Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne

Utgravninger ved Kalehöyük gjennomført i førti år.

Noen få kilometer øst for Kaman ligger en rund høyde som stiger opp fra steppen, rett ved siden av landsbyen Çağırkan.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Utgravninger ved Kalehöyük gjennomført i førti år.

Noen kilometer øst for Kaman ligger en rund høyde som stiger opp fra steppen. Denne høyden, som ved første øyekast kan virke som en vanlig haug, er faktisk en gravhaug som inneholder spor etter bosetninger som har blitt bygget opp over tusenvis av år. Dette stedet, kjent som Kaman-Kalehöyük, har blitt gjenstand for arkeologiske utgravninger utført av japanske arkeologer siden sommeren 1986. Denne teksten fokuserer ikke på selve høyden eller det tilstøtende museet, men på historien om denne langvarige utgravningen: hvordan den startet, hva de lette etter, hva de har funnet til nå, og hvordan et vitenskapelig senter har vokst frem midt i steppen i løpet av førti år. Historien begynner med en forundersøkelse.

Historien starter i Tokyo. Ifølge den japanske institusjonens egen beskrivelse ble det japanske Midtøstenkultur senteret opprettet i Mitaka, Tokyo, i oktober 1979, basert på et forslag fra Prins Takahito Mikasa, for å drive forskning om Midtøsten. I 1985 gjennomførte senteret en forundersøkelse ved Kalehöyük. Den 27. sesongrapporten fra utgravningsteamet beskriver at det under denne første overflateundersøkelsen ble samlet inn omtrent 240 000 funn, inkludert fragmenter av keramikk, jernslagg og lignende gjenstander. Etter å ha undersøkt omtrent en tiendedel av de innsamlede fragmentene av keramikk, ble det konstatert at høyden inneholdt spor etter en kultur som var omtrent 5500 år gammel. De faktiske utgravningene startet et år senere. Ifølge institusjonens side om Kalehöyük, var det Prins Mikasa, i sin rolle som leder for senteret, som slo den første spaden i 1986, og arbeidet har siden pågått kontinuerlig. Utgravningene ble i mange år ledet av Dr. Sachihiro Omura. Utgravningene i Tyrkia utføres med tillatelse fra Kultur- og Turismeministeriet, og det arbeides sammen med en delegasjon utpekt av ministeriet for hver sesong; delegasjonens sesongrapporter noterer hvert år hvilken museum representanten kommer fra. Hvordan en høyde leses

På en høyde leses tiden fra topp til bunn. De nyeste bosetningene ligger øverst, mens de eldste ligger nederst. Utgravningsteamet oppgir at høyden er 280 meter i diameter og 16 meter høy, og anser den som en middels stor høyde i forhold til andre i Anatolia. Den ligger omtrent 100 kilometer sørøst for Ankara, ved siden av den gamle veien mellom Ankara og Kayseri. Teamet har til nå identifisert fire hovedkulturlag. Det øverste laget, det første laget, tilhører osmansk tid, altså omtrent fra det 15. til det 17. århundre. Det andre laget er fra jernalderen og strekker seg fra det 12. århundre f.Kr. til det 4. århundre f.Kr. Det tredje laget dekker den midtre Utgravningen ved Kalehöyük, som ble etablert i 1986, har to hovedområder: Nordutgravningen, som er ment for å studere lagene i dybden, og Sørutgravningen, som er ment for å få et bredt overblikk over bosetningsmønstrene til alle kulturene som er identifisert i nord. Den ene søker svar på spørsmål om dybde, den andre om bredde. Et lys i mørketiden

En av de viktigste funnene som har satt Kalehöyük på kartet i arkeologisamfunnet, er knyttet til begynnelsen av jernalderen. Instituttet påpeker at perioden fra og med 12. til 8. århundre f.Kr., etter fallet av Hettittriket, lenge ble omtalt som "mørketiden" fordi man antok at den ikke etterlot seg noen bemerkelsesverdig kultur. Men i II-perioden ved Kalehöyük, som faller sammen med begynnelsen av denne perioden, ble det avdekket etterfølgende bebyggelseslag og en rik materiell kultur. Rapporten fra det 24. utgravningssesongen beskriver i Sørutgravningen delvis nedgravde konstruksjoner, stolpehull med jevne mellomrom og rom med avrundede hjørner. Samme rapport antyder at den malte keramikkfunnet i disse lagene kan være nøkkelen til å forstå "mørketidens" kultur i anatolsk arkeologi. I lagene fra det andre årtusen kan man tydelig se en rekke kulturer: først Asyriske handelskolonier, deretter det gamle Hettittriket, og til slutt Hettittriket. Rapporten fra det 25. utgravningssesongen beskriver i Nordutgravningen en steinmur som er over tre meter høy, og en vei dekket med småstein, som stammer fra tiden med de asyriske handelskoloniene. I samme sesong ble det funnet gullgjenstander på en liten plattform, og ekspedisjonen tolket dette som et verksted. Jern og verksteder

Lagene ved Kalehöyük bevarer ikke bare spor av bygninger, men også spor av produksjon. Blant funnene som ble samlet inn under de første overflateundersøkelsene, var det også jernslagg, og senere sesongrapporter dokumenterer metallarbeidet i detalj. Rapporten fra det 28. utgravningssesongen beskriver ved siden av en festning fra sen jernalder, spor etter ildsteder som var plassert på samme sted flere ganger, slagg dannet under kobberutvinning og steinkasser. Basert på dette konkluderer ekspedisjonen med at det i denne delen av Nordutgravningen finnes verksteder fra sen jernalder. Spor av dagligliv er også bevart i lagene. Samme rapport beskriver i Sørutgravningen to rektangulære lagringsplasser med steinvegger. Det ble bekreftet at disse bygningene, hvor det ble funnet hvete i bunnen i forrige sesong, var kornlagre. I samme lag ble det funnet malt keramikk dekorert med stiliserte hjortmotiver. Hvordan en utgravningssesong forløper

Utgravningsrapportene I dag ser de som står langt unna høyen, de lange, lyse takene som er en del av denne beskyttelsen. Høyen er også blitt fotografert fra luften med et digitalt kamera festet til en ballong. Et institutt i sletten.

Kanskje det mest varige resultatet av de førtito års utgravninger er anlegget som ble etablert ved siden av høyen. Det japanske Anatolske arkeologiske institutt ble grunnlagt i landsbyen Çağırkan i mai 1998, som en del av et senter i Tokyo. Ifølge instituttets beskrivelse ble det i mange år arbeidet i prefabrikkerte bygninger. Byggingen av den permanente bygningen startet i 2004; forskningsfløyen ble ferdig i september 2005, og konferanse- og biblioteksfløyen i september 2007. Konferansesalen ble oppkalt etter den tyrkiske arkeologen Tahsin Özgüç, som var en nær venn av instituttet. En artikkel publisert av Gonca Tunçbilek Dinçer fra Nevşehir Hacı Bektaş Veli-universitetet i 2024, analyserer dette anlegget fra et arkitektonisk perspektiv. Ifølge artikkelen består campusen av et museum, et lager, instituttet og boligblokker; instituttseksjonen består av tre sammenkoblede åttekantede bygninger, og gjenstandslagrene består av to L-formede bygninger som vender mot disse. Forskningsseksjonen inneholder laboratorier, et bibliotek, arbeidsrom, et fotostudio og en konferansesal. Instituttets egen nettside lister også opp konservasjon, arkeokjemi, arkeobotanikk, zooarkeologi og paleo-miljøstudier som separate områder. De to andre delene av anlegget formidler historien til høyen til publikum. Prins Mikasa-minnehagen, som ble åpnet i 1993, og arkeologimuseet, som viser funn fra Kalehöyük, Yassıhöyük og Büklükale, utgjør sammen med instituttet et enkelt kulturområde. Ministeriets museumsportal beskriver at museet ble etablert i samarbeid mellom de tyrkiske og japanske regjeringene og ble åpnet for publikum 10. juli 2010. En utgravning som fungerer som en skole.

Kalehöyük er ikke bare et utgravningsområde, men også en skole. Instituttet har som mål å utdanne unge forskere og å vekke interesse for historie og kulturarv, spesielt blant barn i regionen. I løpet av den tjueseksende sesongen ble det, i tillegg til selve utgravningen, gjennomført et kurs for eksperter fra tyrkiske museer, i samarbeid med Japan Foundation og Kultur- og Turisme-departementet. Samme sommer ble det også gjennomført feltkurs i arkeologi, zooarkeologi og arkeobotanikk; deltakerne inkluderte studenter fra Japan, Tyrkia, USA, Polen og Australia. Instituttet tilbyr hvert år sommerpraksis for studenter i konservasjon. I 2015 ble det holdt et fire dagers kurs i arkeobotanikk av en ekspert fra University of Queensland, som lærte deltakerne å identif I Yassıhöyük's første sesong ble det under en magnetisk undersøkelse i 2007 og 2008 avdekket en stor struktur med murvegger av adobete. Ifølge utgravningsrapporten bevarer disse veggene omtrent 230 centimeter av sin opprinnelige høyde. Büklükale ligger på en klippe som vender ut mot elven Kızılırmak, på et sted hvor veien fra Ankara til Kaman krysser elven. Instituttet beskriver dette stedet som en by fra Hitittrikets tid, med en diameter på omtrent 500 meter, basert på keramikkfunnene. Årsaken til at dette stedet ble valgt er åpenbar: Lagene fra Hitittrikets tid er tynne i Kalehöyük, og har blitt ødelagt av senere konstruksjoner fra Jernalderen. Büklükale kan fylle dette tomrommet og bidra til å etablere en kontinuerlig kulturhistorie i Sentral-Anatolia.

Hvordan oppleve utgravningen:

Den beste måten å komme inn på området er via museet ved siden av. Det er lurt å først besøke museet for å se på modellen av området og seksjonene som forklarer lagene. Deretter kan man se på toppen av området fra utsiden. Dette er den enkleste måten å få et bilde av lagene som er beskrevet i denne artikkelen. Det er ikke tydelig fra offisielle kilder om området kan besøkes utenom utgravningssesongen. Sjekk besøksvilkårene og åpningstidene før du drar, enten på museet eller via Kulturdepartementets museumsportal. Utgravningssesongen er om sommeren, og det er et team som jobber der. Når du observerer arbeidet utenfra, er det viktig å vise respekt for teamets arbeid og beskyttelsestiltakene. Det er lite skygge i steppen, og solen kan være sterk om sommeren. Husk å ta med hatt og vann. Sent på våren og tidlig på høsten er fargene i steppen mildere, og det er mer behagelig å gå. Sammen med den japanske hagen ved siden av, kan dette området lett fylle en halv dag under et besøk i Kırşehir.

I løpet av førti år har Kalehöyük blitt forvandlet til et laboratorium hvor man leser lagene av fem tusen års historie, skjult under en ås. Dette stedet, midt i steppen, hvor arkeologer fra to land jobber sammen, er et av de mest lærerike stedene i Kırşehir for de som ønsker å se hvordan tålmodig vitenskap kan slå rot.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren