Tokat-broderi, fra mal til stoff.
I Tokat blir eple- og druemønstrene, som finnes på skjerf, duker eller laken, trykket for hånd, ett og ett.
Logg inn for å like og vurdere

I Tokat: Et tekstilkunstverk
I Tokat blir eple- og drueutskjæringer trykket for hånd på sjal, duker eller laken. Hver utskjæring er laget med en treform, og hver farge har sin egen form. Tokat-tekstiler er en håndverkstradisjon som oppsto som følge av byens beliggenhet ved handelsruter, og som i dag er beskyttet av geografisk indikasjon. Denne teksten beskriver hva et Tokat-tekstil er, hvordan formene blir utskåret, hvilke mønstre som er karakteristiske for Tokat, og hvor du kan finne spor av denne kunsten i byen. Det er en form for tekstildekorasjon.
Ifølge Tokat Kultur- og Turismedirektoratet er Tokat-tekstiler en tekstildekorasjon som lages ved å trykke eller tegne for hånd på stoff, vanligvis bomull, men noen ganger silke, ved hjelp av utskårne treformer og forskjellige farger. Direktoratet opplyser at de vakreste eksemplene på denne kunsten finnes i Tokat. De mest kjente bruksområdene for Tokat-tekstiler er sjal som kvinner bruker, men de brukes også som duker, laken og andre tekstiler. Et registreringsdokument fra det tyrkiske Patent- og Varemerkeinstituttet beskriver et bredere bruksområde. Dokumentet sier at Tokat-tekstiler brukes til å lage en rekke produkter, både til daglig bruk og som dekorasjon, inkludert hodeplagg kalt "yemeni", putevar, laken, duker, lommetørklær, dekketøy, og andre tekstiler. Med andre ord er Tokat-tekstiler mer enn bare et hodeplagg; de er en del av tekstilene som dekker nesten alle overflater i et hjem.
En by av tekstiler ved handelsruten
Registreringsdokumentet gir Tokat-tekstilene en historie som strekker seg seks hundre år tilbake i tid, og påpeker at de geometriske mønstrene som ble brukt i tekstilene i Seljuk-perioden, har likheter med Seljuk-kunsten. I osmansk periode ble inntektene fra Tokat-tekstilene reservert for sultanenes koner. Tekstilprodusentene i byen produserte stoffene i handelslagrene og leverte dem til fargeriene, og betalte en stempelavgift i bytte. For å tvinge frem denne avgiften, ble det forbudt å produsere tekstiler utenfor Tokat. TDV Islamic Encyclopedia gir tall for denne økonomien. I 1574 var den årlige inntekten fra Tokat-fargeriet 83 334 akçe. Mellom 1643 og 1690 økte stempelavgiften på rødt bomullsstoff, som ble innført på grunn av økt produksjon, fra 450 til 2200 kuruş. I 1726 fikk Atıf Mustafa Efendi ansvaret for stempel- og fargeavgiftene, og fordi han mente at det eksisterende fargeriet ikke var tilstrekkelig, bygde han et nytt og større fargeri med betydelig kapital. Det samme bildet tegnes av europeiske reisende. Kultur- og Turismedirektoratet Herfra fra Tokat: Et utvalg av tekstiler
Det som kjennetegner Tokat-tekstiler er bruken av stempler. Registreringsdokumentet spesifiserer tydelig at stemplene kun er hugget ut av linden-tre. Myndigheten forklarer at dette skyldes at linden-treet, som vokser i fuktige områder, er mykt, lett å bearbeide, holdbart og har god evne til å holde på lim. Treet må være ubehandlet og tørket før det bearbeides; ellers vil stempelet bli ødelagt når det blir vått, og det vil ikke være mulig å få et klart trykk. Ifølge dokumentet blir treet ikke kuttet vertikalt, men horisontalt, fordi treet som er kuttet vertikalt, vil etterlate uønskede linjer i trykket. Den tørkede stammen deles opp i biter med mellomrom på syv til ti centimeter, og bredden på stempelet vil være maksimalt tretti centimeter, avhengig av motivets form. Før utskjæringen dyppes biten i en blanding av syttifem prosent parafin og tjuefem prosent bivoks, og den får stå en stund; dette gjør utskjæringen lettere og forlenger levetiden til stempelet. Dybden på utskjæringen varierer fra en til halvannen centimeter, avhengig av hvor tett motivet er. Hvis dybden er for liten, vil malingen som fester seg til overflaten av stempelet, forstyrre trykket. Ifølge beskrivelsen fra myndigheten tegnes motivet først på treet med en penn, og deretter skjæres det ut med en liten kniv, kalt "nakış bıçak". Antall stempler som trengs, avhenger av hvor mange farger som skal brukes. For et ensfarget motiv er ett stempel nok, mens for et flerfarget trykk ("elvan"), må det lages et eget stempel for hver farge. Derfor beskriver myndigheten stempelet som en vanskelig, men givende prosess.
Myndigheten deler tekstilene inn i to hovedtyper: håndmaling og trykk. Håndmaling er en teknikk der stoffet males med en pensel, og den ligner mer på malerkunst. Det finnes få eksempler på denne teknikken. Trykkteknikk er derimot egnet for produksjon og kan reproduseres, og når man snakker om tekstiler, tenker man vanligvis på trykk. Registreringsdokumentet oppsummerer teknikken i tre hovedkategorier. Ved håndmaling overføres motivet til et stoff som er spent ut, og det males med en pensel, nesten som et maleri på lerret. Ved bruk av stempler trykkes de ytre linjene i motivet, og de fargede områdene fylles ut med en pensel. Den vanligste metoden i dag er stempelteknikk, og dokumentet beskriver fem bruksområder for denne teknikken. Ved bruk av svart-hvitt-teknikk trykkes et motiv i svart på hvitt, eller omvendt, ved hjelp av ett enkelt stempel. Ved flerfarget trykk ("elvan") trykkes de forberedte stemplene for hver farge oppå hverandre i rekkefølge etter motiv Disse mønstrene trykkes på en rød bakgrunn, enten "Tokat-rød" eller en mørkere, lilla-rød farge. En modifisert versjon av "Tokat içi dolusu" er "Tokat üzümlüsü", som også kalles "Tokat lilla", og har et blomstermotiv som ligner en drueklase. "Tokat elmalısı" har et svart bakgrunn med røde eller lilla-røde eplemotiver, og brukes i nærheten av Zile, ifølge produsenten. En forenklet versjon kalles "Tokat yarım elmalısı" eller "aynalı". Et annet mønster, "Çengelköy", som har sin opprinnelse i Istanbul, trykkes også i Tokat. Dette mønsteret fyller hele den svarte bakgrunnen med gult, grønt og rødt, og brukes i landsbyene Tozanlı i nærheten av Reşadiye, ifølge produsenten. Dokumentet legger til navn som "purket", "kaynana yumruğu", "Trabzon kenar", "asma yaprağı", "Tokat beşlisi", "onaltı fulyalı yazma", "sinekli hamamiye" og "Şam hamamiye" til disse mønstrene, og beskriver at motivene ofte er hentet fra planter. Stoff og farge
Ifølge dokumentet trykkes "Tokat yazması" kun på stoff som er 100% bomull. Grunnen er enkel: bomullsstoffet holder godt på trykket, fargen blør ikke, og fargen falmer ikke ved vask. Stoffene som brukes er lokale vevde stoffer, "Amerikan bezi" (et stoff kjent som "kaput bezi" av lokalbefolkningen), tørkle og "mermerşahi". Tidligere ble kun plantefarger brukt, men i dag brukes en kombinasjon av plantefarger og kjemiske farger. Dokumentet beskriver også hemmeligheten bak den tradisjonelle "Tokat alı"-fargen. Den røde fargen ble utvunnet fra en rot kalt "alizarin". Stoffet ble først vasket og tørket, deretter ble kanten av mønsteret trykket med svart, og en basefarge ble påført med en blanding av "şap" og "kara" farge. Deretter ble stoffet farget i kasser som var forberedt med einerbær og "cehri", og fargen ble kontinuerlig omrørt over vedovn. Ifølge dokumentet var fargene som ble oppnådd gjennom denne arbeidskrevende prosessen strålende og falmet ikke. Etter at produksjonen av "alizarin" ble stanset, begynte man å bruke andre farger, men disse ga ikke den samme "Tokat alı"-fargen. Serigrafisk trykk, som er egnet for masseproduksjon, erstattet delvis de tradisjonelle treblokkene. Dokumentet understreker likevel at denne kunsten kjemper for å overleve. Et beskyttet navn
"Tokat Yazması" er registrert som et geografisk kjennetegn i henhold til lov nr. 6769 om industriell eiendom. Søknaden ble sendt 1. november 2017, registreringen ble full Museet ligger i Arastalı Bedesten i Sulusokak, og ifølge Kulturportalen finnes det et etnografisk rom i den vestlige delen av bygningen, som viser håndverk som metallarbeid, tekstiler, veving, tepper og kilimer. "Bedesten" betyr et innendørs marked hvor det selges verdifulle tekstiler, og det er derfor meningsfullt å se tekstiler i en bygning hvor tekstilhandel foregår. Når du går langs Sulusokak, passerer du den gamle Gazioğlu Han, som GoTürkiye kaller "Yazmacılar Hanı" (tekstilhandlerens hus). GoTürkiye oppgir at navnet har endret seg de siste årene på grunn av produksjonen som foregår der. TDV Islam-leksikonet skriver at huset frem til nylig ble brukt av tekstilhandlere, men at det i dag er helt forlatt og i dårlig forfatning. Derfor bør du ikke planlegge å besøke huset innvendig; det er nok å se på det utenfra, med sine to etasjer og butikkrekken mot nord. Den nærliggende Taşhan er et stort byhus med to etasjer og en åpen gårdsplass, bygget mellom 1626 og 1632. Dette huset gir det beste bildet av Tokats tekstilhandelshistorie. Hvis du ønsker å kjøpe et tekstil, bør du være oppmerksom på noen ting. Se etter merket som indikerer opprinnelsesstedet på produktet eller emballasjen. I et tekstil som er trykket med en stempel, kan du se små forskjeller i repetisjonen av mønstrene. Områdene hvor fargene blandes, er et tegn på håndtrykk. Ikke nøl med å spørre selgeren om stempelen er laget av lindenved og hvilket mønster som er typisk for Tokat. Du vil snart kunne skille mellom "Tokat içi dolusu" og "Tokat elmalısını".
Kilder:
- Tokat İl Kültür ve Turizm Müdürlüğü, El Sanatları, https://tokat.ktb.gov.tr/TR-60623/el-sanatlari.html
- TÜRKPATENT, Tokat Yazması registreringsdokument (nr. 484), https://ci.turkpatent.gov.tr/Files/GeographicalSigns/98a78cdd-83c1-4304-a496-941ad46b7cc5.pdf
- TDV İslam Ansiklopedisi, Tokat, https://islamansiklopedisi.org.tr/tokat
- Kültür Portalı, Arastalı Bedesten (Tokat Museum), https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/tokat/gezilecekyer/arastali-bedesten-tokat-muzes
- Kültür Portalı, Taşhan, https://www.kulturportali.gov.tr/turkiye/tokat/gezilecekyer/tashan
- GoTürkiye, Tokat, https://goturkiye.com/tokat/see
Kommentarer
Skriv den første kommentaren
