Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Çanakkale-keramikk, fra dekorative tallerkener til vaser med hestehoder.

Når folk kommer til Çanakkale, forklarer de ofte navnet på byen ved å referere til festningene i sundet. Men den andre delen av navnet har faktisk med landområdet å gjøre.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Çanakkale-keramikk, fra dekorative tallerkener til vaser med hestehoder.

Her som besøker Çanakkale forklarer ofte byens navn i forbindelse med festningene ved Bosporos. Men navnets andre del har med jorden å gjøre. I en artikkel av Serap Işıkhan fra Dokuz Eylül Universitet, står det at byen, som tidligere ble omtalt som Kale-i Sultaniye, gradvis begynte å bli kjent som Çanakkale, både på grunn av produksjonen av keramikk og på grunn av festningen. Denne artikkelen følger sporet av den keramiske produksjonen. Den ser først på hvordan produksjonen ble revitalisert, deretter på leiren, glasuren og dekoren, og til slutt på formene og beholderne i dyreform. Til slutt gir den forslag til hvor du kan se disse keramikkene i dag og hvordan du kan forstå denne kulturarven i byen.

Verksteder med byens navn

Ifølge en artikkel av Belgin Demirsar Arlı og Şennur Kaya fra Istanbul Universitet, ble det osmanske keramikkunsten næret av tre store sentre: İznik, Kütahya og Çanakkale. Forfatterne sier at det som skiller Çanakkale fra de to andre, er en enkel, folkelig stil som vises i teknikken, formen og dekorasjonen. Samme artikkel forteller at keramikkproduksjonen i regionen kan spores tilbake til antikken, og at den fortsatte i romersk og bysantinsk tid. Verkstedene som ble etablert i beylik-perioden, klarte ikke å konkurrere med İznik og ble nedlagt. Produksjonen ble revitalisert fra slutten av 1600-tallet. En oppføring i Çanakkale Provincial Kultur- og Turismedirektoratets kulturportal bekrefter at forskning har datert Çanakkales keramikk tilbake til 1600-tallet. Fordi byen var en havn, ble disse beholderne også eksportert til andre deler av Anatolia. Işıkhan rapporterer at den britiske reisende Richard Pococke, som besøkte byen i 1740, sammenlignet den lokale keramikken med "Delftware" fra Nederland, og at befolkningen levde av handel med silke, seilduk og keramikk. På andre halvdel av 1800-tallet var keramikkproduksjon byens viktigste inntektskilde. Ifølge samme artikkel noterte Şemseddin Sami at det på denne tiden var tolv verksteder i Çanakkale, som var like store som fabrikker. Salget strakte seg til Kypros, Hellas og Romania. I 1890 oversteg antall solgte beholdere 1,5 millioner, og i 1899 var antall eksporterte deler alene 1.431.566, hvorav Egypt kjøpte 389.750.

Leire, bunnstoff og glasur

Fargen på disse beholderne ble først bestemt av leiren. Ifølge informasjon samlet inn av Işıkhan, hentet håndverkerne leire, farge og glasur hovedsakelig fra regionen. I nærheten av Gelibolu-halvøya, rundt Eceabat, ble det utvunnet en gul leire, men fordi halvøya er under beskyttelse, hentes det ikke lenger leire derfra. I Akköy, som tilhører Ezine, ble det utvunnet rød le Grunnstoffet endrer fargen på beholderen og skaper et rent underlag for mønsteret. Håndverkerne påførte grunnstoffet ved å dyppe beholderen i det eller ved å helle det over. Når forskjellige farger av grunnstoff ble påført det ferske grunnstoffet, oppsto det naturlig bølgende mønstre. I beholdere formet som dyr, ble noen ganger dette grunnstofflaget skrapet for å skape detaljer som fjær eller skjell. I et eksempel som Işıkhan nevnte, var skallet på en skilpaddeformet boks skrapet slik at det lignet fiskeskjell. I teknikken som kalles "ebru" eller "alaca", ble fargede grunnstoffer påført i striper på den roterende beholderen, og man sørget for at de rant ut. Før plastbeholdere ble vanlige, var disse "alaca"-tallerkene og -bollene vanlige kjøkkenbeholdere. Den vanligste fargen i glaseringen var grønn, brun og gul. Kulturportalen nevner at de viktigste fargene i tillegg til hvit grunnstoff var mørkebrun, "Çanakkale"-grønn og "Çanakkale"-gul. Ifølge Işıkhan brukte de gamle håndverkerne fire typer glasur. Disse var blyholdig glasur, borholdig glasur, dekkende hvit glasur og transparent farget glasur. For å lage grønn farge ble malakitt brukt, for noen nyanser ble kobberstøv fra kobberhandlere i Biga brukt, og for andre ble skall fra jernstenger som var oksidert i ovnen. På 1960-tallet ble bly dyrere, og leirvareproduksjonen gikk ned, så verkstedene begynte å bruke boraks i stedet for bly. Boraks ga en blank overflate, men flasset av ved fuktighet.

Hvor ble mønstrene laget?
I mange beholdere fra andre halvdel av 1800-tallet ser man at mønsteret er malt på selve glaseringen. Işıkhan refererer til en interessant observasjon fra keramikkunstneren og akademikeren Erdinç Bakla. Ifølge Bakla forlot de fleste beholderne verkstedet uten mønster, og mønstrene ble malt med oljemaling i de omtrent tjue salgsbodene rundt Klokketårnplassen. Derfor ble disse mønstrene med tiden tørre og flasset av. Når du går forbi Klokketårnet, kan du huske denne informasjonen, og det vil hjelpe deg å se byens marked som et gammelt keramikkmarked. I eldre eksempler er mønsteret under glaseringen. Işıkhan skriver at beholderne fra 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet viser et avansert kunstsyn gjennom stiliserte og imponerende komposisjoner. De mest forseggjorte mønstrene finnes i de mange skålene. På en kremfarget grunnfarge er det malt i brune, lilla, oransje, gule og blå toner, og ofte med bare ett strøk av penselen. Disse mønstrene viser seilbåter, herskapshus, fisker og dyr som for eksempel giraffer. Kulturportalen bemerker også at Verkstedene ble ofte dekorert med teknikken som kalles "barbotin", der man festet oppsvulninger, blomster og rosetter på overflaten. I disse verkstedene ble også produsert kubbeformede beholdere, skåler med lokk, sukkerbokser, vaser og grillutstyr. Etter midten av 1800-tallet ble det flere beholdere i dyreform. Arlı og Kaya beskriver hvordan beholdere i form av løver, hester, kameler, bjørner og til og med kenguruer ble brukt, noen ganger som dekorative gjenstander, andre ganger som bokser eller sukkerbokser. Proporsjonene i disse beholderne var bevisst forvrengt. Forfatterne tilskriver dette enten til håndverkerens raske og praktiske arbeidsmetoder, eller til et ønske om å skape en humoristisk effekt. I beholdere i form av en knelende kamel, var for eksempel kroppen stor, mens bena var uforholdsmessig korte. Et av de mest slående poengene i artikkelen er at disse formene kan være en forlengelse av en svært gammel tradisjon. Forfatterne nevner at en beholder med to håndtak dekorert med et slangelignende mønster, produsert i Çanakkale på 1800-tallet, har en slående likhet med en beholder funnet i den antikke byen Assos. Beholdere med nebblignende åpninger, beholdere med ringformet kropp og nipler i dyreform er også kjent fra arkeologiske utgravninger i Anatolia. Et eksempel er en beholder med et dyreformet nippel funnet i Kültepe, nær Kayseri. Ifølge forfatterne kan denne kontinuiteten forklares med at produksjonen ble overført fra mester til lærling, uavhengig av den offisielle kunsten.

Hvorfor verkstedene ble nedlagt:
Fra begynnelsen av 1900-tallet begynte verkstedene å forsvinne én etter én. Işıkhan nevner flere årsaker til dette. Etterspørselen etter billige plastbeholdere økte, og verkstedene, hvor både tyrkere, grekere og armenere jobbet, klarte ikke lenger å betale lønningene. Arlı og Kaya påpeker også at håndverkere som emigrerte på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, tok med seg denne tradisjonen til noen av Egeerhavsøyene, hvor den fortsatte å leve videre. Det siste verkstedet i byen måtte i 1965 flytte utenfor byen, fordi det produserte for mye røyk. Verkstedene mistet også kundene sine, og ble dermed nedlagt. Portalen "Kültür Portalı" skriver også om distriktet Çan, og påpeker at det var en nedgang i kvaliteten på Çanakkale-keramikken fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, men at samlere og museer fortsatt viste interesse.

Å gjenskape tradisjonen i dag:
Akademiske studier pågår for å bevare tradisjonen. Işıkhans artikkel presenterer resultatene av et prosjekt som ble gjennomført ved Dokuz Eylül Universitetet Forfatterne påpeker også at disse formene finnes i stillebene maleriene til kunstneren Feyhaman Duran, og at moderne tyrkiske keramikkunstnere har tolket om igjen vaser med hestehoder og kar med runde kropper.

Hvor kan man se disse keramikkverkene?

Historiske eksempler på Çanakkale-keramikk er i dag spredt i samlinger i forskjellige byer. Forfatterne skriver at en av disse samlingene, som viser den historiske utviklingen av keramikken, finnes i Suna og İnan Kıraç-museet i Antalya Kaleiçi. Eksemplene i artikkelen til Arlı og Kaya kommer også fra samlingen til Feyhaman Duran Kultur- og Kunsthus ved Istanbul Universitet, fra Çinili Köşk-museet i Istanbul og fra Etnografisk museum i Ankara. Hvis du skulle besøke et av disse museene, bør du huske å se etter vaser med hestehoder, dekorative tallerkener og beholdere i dyreform. Bildet på forsiden viser keramikkverk fra Çanakkale som er utstilt i Benaki-museet i Athen.

Vi kan gi noen forslag til hvordan du kan oppleve denne kulturarven i Çanakkale. Når du går rundt i sentrum, spesielt rundt klokketårnet, kan du forestille deg at det tidligere var mange butikker her. Hvis du ser en vase med hestehode eller andehode i en keramikkbutikk, bør du se etter om den er laget av rød leire, om glasuren er påført i et lag eller om mønsteret er under eller over glasuren. Å se på bunnen av karet kan ofte avsløre fargen på leiren. Du kan finne oppdatert informasjon om verksteder og utstillinger hos det lokale kultur- og turistkontoret og ved universitetets forskningssenter. Når du ser på en vase, kan du tenke på at den er laget ved bredden av Bosporos, med leire fra lokalområdet, og at kunnskapen er overført fra mester til lærling. Da vil du også forstå hvorfor byens navn begynner med "çanak" (som betyr "kar").

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren