Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Kırkpınar, en historisk arena for bryting.

Hver sommer, tidlig, høres trommer og blokkfløyter i Sarayiçi, nord for Edirne, og smurte brytere kommer ut på den gresskledde arenaen.

Radar TürkiyeRadar Türkiye19 Ekim 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Kırkpınar, en historisk arena for bryting.

Hvert år tidlig på sommeren høres trommer og oboer i Sarayiçi, nord for Edirne, og smurte brytere samles på den grønne plassen. Kırkpınar er, ifølge Kultur- og Turisme-ministeriet, Tyrkias eldste kultur- og sportskonkurranse, og ble i 2010 inkludert i UNESCOs liste over immaterielle kulturarv. Denne teksten forteller om myten bak brytingen, endringene i arenaen, elementene i tradisjonen, og hva man bør vite for å forstå Kırkpınar i dag. Kırkpınar: Fyrti brave menn og en kilde.

Navnet Kırkpınar er basert på en legende. Ifølge den mest utbredte fortellingen, som er beskrevet i ministeriets brosjyre, erobrer Orhan Gazi, under sine felttog i Rumelia, Domuzhisar med førtig soldater. Den fortroppsenheten stopper i Samona, som i dag ligger i Hellas, på vei tilbake, og der begynner de førtig mennene å bryte. To brødre, som sies å ha hett Ali og Selim, klarer ikke å bli enige etter flere timer. Ifølge historien møtes de to igjen en Hıdrellez-dag i Ahıköy-engen nær Edirne. Kampen varer hele dagen, og fortsetter om natten i lyset fra stearinlys og lanterner. Til slutt dør begge bryterne av utmattelse. Vennene deres begraver dem under et fikentre. Årene senere kommer folk til det samme stedet og finner en frodig kilde der gravene ligger. Folket gir området navnet Kırkpınar. Datoen for legenden varierer i henhold til historiske kilder; Wikipedia-artikkelen nevner år 1346, mens TDV Islamic Encyclopedia's artikkel om bryting knytter tradisjonen til Orhan Bey-perioden og de førtig mennene som krysset til Rumelia med Süleyman Paşa. Fra marked til arena.

Kırkpınar var opprinnelig en del av et marked. Ifølge TDV's artikkel om bryting, ble bryting under osmansk tid ofte arrangert på markeder, samt ved høytider og bryllupsfeiringer, og Kırkpınar var det viktigste av disse markedene. Wikipedia-artikkelen beskriver Kırkpınar-markedet som en tre dagers begivenhet, hvor det ble kjøpt og solgt dyr og diverse varer. I tillegg til bryting, ble det også arrangert hesteløp og løp for fotgjengere. Den opprinnelige Kırkpınar-engen var, ifølge beskrivelsen i Wikipedia, et gressdekket område mellom Simavina og Sarı Hızır-landsbyene, langs veien som forbinder Edirne med Ortaköy. Etter Balkankrigene, lå dette området på den andre siden av grensen, og brytingene ble i en periode arrangert i en eng kalt Virantekke, mellom Edirne og Mustafapaşa. Det har vært perioder under krigene hvor bryting ikke har vært mulig. Ifølge Wikipedia-artikkelen, ble de første Kırkpınar-brytingene etter republikkens etablering arrangert i Sarayiçi i 1924, og arenaen har vært i Sarayiçi siden den gang Ağa, lam og røde lys

Det som skiller Kırkpınar fra andre brytekamper, er "aga"-rollen. Ifølge TDV (Türk Dil Kurumu) organiseres brytingen av en person som kalles "aga" for Kırkpınar. På den siste dagen av brytingen går en av deltakerne rundt foran publikum med et lam i armene. Personen som byr høyest for lammet, blir "aga" for neste år. "Aga" inviterer fra begynnelsen av mars brytere, gjester og publikum. Wikipedia-artikkelen beskriver "aga"-ens oppgaver mer detaljert: å invitere brytere til konkurransen, å underholde gjestene, å sørge for mat og overnatting, å sikre at brytingen foregår i henhold til tradisjonene, og å dele ut premier. I dag dekker kommunene en stor del av kostnadene, men "aga"-tradisjonen fortsetter. Ifølge UNESCO åpnes hver festival med en seremoni der en gruppe på førti trommeslagere og fløytister spiller, og en gullbelte bæres i en prosesjon gjennom byen. Et rødt lys er symbolet for Kırkpınar. Ifølge Wikipedia ble disse lysene tidligere hengt opp i kafeer i byer og landsbyer, og på den måten ble folk invitert til Kırpınar.

Kıspet, olje og "peşrev"

Den mest kjente drakten i oljebryting er "kıspet". I en brosjyre fra ministeriet beskrives "kıspet" som et håndverk som er spesielt for Edirne, og som er laget av buffel-, okse- og kalveskinn gjennom en spesiell prosess, og som krever mye arbeid. Wikipedia-artikkelen lister opp delene: midjepartiet er fire fingre bredt og tykt, og det er en tykk snor som går gjennom det. Denne delen kalles "kasnak". Den delen som går ned til knærne kalles "paça". Mellom bena og "paça" plasseres en filt som kalles "paçabent", og deretter trekkes skinn over filten og festes stramt med tau. Etter brytingen oppbevares den oljede "kıspet" i en kurv laget av siv. Det sies at en bryter som slutter å konkurrere, henger kurven på veggen. Bryterne blir smurt inn med olje for å gjøre det vanskeligere å få tak i dem. Ifølge UNESCO smører oljeren bryterne med hjelp av et håndkle. Wikipedia-artikkelen beskriver at det finnes gryter med olje og vann i et hjørne av arenaen, og at oljeren kan fylle på mer olje og vann underveis i kampen. Brytingen starter med en "peşrev". "Peşrev" er både en oppvarmingsøvelse og en hilsen til publikum. Bryterne kommer inn på arenaen med armene i synkron bevegelse, går tre ganger fremover og tre ganger bakover, bøyer seg ned og reiser seg igjen, og berører hverandres bukser og nakker før de begynner å kjempe. I mellomtiden spiller trommeslagerne og fløytistene musikk som er spesielt for bryting. Wikipedia-artikkelen under Her er et konkurranse med følgende metoder: å få motstanderen til å falle bakover, å rive eller fjerne motstanderens drakt, å holde motstanderens føtter og dermed immobilisere ham, å tvinge motstanderen til å gi opp, å løfte motstanderen fra bakken og holde ham i luften, eller å få motstanderen til å forlate arenaen, eller å få ham til å falle på siden eller magen og dermed eksponere underlivet. Wikipedia legger til at man også kan vinne ved å omfavne motstanderen og ta minst tre skritt.

Bryterne konkurrerer etter vektklasser. TDV (Türk Dil Kurumu, det tyrkiske språkinstituttet) nevner fem hovedklasser: lettvekt, mellomvekt, tungvekt, "baş altı" (en klasse under tungvekt) og tungvekt ("baş"). I store turneringer som Kırkpınar, konkurrerer alle par i samme vektklasse samtidig. Den som taper må forlate arenaen, mens vinnerne fortsetter til neste runde. I begynnelsen konkurrerer de lettere vektklassene, mens de tyngste vektklassene konkurrerer senere. Ifølge Wikipedia finnes det en mer detaljert liste over vektklasser, fra de letteste til de tyngste, og det gis priser til den beste utøveren av "peşrev" (en tradisjonell oppvarming) og den mest høflige bryteren.

Vinneren av tungvektsklassen blir erklært "başpehlivan" (mesterbryter) og mottar et gullbelte. Ifølge TDV blir bryteren som vinner tungvektsklassen tre år på rad, permanent eier av beltet. Wikipedia oppgir imidlertid at beltet kun gis for ett år om gangen. Ifølge Wikipedia ble tittelen "başpehlivan" kun tildelt vinneren av Kırkpınar i osmansk tid, selv om oljebryting ble praktisert mange steder. UNESCO fremhever at Kırkpınar er åpen for menn i alle aldre, kulturer og regioner, og at bryterne er eksempler på generøsitet, ærlighet, respekt og lojalitet til tradisjonen, og at de alle er trent i et mester-læreforhold. Dette er det som opprettholder tradisjonen: en bryter vokser opp ved siden av en mester, og lærer "peşrev", hvordan man knyter drakt og arenaetikette fra ham.

**Å se Kırkpınar:**

Brytekampene finner sted hvert år tidlig på sommeren, vanligvis i løpet av de tre første dagene i juli (ifølge TDV) eller slutten av juni til begynnelsen av juli (ifølge Wikipedia). Festivalaktiviteter finner sted i hele byen i løpet av disse dagene. Sjekk de offisielle kunngjøringene fra Edirne kommune for de nøyaktige datoene og inngangsregler. På grunn av den store folkemengden er det viktig å bestille overnatting i god tid. "Er meydanı" (brytearenaen) ligger i Sarayiçi, og kan nås til fots fra sentrum. Veien nordover fra Selimiye-området, langs Tunca-elven og over Kanuni-broen, er både kort og vakker. Brytekampene kan være Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren