Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne

Å lese Safranbolu-huset: Liv, balkong og sommerhus.

For en som besøker Safranbolu for første gang, fremstår husene først og fremst som et maleri. De hvite fasadene, de mørke trevinduene, teglsteinshimmelvinduene og de øvre etasjene som stikker ut mot gaten, danner et samlet bilde.

Radar TürkiyeRadar Türkiye25 Ekim 202615
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Å lese Safranbolu-huset: Liv, balkong og sommerhus.

Når man besøker Safranbolu for første gang, virker husene først som malerier. De hvite fasadene, de mørke treverkene, teglsteinene og de øvre etasjene som stikker ut mot gaten, skaper et samlet bilde. Men hvert hus er en registrering av en livsstil som har utviklet seg over århundrer. Ifølge Safranbolu Turistinformasjonssenter finnes det omtrent 2000 tradisjonelle hus i sentrum, bygget mellom 1700- og 1900-tallet, og omtrent 800 av disse er underlagt lovlig beskyttelse. Denne teksten forteller deg hva du skal se når du står foran et av disse husene, hvilken rekkefølge du skal følge når du går inn, og hva du skal lete etter i et museumshus.

**Forståelsen av et Safranbolu-hus begynner med å se på hvor huset er plassert.** Byen er historisk sett delt inn i to områder. "Byen" er et vinterbosetning som ligger i bunnen av to daler, og her finner du festningen, markedet og nabolag som Akçasu, Gümüş, Musalla, Kalealtı og Tabakhane. Her er husene tett på hverandre, og gatene er smale. "Baglar" ligger noen hundre meter høyere opp, er mer utsatt for vind og har større tomter, og fungerte som et sommerområde. Ifølge Turistinformasjonssenteret hadde nesten alle både et vinter- og et sommerhus, og familiene flyttet til husene i Baglar når været ble varmere, men produksjonen og handelen i markedet fortsatte gjennom sommeren. En av de mest bemerkelsesverdige egenskapene ved byen er respekt for naboene. Karabük Kultur- og Turistdirektorat skriver at ingen av husene hindrer utsikten til de andre, og at alle husene er vendt mot de mer sentrale offentlige bygningene og monumentene. Fasaden på husene er tett på nært hold, men åpen på avstand. Du kan selv observere dette arrangementet ved å se ned fra toppen av festningen eller Hıdırlık-toppen. Nesten hvert vindu har en utsikt. Selve gaten er også et arkitektonisk element. Veiene som fører ned til plassen, gårdene til monumentene og selve plassene er dekket med stein. Ifølge kilder reduserer denne belegningen fuktigheten, tåler oversvømmelser og tillater at røttene til trærne får tilgang til vann. I hjørnene av husene, langs veggene, finner du skråkanter og støttekonstruksjoner kalt "ayıbacağı". Dette er små, men viktige løsninger som tilpasser huset til formen på gaten.

**Steinstruktur, treverk i øvre etasje:**

Når du står foran et hus, la blikket vandre fra bunn til topp. Ifølge en studie av professor Dr. Nigan Bayazıt ved ITÜ, basert på 47 husplaner, er de nederste etasjene bygget med steinvegger og følger ofte den uregelmessige formen på tomten. Disse etasjene er helt lukkede utvendig. De øvre etasjene, derimot Mange av de smale, lange vinduene har fortsatt de originale treverkspanelementene, kalt "muşabak". Se også utspringene. De utstikkende delene på øvre etasje er ikke bare dekorative. Bayazıt forklarer at fordi tomtene ikke har rette vinkler, stikker rommene ut, noe som gir rommene en mer firkantet eller rektangulær form, samtidig som det gir utsikt i forskjellige retninger. Hvis rommene ikke stikker ut, vil heller verandene (eyvan) stikke ut. Med andre ord er utspringet en kompromiss mellom en buet tomt og et rektangulært rom. Fra inngangen til livet.

Man kommer inn i husene gjennom store, doble dører. Området i første etasje der døren åpner seg, kalles "hayat", og hvis gulvet er dekket av stein, kalles det "taşlık". Her finner man også "gliste", som er rutenett av utskårne, vertikale planker som slipper inn lys og luft. Ifølge Karabük Provincial Directorate of Culture and Tourism, ble vinterveden stablet i dette området, og "gliste" fungerte som ventilasjon om sommeren og isolasjon mot kulde om vinteren. Fra "hayat" går man inn i fjøset. I første etasje finner man også store ovner, lagerrom og spiskammer. Kort sagt er første etasje husets arbeidsområde. Her samles husdyr, brensel, matvarer og tunge kjøkkenoppgaver. I et museumshus bør du legge merke til gulvet i "hayat", plasseringen til ovnen og det stripete lyset som kommer fra "gliste". Det er her du best forstår hvor stor del av husholdningens liv som foregår i dette delvis åpne, delvis lukkede rommet. Sofa, veranda og rom.

Man kommer opp til de øvre etasjene via tretrapper. Ifølge Turistinformasjonssenteret er andre etasje mer diskret enn de andre, og inneholder et kjøkken som også kan brukes som soverom. Hverdagen foregår i midterste etasje, fordi det er lettere å varme opp dette området om vinteren. Tredje etasje er husets mest forseggjorte etasje, med høyere tak. I sentrum av planen ligger "sofa". Bayazıt sier at folk i Safranbolu kaller "sofa" for "çardak". "Sofa" kan være utvendig, innvendig eller midt på. I hus med midt på "sofa" er rommene plassert på hver side av "sofa". Rommene som ligger mellom og er en forlengelse av "sofa" kalles "eyvan". Antall "eyvan" varierer fra én til fire. Tomme "eyvan" er ofte hevet med en liten trapp, og noen ganger er de adskilt fra "sofa" med søyler, og det plasseres en benk foran vinduet. Bayazıt skriver at "eyvan" er et sted hvor kvinner sitter og utfører husarbeid, prater, og det er et komfortabelt område med puter og tepper. I "eyvan" kan det være trapper, et spiskammer eller et toalett. I de mest imponerende husene er "sofa" åttekantet. Man kommer inn i rommene gjennom dø Bryllupsbarn får ikke eget hus; bruden kommer til det eksisterende hjem, og hver familieenhet har sitt eget rom hvor de dekker alle sine behov. Det mest prestisjefylte rommet i huset er salongen. Bayazıt beskriver hvordan taket og veggene i dette rommet, samt sofaen, var nøye dekorert. I noen hjem var veggene i salongen prydet med malerier og mønstre, mens sofaen hadde et forseggjort tak som minnet om en båt. Når du besøker et museumshus, må du huske å se opp mot taket. De forseggjorte tretakene forteller stille om eierens smak og velstand. Ovner, grill og lamper.

I disse hjemmene ble oppvarming oppnådd ved hjelp av ovner. Glør fra ovnen ble flyttet til en grill og deretter til de forskjellige rommene. Turistinformasjonen påpeker at det var vanskelig å holde varmen i trehus, og at derfor var det viktigere å varme opp menneskene enn selve rommet. Ifølge Karabük Provincial Directorate of Culture and Tourism kom ovner til regionen først på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. For belysning ble det brukt lamper som gikk på lampeolje, og senere mer forseggjorte lamper. Elektrisitet ble vanlig først da jern- og stålfabrikkene ble etablert i 1937. Rom med basseng.

Det mest overraskende rommet i et Safranbolu-hus er rommet med basseng. Dr. A. Esra Bölükbaşı Ertürk fra Karabük Universitet beskriver i en artikkel i magasinet "Erdem" hvordan byen hentet vann fra kilder og bekker, og at den rikelige tilgangen på vann førte til en mangfoldighet av vannstrukturer. I noen hjem er bassenget et eget rom ved inngangen, mens i andre er det plassert midt i salongen i første etasje, og rommene vender ut mot denne bassengsalongen. I eksemplene i artikkelen er bassengene omgitt av benker på tre sider. I noen er det et vannløp i form av et S-bøyd dragehode som fører vannet. Ertürk påpeker flere funksjoner ved bassenget. Vannet gir rommet en kjølig atmosfære, hjelper til med å bevare matvarer og fungerer som et brannreservoar i trekonstruksjonen. Lyden av vannet gjør det også vanskeligere å høre samtaler fra utsiden. I noen hager i Bağlar er bassengrommet bygget som en liten paviljong adskilt fra huset, med utsikt over landskapet. I midten er det et basseng, omgitt av benker, og ved inngangen er det en kaffekrok og et skap. Disse strukturene, som lokalt kalles "bassengsalonger", er i dag stort sett ikke i bruk, og mange er i dårlig forfatning, ifølge kilder. Hvorfor er et sommerhus annerledes?

Et sommerhus og et vinterhus snakker samme språk, men bruker forskjellige setninger. Ifølge Bayazıt er sommerhusene i Bağlar preget av at det ikke er noen kommersiell aktivitet, og at bygningene er formet Dette er et hus som antas å være bygget tidlig på århundret, og som tilhørte Hacı Mehmet Efendi, som var kommandant ved kasernen i Safranbolu. Huset er oppkalt etter tittelen "Kaim Makam", som ble gitt til kommandanten som en rang som tilsvarte oberstløytnant. Kulturministeriet nasjonaliserte huset i 1979 og restaurerte det. I 1981 ble det åpnet som et utdanningssenter, og i dag brukes det som et museum. Når du besøker huset, følg denne rekkefølgen: Se først fasaden og utstikkene fra gaten, deretter finn peisen og ovnen inne i huset. Gå opp trappen til "sofa" (en slags stue), sett deg på benken i en av "eyvanene" (overbygde uteplasser) og se ut av vinduet. Til slutt, se opp på taket i hovedrommet. Sjekk åpningstider og dager på nettsiden til Safranbolu kommune før du drar, da disse kan variere. De fleste husene i Safranbolu er private eiendommer og bebos. Vær respektfull når du tar bilder, spesielt mot vinduer og gårdsplasser. Safranbolu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1994 med nummer 614, ifølge Kulturarv- og museerdirektoratet. Grunnen til oppføringen var ikke de individuelle husene, men den urbane strukturen de skapte sammen. Når du lærer å "lese" et hus, begynner du også å forstå resten av byen.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren