Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Byen Diyarbakır, kjent for sin basaltstein.

En av de første tingene man legger merke til når man besøker Diyarbakır for første gang, er byens farge. Murene, tårnene, gårdsplassene til handelsstedene, fasadene til herskapshusene og brosteinene har en farge som ligger et sted mellom mørk grå og svart. Denne fargen kalles basalt.

Radar TürkiyeRadar Türkiye4 Kasım 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Byen Diyarbakır, kjent for sin basaltstein.

Her som besøker Diyarbakır for første gang, vil raskt legge merke til byens farge. Murene, tårnene, gårdsplassene, fasadene og gatesteinene har en farge som ligger mellom mørkegrå og svart. Denne fargen er basalt. En studie publisert i 2018 av Emine Ekinci Dağtekin fra Fakultetet for Arkitektur ved Dicle Universitet, beskriver hvordan basalten dominerer hele byen, og hvordan det tradisjonelle uttrykket, fra murene til de smale gatene, fra monumentale bygninger til hus med gårdsplasser, er bygget med denne steinen. Denne teksten forteller hvor denne steinen kommer fra, hvordan den bearbeides, og hvor og hvordan du kan se den i byen i dag.

**Karacadağ's gave**

Basalten i Diyarbakır er ikke fraktet inn fra et annet sted; byen står allerede på den. Ifølge kilder som ble presentert av Dağtekin, består basaltlavaen fra Karacadağ, som ligger sørvest for byen, av et lag som er omtrent 80 meter tykt og dekker et stort område. Karacadağ-vulkanittene, som begynte å utbrudde for omtrent 11 millioner år siden, dannet et flatt platå etter hvert som de nærmet seg Dicle-elven, og Diyarbakır ble bygget på dette platået. Den samme studien påpeker at man kan se basaltens kjølesprekker i den bratte skråningen under murene, som vender mot Dicle-elven, og at steinene som ble brukt til murene, ble transportert over den korteste avstanden. Karacadağ's vulkanske opprinnelse viser seg ikke bare i bygningene, men også i jorden. TÜRKPATENT's registreringsdokument for Karacadağ-ris beskriver hvordan jorden i området består av vulkansk materiale og er dekket av små og store steiner. Med andre ord, det samme fjellet har definert både byens vegger og jorden i de omkringliggende åkrene.

**Basaltens egenskaper**

Ifølge materialinformasjonen som ble samlet inn av Dağtekin, er basalt i Diyarbakır en mørkegrå og svart stein som ikke absorberer vann, og som er svært motstandsdyktig mot frost, slag og slitasje. Steinen finnes i to typer: porøs og ikke-porøs. En studie fra 2017 av Gülin Payaslı Oğuz og Fatma Meral Halifeoğlu fra Dicle Universitet, beskriver hvordan håndverkerne refererer til disse to typene som "hunn" og "hann". Den porøse "hunn"-steinen er lettere å bearbeide, mens den ikke-porøse "hann"-steinen er vanskeligere å bearbeide, men er mer solid. Denne forskjellen bestemmer hvor steinen brukes. I henhold til den samme studien, er bærende elementer som vegger, buer, søyler og søylehoder laget av ikke-porøs basalt, mens porøs stein foretrekkes for belegningsstein i gårdsplasser, rom og korridorer. Dağtekin skriver også at ikke-porøs stein brukes i inskripsjoner, buer, fas Evliya Çelebi har også notert at festningen og bygningene er bygget av svart, hard stein, og at byen ble kalt Kara Amid. Murene er det største verket av stein.

Murene er stedet hvor du kan se basalt i stor skala. Ifølge en restaureringsstudie som ble rapportert av Diyarbakır Provincial Kultur- og Turismedirektorat, består Diyarbakır-festningen av to deler: indre festning og ytre festning. Selv om kildene gir forskjellige datoer for byggingen av murene, peker de generelt på midten av det 4. århundre. Den totale lengden på murene er omtrent 5200 meter, og med den indre festningen er den totale lengden omtrent 5800 meter. Det er 82 tårn på de ytre murene og 19 tårn på den indre festningen. Ifølge samme kilde varierer høyden på tårnene og veggene fra omtrent 8 til 22 meter, mens tykkelsen varierer fra 1,40 til 5 meter. De tykkeste tårnene er på nordsiden og vestsiden. Murene har fire hovedporter: Dağ Kapı vender mot nord, Urfa Kapı mot vest, Mardin Kapı mot sør og Yeni Kapı mot øst. Dağtekin skriver at bruken av basalt var et avgjørende trekk i UNESCOs verdensarvprosedyre, og at nesten hele muren er bygget av basalt. Ifølge Diyarbakır guvernementets nettside ble Diyarbakır-murene og Hevsel-hagene inkludert i UNESCOs verdensarvliste i 2015.

Hvordan steinen ble brukt:
Basalt er en veldig hard stein og vanskelig å bearbeide. Dağtekins studie beskriver hvordan de historiske bygningene inne i murene er bygget fra grunn til tak ved hjelp av en stableteknikk, og at steinene er plassert i en forskyvet rekkefølge, avhengig av hvordan de er hugget: glatt, grov, og som tilfeldige steinblokker. Steinene er ofte stablet tett sammen, med flat overflate, slik at mørtelen knapt er synlig. En av de tydeligste eksemplene på dette håndverket er Dicle-broen. Ifølge Kulturportalen er broen, også kjent som On Gözlü Köprü (broen med ti buer), omtrent 180 meter lang og 7-8 meter bred. Fyllmassen i broen består av steinblokker med kalkmørtel, mens overflaten er dekket med delvis resirkulerte, huggede basaltsteiner, lagt i en forskyvet teknikk. Ifølge en inskripsjon på sørsiden ble broen bygget i perioden 1064-65 under Mervanoğulları-dynastiet, men forskere mener at denne inskripsjonen er en reparasjonsinskripsjon, og at selve broen er eldre. Når du ser på broens fundament, kan du se hvordan steinene i forskjellige størrelser er låst sammen.

Svart og hvitt:
Steinen i Diyarbakır er ikke bare svart. Ifølge Dağtekin ble basalt brukt sammen med kalkstein i senere bygninger i byen, Disse to bygningene gir og se på steinbåndene i buene for å forstå effekten av det svarte og hvite mønsteret. "Cas" er navnet på en type mørtel som brukes til å dekorere steinen.

Fordi basalten er så hard, gjorde det det vanskelig å lage forseggjorte utskjæringer. Derfor har håndverkerne i Diyarbakır funnet andre måter å berike fasadene på. Ifølge studier av Payaslı Oğuz og Halifeoğlu, brukes en mørtel basert på kalk, blandet med basaltdust, knust murstein, halm og salt i murverket. For å skape en fugeeffekt, brukes en mørtel kalt "cas", som er laget ved å tilsette eggehviter til kalk. Dekorasjonene laget med "cas" har beriket fasadene i gårdsrommene. Ifølge inventarregisteret i Kulturportalen, finnes det "cas"-dekorasjoner på alle de ytre veggene i Cemil Paşa-gården, og enkelte steder finnes det motiver av "livets tre" og tulipaner. De lyse mønstrene på den mørke steinen lette plutselig vekten av basalten. Når du står i et gårdsrom og ser nøye på veggene, kan du se hvordan disse mønstrene rammer inn steinene i fugene. Gårdsrom og basalts naturlige utseende.

Basalt brukes ikke bare i monumentale bygninger, men også i hus. Ifølge Payaslı Oğuz og Halifeoğlu er det 446 tradisjonelle hus i Diyarbakır som er registrert av Kulturarvbeskyttelsesrådet. Disse husene er lukket utenfra og vendt innover. Rundt et firkantet gårdsrom ligger det rom, en veranda, kjøkken og et spiskammer; gulvet i gårdsrommet er vanligvis dekket med porøs basalt, og det er ofte en dam i midten. Ifølge samme studie er rommene rundt gårdsrommet arrangert i henhold til sesongen. På grunn av de varme somrene har rommene i den nordlige delen av huset høye tak og mange vinduer; denne delen av huset utgjør den mest forseggjorte fasaden, med høye verandaer. De viktigste bæreveggene er bygget av basalt, og taket fullføres med et jordtak støttet av poppelbjelker. Noen av husene har også kjellere med rom som inneholder dammer, kalt "serdap", som er arrangert for bruk om sommeren. Du kan se dette arrangementet best i dag i Cemil Paşa-gården. Ifølge inventarregisteret i Kulturportalen ble gården bygget i 1887 av hugget basalt. En studie publisert i tidsskriftet "Elektronik Sosyal Bilimler Dergisi" i 2022, beskriver at gården har totalt 42 rom i harem- og salongområdene, to separate gårdsrom, og at den er den eneste bygningen blant gårdene i Diyarbakır som bevarer både harem- og salongområdene i sin opprinnelige form. Gården brukes i dag som bymuseum; sjekk offisielle kilder for besøksvilkår. Figurer i stein.

Til tross for Start ved foten av murene rundt Dağ Kapı eller Mardin Kapı, og observer de ulike veggtykkelsene i tårnene. Gå deretter inn i byen og studer det svarthvite mønsteret i gårdsplassen til Hasan Paşa Han. I Cemil Paşa-gården kan du se gårdsarrangementet, dekorasjonene og de porøse steinene. Avslutt dagen ved å forlate Mardin Kapı og gå ned til Dicle-broen; om kvelden ser basalten varmere ut i lyset. Steinene blir veldig varme om sommeren, så velg å besøke om morgenen eller tidlig på ettermiddagen i de varmeste månedene. Husk å sjekke de offisielle nettsidene for å finne åpningstider for museene og gårdene.

Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren