Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Slanke og trehus i fjellbyene.

Når man går i landsbyene i Rize, ser man små, trekonstruksjoner som står i luften, ofte like ved siden av husene. Noen har forseggjorte bjelker, mens andre har mørke, gamle planker, og de bærer med seg en håndverkstradisjon som er over hundre år gammel.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Slanke og trehus i fjellbyene.

Mens du går i landsbyene i Rize, vil du se små, trekonstruksjoner som står på fire stolper, rett ved siden av husene. Noen har intrikate utskjæringer, mens andre har mørkt treverk som vitner om en håndverkstradisjon som er over hundre år gammel. Disse kalles "serender", og i regionen kalles de også "nay". Når du går opp i fjellene, vil du møte "yayla"-hus, som har en steinbase og en overdel laget av tykke planker.

Denne artikkelen beskriver Rizes trearkitektur, basert på offisielle kilder og "Øst-Karadeniz Kulturinventar". Den viser hvor du kan se disse bygningene i dag og hvordan du kan besøke dem.

**Trearbeidets lange historie**

"Øst-Karadeniz Kulturinventar" forteller om trearbeidets lange historie i denne regionen, med referanser til antikke forfattere. Ifølge inventaret skrev Strabon om en befolkning som bodde i de høyere delene av Rize, kjent som "Heptakometer", som betyr "folk fra syv landsbyer". Han beskrev at de bodde i tårn bygget av tre, og at disse tårnene ble kalt "mosyn". Befolkningen ble derfor også kjent som "Mosyniker". Inventaret understreker at trearbeidet fortsatt praktiseres med stor dyktighet i Rize og omegn, og at håndverket som vises i "serender" er overlegent sammenlignbare konstruksjoner i omkringliggende områder. Skogens rikdom har gjort tre til det mest naturlige materialet i regionen. Inventaret nevner blant annet lønn, kastanj, valnøtt, alm, lind, buksbom og hasselnøtt blant de vanligste tresortene. Ved bygging av hus foretrekkes lønn, kastanj, furu og gran. I kystnære områder er kastanj og lønn vanlig, mens furu og gran dominerer i de mer innlands områdene, da antallet bartrær øker med høyden.

**Hva er en "serender"?**

Rize Kultur- og Turismedirektoratet definerer en "serender" som et typisk element i Karadeniz-regionens arkitektur. Dette er en trekonstruksjon som står på stolper og har et tak. Den brukes til å beskytte matvarer mot skadedyr, tørke dem og oppbevare dem. Direktoratet nevner blant annet mais, belgfrukter, poteter, olje, ost, vinterpærer, "Laz"-eple og "muşmula" (en type frukt) som vanlige varer som oppbevares i disse konstruksjonene. Ifølge "Øst-Karadeniz Kulturinventar" ble det frem til 1950-tallet bygget en "serender" ved siden av nesten hvert hus. Inventaret understreker at selv om "serenderen" ser ut som en separat bygning, er den faktisk en del av huset og får sin betydning i sammenheng med huset. GoTürkiye oppgir også navnene "nay", "naliye" og "serender" for disse lagringshusene.

**En "serenders" konstruksjon**

Hele konstruksjonen av en "serender" er designet for å beskytte innholdet mot Inventarbeskrivelsen gir verdifull informasjon om håndverket som er brukt i byggingen av disse strukturene. Dyktige håndverkere bygger dem uten spiker, kun ved hjelp av trekonstruksjoner, slik at strukturen kan demonteres og flyttes til et annet sted. Ifølge inventarbeskrivelsen er håndverket i disse strukturene mye mer forseggjort enn i vanlige hus. Mens dekorasjoner er sjeldne i Rize-hus, finner man mest forseggjorte treskjæringer på veggene i disse strukturene og på noen av de lokale husene. Rize Provincial Directorate of Culture and Tourism skriver også at veggene i disse strukturene vanligvis har treskjæringer. Når du står foran en av disse strukturene, bør du se på bjelkene, under taket og gulvlinjen; det er her de fleste utskjæringene og dekorasjonene er plassert. I tillegg til selve strukturen, er det viktig å se på huset ved siden av. Ifølge inventarbeskrivelsen kalles området hvor huset skal bygges "yurt" eller "yurtluk". Når man velger sted, er det viktig å vurdere om området får morgensol, om det er vann i nærheten, nærhet til dyrkbar mark og at det er trygt for skred. Etasje i stein, med to etasjer i stein og tre, er den vanligste typen tradisjonelt hus i Rize. I første etasje er det en stall, og hovedinngangen til huset er på siden. Døren fører alltid til "eviçe", som regnes som hjertet av huset. Der lages mat, der spises, og gjester tas imot. I gamle hus dekket ovnen hele den ene veggen i "eviçe", og det var ingen vinduer. Taket over ovnen var laget i form av en rist for å slippe ut røyk, og dette taket ble kalt "çaçel". Fra "eviçe" går man inn i "hayat", en gang hvor dørene til de andre rommene åpner seg. Inventarbeskrivelsen sier at den viktigste funksjonen til "hayat" er å fordele varmen fra ovnen til de andre rommene. Stallen i første etasje bidrar også til å varme opp huset, siden taket i stallen er laget av tre, og varmen stiger opp. I noen av de lokale husene er det en mellomliggende seksjon kalt "hanbağı" mellom stallen og første etasje. Under taket er det alltid områder som brukes som lager eller spiskammer, kalt "dağni", "darni" eller "dereni". Hvis huset er utsatt for sterk vind fra nord eller vest, blir det ofte bygget en ekstra struktur kalt "çardak" eller "pahça" på den siden. Rize Provincial Directorate of Culture and Tourism beskriver også at i disse store husene, som er bygget i to etasjer over en kjeller, er det en overgang fra kjøkkenet til en stue med utsikt over skråningen.

Inventarbeskrivelsen gir en detaljert klassifisering av de forskjellige teknikkene som brukes i trekonstruksjoner i Rize. Ved "treblokk"-konstruksjon legges horisontale planker oppå hverandre. Ved "tømmer"-konstruksjon brukes grovt bearbeidede tømmerstok Ifølge inventarbeskrivelser finnes de beste eksemplene på "göz dolma"-teknikken i landsbyen Çağlayan i Fındıklı.

Jo høyere oppe man kommer, desto enklere blir arkitekturen. Ifølge inventaret er bygningene som brukes i fjellområdene og beitemarkene i visse perioder av året enklere og mindre, og består vanligvis av en stall i første etasje og et enkelt rom i andre etasje. Det er også viktig at dyrehusene er bygget med større omhu i fjellområdene, fordi hovedmålet med fjellbruk er å øke produktiviteten fra husdyrhold. Ifølge Rize Provincial Directorate of Culture and Tourism er husene i fjellområdene nær skogen laget av tre, med en kjeller i stein som brukes som stall, mens øverste etasje, som inneholder kjøkken, spiskammer, sitteplass og soveplass, er laget av tykke planker. Taket er dekket med furuplanker som er omtrent en og en halv til to centimeter tykke, og disse plankene kalles "hartama", "harduma" eller "hartuma". Steinplater legges på toppen av plankene for å hindre at de blåser bort. I hus med ett rom er kjøkken, spiskammer og soveplass i samme rom, mens i hus med to rom er kjøkken og spiskammer på den ene siden, og sitteplass og soveplass på den andre. Ifølge direktoratet var fjellbruken en tre måneders periode som strakte seg fra begynnelsen av juni til første uke i september. Øst-Karadeniz Culture Inventory beskriver også at fjellbruk var en nødvendig måte å beite dyr på, og at det ikke fantes andre måter å bevare produktene som olje, ost og yoghurt gjennom sommeren, da kjøleskap ikke var tilgjengelige i landsbyene. Ifølge inventaret spilles "horon" med fele og "tulum" under fjellfestivalene, og det synges improviserte sanger og dikt. Disse festivalene ble opprinnelig arrangert for å gjøre fjellvandringen og arbeidet i fjellområdene mer underholdende.

Fra "serender" til "çay" (te)

Historien om "serender" endret seg med te. Ifølge inventaret mistet disse lagerbygningene, som ble brukt til å tørke og lagre mais, sin funksjon da teplantingen ble mer utbredt. Inventaret beskriver at produksjonen av "serender" og "göz dolma"-hus har opphørt helt, og at det også er vanskeligere å finne håndverkere som jobber med stein, da slike oppgaver har blitt færre. De gamle, urestaurerte husene blir erstattet av betongkonstruksjoner som ikke er et resultat av tradisjonell arkitektur. GoTürkiye noterer imidlertid at noen av "serender"-bygningene i dag er omgjort til små gjestehus. Altså forsvinner disse bygningene på en måte, samtidig som de får et nytt liv.

Hvor kan man se dem i dag?

Du kan lett se det tradisjonelle husoppsettet i Rize ved Rize Museum. Museet ligger i et hus som kalles "Sarı Ev" (det gule hus), og det ble Det naturlivsmuseet i Çayeli er bygget utelukkende av tre og viser landbruksredskaper og hverdagsgjenstander fra regionen. Hvis du ønsker å besøke landsbygda, vil siden om "gårder" på fylkesadministrasjonens nettside gi deg veiledning. Blant de steinbygde gårdene i Çamlıhemşin finner du bygninger som dateres tilbake til det 18. og 19. århundre. De fylte steinhusene i Fındıklı finnes spesielt i landsbyene Çağlayan og Aslandere. For å se fjellgårdene (yayla), er Çamlıhemşin-fjellene et godt utgangspunkt. Kommunen i Çamlıhemşin presenterer Pokut-fjellområdet, som ligger i en høyde av 2032 meter, og fremhever de trehusene og den unike arkitekturen.

Ting å være oppmerksom på under besøket:

Mange av de gamle husene og gårdene er fortsatt bebodd av familier. Før du tar bilder, spør om tillatelse før du går inn i hagen eller gårdsplassen, og unngå å gå opp trappene. For å se detaljene i treverket, er det best å besøke på dagtid når solen skinner. Veiene opp til fjellområdene er smale og svingete, og kan være glatte etter regn. Besøk fjellområdene om sommeren, og vær forberedt på at været kan endre seg raskt. Sjekk museenes åpningstider og -dager på nettsiden muze.gov.tr.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren