Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Erzincan-ost (en type ost fra Erzincan).

Når man nevner Erzincan, er det en av de første tingene som kommer opp i tankene, selv for folk som bor langt unna, nemlig en spesiell type ost.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Erzincan-ost (en type ost fra Erzincan).

Når man nevner Erzincan, er det en ost som ofte dukker opp i tankene, selv for de som bor langt unna. Erzincan-osten, kjent for sin smuldrende konsistens, hvite til kremfargede farge og distinkte aroma, er byens mest kjente produkt. I denne artikkelen skal vi utforske hvorfor denne osten kun kan produseres i de høyereliggende områdene i Erzincan, hvilke regler som gjelder for geografisk betegnelse, hva akademiske studier har funnet ut, og hvordan du kan identifisere denne osten når du besøker byen. Informasjonen er hentet fra det tyrkiske patent- og varemerkekontoret, lokale kulturturismemyndigheter og forskningsrapporter fra universiteter.

**Hva er Erzincan-ost?**

Den tyrkiske matloven definerer Erzincan-ost som en ost produsert ved å fermentere og salte melk som er koagulert med ostemasse, deretter smuldre den og pakke den i matvennlige emballasjer eller skinnposer. Etter modning selges osten. Denne definisjonen er hentet fra en studie publisert i *Çukurova Tarım ve Gıda Bilimleri Dergisi* i 2024. Erzincan-ost produseres i mange regioner i Tyrkia og kan lages av melk fra sau, geit, ku eller bøffel. Det som skiller Erzincan-osten fra andre oster er både typen melk som brukes og geografien der produksjonen er knyttet til. En artikkel publisert av forskere fra Atatürk- og Bingöl-universitetene i 2020, påpeker at Erzincan-osten også er kjent som "Şavak"-ost og er den mest kjente av alle ostetyper. Ifølge samme studie lages osten av melk fra Akkaraman-sau i de høyereliggende områdene rundt Erzincan, Erzurum, Tunceli, Bingöl og Elazığ, produsert av Şavak-stammen mellom mai og september. Forskerne, med hjelp fra Şavak-stammen, som de beskriver som de opprinnelige produsentene, laget prøvene sine i Dumlu-området nær Erzurum.

**En beskyttet geografisk betegnelse**

Erzincan-ost er et produkt som er beskyttet av en geografisk betegnelse. Ifølge det tyrkiske patent- og varemerkekontorets registreringsdokument ble søknaden sendt inn 21. august 2000, den geografiske betegnelsen ble kunngjort i den offisielle gazetten 9. desember 2000, og registreringsdatoen er 29. august 2001. Registreringsnummeret er 30, og det er Erzincan Handels- og Industrikammer som har registrert produktet. Endringen i dokumentet ble kunngjort i et bulletin datert 15. oktober 2021. En geografisk betegnelse er den strengeste typen geografisk beskyttelse, og den indikerer at alle egenskapene til et produkt er knyttet til et bestemt geografisk område. Registreringsdokumentet beskriver det geografiske området i én setning: de høyereliggende områdene i Erzincan- Her liste, Ezine-osten som kjent, inneholder også kjente produkter. Akkaraman-melk og beitesesongen.

Det mest bemerkelsesverdige punktet i registreringsdokumentet gjelder melken. Osten er laget av råmelk fra Akkaraman-sau som beiter innenfor et geografisk område, og som melkes mellom april og september. Opptil 5 % Morkaraman-sauemelk eller geitemelk kan tilsettes denne melken, noe som betyr at minst 95 % av blandingen er sauemelk. Produksjonen foregår mellom april og desember. Ifølge dokumentet utvinnes ett kilogram ost fra fire til fem liter melk. Dette er beitesesongen. Den angitte produksjonsperioden, fra mai til september, som akademiske studier nevner, tilsvarer månedene hvor sauene beiter på høyder. Registreringsdokumentet knytter denne produksjonen til et geografisk område: sauene som leverer melken, er Akkaraman-sau som beiter på beitemarker over 1500 meter over havet. En forbrukerundersøkelse fra 2023 bekrefter at typen melk, modningstiden og saltinnholdet er viktige faktorer for forbrukerens preferanse for denne osten.

Fra ostemasse til ferdig produkt:

Registreringsdokumentet beskriver den tradisjonelle produksjonen trinn for trinn. Først lages ostemassen: omtrent 25 til 30 liter myse blandes med seks til syv tørkede lammer eller tre til fire kalver, og blandingen får stå i en uke. Melken siles flere ganger og hviler i gryter i omtrent to timer. Deretter tilsettes ostemasse, med en mengde på en til tre liter per 100 liter melk. Etter en time helles massen i spesialfilter, og "teleme" dannes. Etter å ha hvilt i en dag, plasseres "teleme" i 50-kilogramsposer, og snus daglig i omtrent ti dager for å drenere all væsken. Osten, som smuldres opp, saltes med 2 til 2,5 % kilde salt fra Kemah-distriktet i Erzincan, og presses godt ned i posene. Posen lukkes, stables og får stå i ytterligere ti dager. Etter at all væsken er drenert, presses osten forsiktig ned i poser laget av geite- eller saueskinn, eller i emballasje som er egnet for kontakt med mat. Modningen er den mest tidkrevende delen av prosessen. Siden råmelk brukes, er minimum modningstiden fire måneder, og osten oppbevares i kjølerom ved temperaturer mellom minus to og null grader. Etter at modningen er fullført, kan den oppbevares under de samme forholdene i opptil tolv måneder. Forskere skriver at osten tradisjonelt modnet i grotter i minst tre måneder, og noen ganger opptil et år, mens den i dag ofte presses i plastbeholdere og oppbevares kaldt. "Tulum", posen som gir osten sitt navn, har også en funksjon. En aroma-studie fra 2024 viser at "tulum"-oster kan produseres i geiteskinn eller i plastbeholdere, og at geites Registreringsdokumentet godtar begge emballasjetyper; både osten trykket på skinnposer og osten i plastikkbokser må overholde de samme reglene og gjennomgå den samme kontrollen. Smaken, teksturen og resultatene fra laboratoriet er viktige.

Registreringsdokumentet beskriver osten som hvit og kremfarget, lettsmeltende, halvhard, homogen og med en tydelig syrlig smak; aromaen er umiddelbart merkbar når den kommer i munnen. Dokumentet inneholder også visse grenseverdier: tørrstoff må være minst 55%, fuktighet maksimalt 45%, fett i tørrstoff minst 45%, og salt i tørrstoff maksimalt 5%. Ifølge dokumentet er de viktigste egenskapene som kjennetegner osten bruk av minst 95% sauemelk, tradisjonell ostekulturer og naturlig salt, samt at osten er presset godt. Laboratorieforskning gir ytterligere detaljer. En aroma-studie fra 2024 identifiserte 22 aromatiske forbindelser i Erzincan-ost, hvorav syrer var den mest dominerende gruppen, med heksanoic syre og butanoic syre i spissen. En studie fra 2020 som sammenlignet oster laget av rå og pasteurisert Akkaraman-melk, viste at et sensorisk panel foretrakk den modnede råmelk-osten etter tre måneder. En undersøkelse fra 2023, utført av en forsker fra Erzincan Binali Yıldırım University med 271 forbrukere, viste at geografisk opprinnelse og hvor osten ble kjøpt, var faktorer som påvirket kjøpsbeslutningen.

**Hvordan gjenkjenne osten i Erzincan:**

Erzincan Kultur- og Turistdirektoratet anbefaler spesielt å kjøpe Erzincan-ost og stekte peanøtter når du handler i byen; kobberarbeid og tepper er også blant de lokale produktene direktoratet nevner. Når du kjøper osten, se etter merkingen "Erzincan Tulum Peyniri" og merket som indikerer opprinnelsesstedet på emballasjen. Dette merket viser at produktet er produsert i henhold til reglene i registreringsdokumentet og underlagt kontroll. Kontrollen er også beskrevet i dokumentet. Et utvalg bestående av minst tre personer, inkludert en representant fra Erzincan Handels- og Industrikammeret og minst to eksperter fra Erzincan Kultur- og Skogdirektoratet, gjennomfører årlige kontroller. Utvalget vurderer kvaliteten på melken, kulturen og saltet, produksjonsmetoden, sammensetningen av produktet, emballasjen og bruken av merkingen. Kammeret identifiserer og registrerer produsenter som er registrert, og sender årlige rapporter til det tyrkiske Patent- og Varemerkekontoret. Den enkleste måten å identifisere osten er å smake den. La en bit stå i romtemperatur i noen minutter før du smaker den; da vil du bedre kunne oppleve den smelteegenskapen og den lett knusbare teksturen som er beskrevet i registreringsdokumentet, samt den syrlige smaken. Kultur- og Turistdire Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren