkede, brune aprikosen, er en god måte å bli kjent med de to forskjellige tørkeprosessene for samme frukt. Som det også fremgår av dokumentet, bør tørkede aprikoser oppbevares på et kjølig og tørt sted for å bevare smaken.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren