Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Skogen i vannet: Iğneada-skogen.

I den nordøstlige delen av Kırklareli, bare noen få skritt fra den bulgarske grensen, ligger en skog hvor bakken ofte er dekket av vann om vinteren.

Radar TürkiyeRadar Türkiye25 Ekim 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Skogen i vannet: Iğneada-skogen.

I utkanten av Kırklareli, bare noen få skritt fra den bulgarske grensen, ligger en skog som om vinteren dekkes av vann. Dette økosystemet, som lokalt kalles "longoz" og vitenskapelig kalles "subasar-skog", strekker seg langs begge sider av İğneada og har vært et nasjonalpark siden 2007. Kırklareli fylkeskommune understreker at slike skoger er svært sjeldne i verden. Denne teksten beskriver hvordan longoz-skogen ble dannet, hvilke trær den består av, hvor innsjøer og sanddyner befinner seg i dette landskapet, hvilke fugler og dyr som lever her, dens historie og hvordan man kan besøke området. Hva betyr "longoz"?

Kırklareli fylkeskommune definerer longoz som et skogområde som dekkes av vann i løpet av vinteren og våren, når nedbøren er høy. Fylkeskommunens side om naturturisme beskriver disse skogene som trær hvor røttene er i jorden, stammen er i vannet og grenene strekker seg mot himmelen. Kort sagt, det er et miljø hvor en innsjø og en skog eksisterer på samme sted, og veksler i løpet av sesongene. Ifølge turismeavsnittet i Kırklareli statistiske årbok, er disse subasar-skogene fullstendig dekket av vann om vinteren og våren, mens vannstanden synker noe om sommeren og høsten, men grunnvannet forblir høyt. Jorden er rik på organisk materiale og er sur. Klatreplanter som kveler trærne, gir skogen et utseende som minner om tropiske skoger. Vannet som skaper skogen.

Kilden til dette vannet er Istranca-fjellene, også kjent som Yıldız Dağları. I samme avsnitt av årboken står det at longoz ble dannet ved at sedimenter fra elvene som renner fra fjellene til Svartehavet, ble avsatt, og at området ble oversvømmet i løpet av sesongene. Fylkeskommunens side om naturturisme lister opp de elvene som fører vann til longoz: Böğürtlen, Paspala, Şahin, Efendi, Çavuşköprü, Madra, Bulanık og Yavuz, samt grunnvann. Ifølge årboken dekker den tyrkiske siden av Istranca-fjellene et område på 197 000 hektar, og det høyeste punktet er Mahya Dağı, som er 1031 meter høyt. De løvrike skogene på fjellsidene som vender mot Svartehavet, strekker seg fra kysten og opp til 1000 meter. Longoz er den laveste og våteste delen av denne fuktige skogbeltet som møter havet. Årboken nevner også at Istranca-fjellene regnes som et av de fem viktigste områdene i Sentral- og Øst-Europa for bevaring av europeisk naturarv. Ifølge samme kilde ligger den eneste furuskogen i Thrakia vest for Kastros-bukten, og Saka-sjøen, som er et naturreservat, har en rik flora i tillegg til hassel Fylkesadministrasjonen skriver at det finnes 671 plantearter i løvskogene, samt 637 dyrearter, inkludert fugler, insekter, reptiler, fisk og pattedyr. Nymfer som blomstrer på overflaten av vannet om våren, er spesielt fremhevet på fylkesadministrasjonens nettside som en av de vakre severdighetene.

Det finnes fem innsjøer i nasjonalparkområdet, og hver av dem har en unik rolle i økosystemet. Ifølge Wikipedia er arealet for Erikli 43 hektar, for Mert 266 hektar, for Hamam 19 hektar, for Pedina 10 hektar og for Saka 5 hektar. Ifølge statistikkboken er Hamam og Pedina innsjøer som ligger inne i skogen, mens Erikli, Mert og Saka er laguner som kobles til havet på bestemte tidspunkter av året. Erikli-sjøen skiller seg fra havet i løpet av de tørre sommermånedene, mens Mert-sjøen er dannet der Čavuşdere-elven renner ut i havet. Denne åpningen og lukkingen av forbindelsen mellom lagunen og havet er svært viktig for fisk som migrerer mellom saltvann og ferskvann for å reprodusere, finne mat eller søke beskyttelse. Fylkesadministrasjonens nettside for nasjonalparken nevner også at området består av to deler: den sørlige delen med Saka, Deniz, Hamam, Pedina og Mert-sjøene, samt de omkringliggende sumpområdene; og den nordlige delen med Erikli-sjøen og de omkringliggende løvskogene. Sanddynene strekker seg mellom innsjøene/sumpene og havet.

Ifølge statistikkboken strekker en sanddynestripe seg omtrent 10 kilometer mellom innsjøene/sumpene og havet. Wikipedia skriver at disse sanddynene noen steder er opptil 50-60 meter brede, og at bebyggelsen i İğneada deler sanddynestripen i to. I sanddynene finnes det planter som er typiske for Sørvest-Svartehavet og som er beskyttet av internasjonale avtaler. Ifølge statistikkboken er vegetasjonen langs kysten, i sanddynene og i de stabile sanddynene i svært god stand. Sanddynene fungerer som en barriere som skiller det ferskvannsøkosystemet fra det salte havet, og derfor påvirker kjøring langs kysten eller tråkking i sanddynene hele økosystemet.

En feltstudie utført av Mustafa Kaya mellom oktober 2011 og september 2014 i İğneada-løvskogen og omkringliggende områder, identifiserte 227 fuglearter fordelt på 52 familier i løpet av 27 dager med observasjon. Av disse var 75 lokale, 78 sommergjester og 54 vintergjester, og det ble fastslått at 122 arter hekket i området. Kaya understreker at området ligger langs en rute som brukes av fugler som migrerer fra nord til sør og fra sør til nord, og at innsjøene og de omkringliggende sum Denne artikkelen beskriver et nasjonalparkområde og dets beskyttelsesstatus. Den nevner at ferskvannsområder i området er hjemsted for arter som brasme, ørret og sølvfisk, mens havet i området huser arter som sild og piggvar om vinteren, og sardiner, sei og lange om sommeren.

Beskyttelsesstatusen for området har vært en lang prosess. Ifølge Kaya ble området inkludert på listen over viktige fugleområder. En stor del av området ble i 1978 utpekt som et viltreservat på 5399 hektar, mens en del på 1345 hektar i sør ble et naturvern område i 1988. I 1990 og 1991 ble hele området klassifisert som et verneområde i to trinn. Disse områdene med ulik status ble i 2007 samlet i en nasjonalpark på 3155 hektar. Artikkelen nevner at guvernøren i Kırklareli kunngjorde avgjørelsen i den offisielle gazetten den 13. november 2007, og at området ble landets 39. nasjonalpark. Kaya påpeker at området har et sårbart økosystem, og at utbredelsen av bebyggelse mot skogen og kysten, samt avfall og kjøretøy som kjører inn i sanddynene, er blant de største truslene. Forslag til løsninger inkluderer å forby eller regulere jakt i våtmarksområdene, overvåke landbruksaktiviteter på private eiendommer i skogen, og forhindre kjøretøy fra å kjøre inn i sanddynene mellom Mert-sjøen og Bulanık-bekken. Ifølge den tyrkiske Wikipedia stammer navnet på byen fra İne Bey, som knyttet området til det ottomanske riket, og navnet utviklet seg senere til İğneada. Ifølge en statistisk årbok, i tillegg til denne nasjonalparken, finnes det et naturvern område, en naturpark, 16 registrerte naturområder, 28 fredede trær og 25 registrerte grotter innenfor fylkets grenser. Årboken klassifiserer også de naturlige områdene rundt Erikli- og Mert-sjøene som henholdsvis et område for streng beskyttelse, et område for naturlig beskyttelse og et område for kontrollert bruk.

**Området:**

Ifølge guvernøren ligger İğneada 27 kilometer fra Demirköy, 97 kilometer fra sentrum av Kırklareli og 237 kilometer fra Istanbul. Det første stoppestedet på besøket bør være National Park Administration and Visitor Center ved inngangen til byen. Ifølge den statistiske årboken kan man her se direkte bilder av våtmarksområdene, studere utstoppede dyr og en modell av området, hente brosjyrer og få informasjon fra personalet. Det samme kilden nevner at man kan gå turer i området, observere naturen og ta bilder, helst i grupper. Hvis man ønsker å oppleve området fra vannet, er slutten av vinteren og våren de beste tidspunktene. Om sommeren trekker vannet seg tilbake, noe som gjør det lettere å gå i skogen, Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren