Guider til kultur og kunst, arrangementstips og historier fra byen.
Når folk kommer til Çanakkale, forklarer de ofte navnet på byen ved å referere til festningene i sundet. Men den andre delen av navnet har faktisk med landområdet å gjøre.
Mange bøker om filosofiens historie starter på samme sted: Milet, som ligger ved kysten av Egeerhavet, nær Balat, som i dag er en del av distriktet Didim i Aydın. Dette var rundt 600 f.Kr.
I dag står man på toppen av teatret i Milet og ser vestover, men man ser ikke havet i horisonten. Foran seg strekker det seg et flatt slettland dekket av bomullsmarker, irrigasjonskanaler og sivområder.
I den nordøstlige delen av Kırklareli, bare noen få skritt fra den bulgarske grensen, ligger en skog hvor bakken ofte er dekket av vann om vinteren.
På den gamle veien fra Istanbul til Edirne, som går gjennom Kırklareli, finnes det tre store steinbroer med omtrent noen få kilometers mellomrom.
I Yalova, sør for byen, springer det opp varmt vann i en smal dal som skjærer seg inn i de skogkledde skråningene av Samanlı-fjellene.
Mange kjenner Yalova for sine varme kilder, beliggenheten ved fjorden og nærheten til Istanbul. Men byen har også en historie som strekker seg tilbake til det osmanske riket: det første kjente papirfabrikken i staten ble etablert her midt på 1700-tallet.
Alişar-høyden, som ligger sørøst for Sorgun, reiser seg i det flate landskapet ved Kanak-elven. I dag er det en stille ås, omgitt av åkrer, og det finnes ingen fasiliteter for besøkende der.
Den beste måten å bli kjent med Yozgat er å sette seg til bords og smake på maten. Byen ligger midt i en stor, høy slette kalt Bozok, hvor vinteren er lang og streng, og sommeren kort og tørr.
Safranbolu fikk navnet sitt fra en blomst. Denne blomstens røde toppskudd har i århundrer farget byens matvarer gule og gitt desserter en unik aroma.
For en som besøker Safranbolu for første gang, fremstår husene først og fremst som et maleri. De hvite fasadene, de mørke trevinduene, teglsteinshimmelvinduene og de øvre etasjene som stikker ut mot gaten, danner et samlet bilde.
I Ordu bor man livet høyt oppe, langt fra kysten. Rett bak kystbyen stiger fjellene, og her finner man store sletter, skogkledde områder og spredte bebyggelser i høyder som overstiger tusen meter.
I Ordu er det enkleste måten å bli kjent med byens geografi gjennom maten.
Når du besøker de seldsjukkiske bygningene i Konya, er det ofte fargene, og ikke steinene, som først fanger oppmerksomheten din.
Når man nærmer seg Konya med tog eller bil, forteller utsikten fra vinduet også om byens karakter. Man ser et flatt og vidt slett som strekker seg så langt øyet kan se, åkrer som er gule etter innhøstingen, og sauflokker som beiter mellom åkrene.
En som bare kjenner Trabzon fra kystveien, har egentlig bare sett halvparten av byen.
I Trabzon dekkes bordet både havet og fjellet. På den ene siden har man sardiner som skylles inn på kysten om vinteren, og på den andre siden smør og ost laget av melk fra dyr som beiter på fjellsidene. Mellom disse to ligger maisåkrene som strekker seg langs fjellsidene.
Hver sommer, tidlig, høres trommer og blokkfløyter i Sarayiçi, nord for Edirne, og smurte brytere kommer ut på den gresskledde arenaen.
Når noen besøker Edirne, er det ofte det første spørsmålet de stiller: Hvor kan man spise "ciğer" (stekt lever)? Spørsmålet er berettiget, fordi Kultur- og turistdepartementets brosjyre om Edirne også beskriver byens mest kjente spesialitet som "tava ciğer" (stekt lever).
Når du går inn på gårdsplassen til Taşhan i Erzurum, vil du se rekker med svarte, glatte steiner i vinduene. Navnet på denne steinen varierer fra region til region; noen kaller den "Oltu-stein," andre "Erzurum-stein," og noen kaller den "svart rav."
Når man besøker Erzurum om vinteren, er det først og fremst kulden og deretter maten man husker.
Akarçay er en elv som ikke når havet. Den springer ut fra de høye områdene vest for Afyonkarahisar, renner gjennom sentrum av byen, vender deretter østover og krysser et stort sletteland før den ender sin ferd i Eber-sjøen, mellom byene Bolvadin og Çay.
Alle som reiser til Afyonkarahisar, husker først og fremst smaken fra byen.
En person som kun kjenner Adana for kebabene, varmen og de brede gatene, vil oppdage en helt annen by når de går bare noen få skritt oppover fra den vestlige enden av Taşköprü.
