Guider til kultur og kunst, arrangementstips og historier fra byen.
I Bolu-regionen, sørvest for byen, ligger to små byer, Mudurnu og Göynük, som er klemt inn mellom skogkledde fjell. Disse byene bevarer den mest autentiske tradisjonelle karakteren i regionen.
Mengen, en liten by nord for Bolu, beliggende blant skogkledde åser, er et av de få stedene i Tyrkia hvor navnet er nesten synonymt med en bestemt yrkesgruppe.
Uansett hvilken vei du kommer inn i Zonguldak, er det første inntrykket byen gir deg at den virker ung.
Om sommeren kommer man til Manisa, og man passerer gjennom kilometer etter kilometer med vinranker i Gediz-sletten. Fra midten av august til begynnelsen av september er det høst i vingårdene, og man kan se druer spredt utover på åkrene ved landsbyene.
Hver vår faller det små, fargerike papirbiter ned fra himmelen i Manisa. Folk løfter hodet opp, strekker hendene mot himmelen, og hver bit som blir fanget før den treffer bakken, blir møtt med et utbrudd av glede.
En besøkende til Isparta mot slutten av mai vil først oppleve byen gjennom lukten. De rosa rosene som blomstrer i hagene i dalene plukkes tidlig om morgenen, før solen varmer opp, og destilleres. Denne velkjente duften sprer seg over hele byen.
Når man nevner Isparta, kommer man umiddelbart til å tenke på to ting: roser og tepper. Rosene fyller byens vår med sin duft, mens teppene setter rytmen for hjemmene, verkstedene og markedene resten av året.
Det er vanskelig å beskrive Antakya uten å nevne mosaikkene. Mosaikkene som finnes i byen og i villaene rundt, utgjør i dag en av verdens største mosaikk-samlinger.
Folk som reiser til Hatay, kjenner ofte byen først og fremst gjennom maten den tilbyr.
For å bli kjent med Elazığ, er det en god start å sette seg ned og smake på maten. Elazığ-kjøkkenet er en rik og tradisjonsrik del av det anatoliske kjøkkenet, med over 150 forskjellige retter, ifølge Elazığ-direktoratet for kultur og turisme.
Når kvelden kommer over platået i Harput, sprer lysene fra byens sentrum seg utover sletten, og stillheten senker seg over den gamle byen. Denne stillheten er stedet hvor en musikktradisjon har vokst og blomstret i århundrer.
En av de første tingene man legger merke til når man besøker Diyarbakır for første gang, er byens farge. Murene, tårnene, gårdsplassene til handelsstedene, fasadene til herskapshusene og brosteinene har en farge som ligger et sted mellom mørk grå og svart. Denne fargen kalles basalt.
Når man besøker Diyarbakır, blir man først kjent med byen gjennom murene, og deretter gjennom maten. Når man ser på de registrerte oppskriftene, forstår man at byens kjøkken ikke bare handler om å stille sulten, men er en kunnskap som har blitt overført gjennom generasjoner.
For mange lesere vil tanken om Tekirdağ fremkalle bilder av et måltid med kjøtt. Men provinsen har også en søt side som er like fremtredende som kjøttrettene, og hovedingrediensen i denne siden er overraskende nok ost.
Når noen besøker Tekirdağ, er det ofte det første spørsmålet de stiller: Hvor kan man spise köfte? Spørsmålet er forståelig, fordi navnet på denne byen nesten er synonymt med navnet på en bestemt rett.
De som kjenner Samsun som en havneby og et industri- og handelssenter, er ofte ikke klar over at jorden i denne regionen er blant de mest utgravde langs Svartehavskysten.
Enten du ankommer Samsun til sjøs eller til lands, er det første du legger merke til en duft av nybakt brød.
I de travle områdene i Mersin og Tarsus stiger to grønne åser opp. De er dekket av furutrær, stier og terrasser, og ved første øyekast ser de ut som vanlige parker.
For de som besøker Mersin for første gang, er det vanligvis en "dürüm" (wrap) som er det første de smaker. "Tantuni" er en rett som er sterkt knyttet til denne byen, men det kulinariske tilbudet i Mersin er mye mer omfattende enn bare én rett.
Anatolias skrevne historie begynner i et handelsdistrikt.
Den beste måten å bli kjent med Kayseri er gjennom maten. Byen ligger i en slette ved foten av Erciyes-fjellet, der gamle handelsruter krysser hverandre, og byens kjøkken bærer preg av disse to faktorene.
Mens du går gjennom de historiske basarene i Gaziantep, hører du først lyden av hammeren. I området rundt festningen står fortsatt kobbersmeder ved sine arbeidsstasjoner.
Når en reisende kommer til Gaziantep, er det ofte det første spørsmålet de stiller: "Hvor bør jeg spise?" Dette spørsmålet er mer enn bare nysgjerrighet; det er en inngangsport til byens identitet.
I Tyrkia er Ezine et av de første navnene som kommer opp når man snakker om hvitost. Navnet refererer til en bydel, men det er også en lovbeskyttet produksjonsmetode.
