Guider til kultur og kunst, arrangementstips og historier fra byen.
Akarçay er en elv som ikke når havet. Den springer ut fra de høye områdene vest for Afyonkarahisar, renner gjennom sentrum av byen, vender deretter østover og krysser et stort sletteland før den ender sin ferd i Eber-sjøen, mellom byene Bolvadin og Çay.
Alle som reiser til Afyonkarahisar, husker først og fremst smaken fra byen.
En person som kun kjenner Adana for kebabene, varmen og de brede gatene, vil oppdage en helt annen by når de går bare noen få skritt oppover fra den vestlige enden av Taşköprü.
Fra Adana og nordover, mot Pozantı, ser en passasjer at fjellene i Toros-kjeden stiger opp som en vegg.
I Adana er mat mer enn bare et måltid; det er en vane som setter rytmen for dagen.
Når du går i dalene i Kappadokia, vil du garantert legge merke til de små hullene som er hugget inn i fjellsidene, ofte med røde og hvite striper malt rundt dem. Dette er ikke vinduer til husene, men innganger for duene.
Kızılırmak, Tyrkias lengste elv, deler byen Avanos fra øst til vest, og går midt gjennom den. Både byens navn og håndverket som folk her driver med, er knyttet til denne elven.
Alle som besøker Kappadokia for første gang stiller det samme spørsmålet: Hvordan ble disse "steinsoppene" dannet? Disse slanke søylene med en mørk "hette" på toppen? Svaret ligger ikke i én enkelt hendelse, men i to separate historier som strekker seg over millioner av år.
Sakarya-elven og Sakarya-provinsen deler det samme navnet, og det er ikke tilfeldig. Elven springer ut nær distriktet Çifteler i Eskişehir, danner en stor bukt i Sentral-Anatolia, og snur deretter nordover for å nå Svartehavet.
For noen som kommer til Sakarya fra Istanbul, er ofte det første møtet med byen et besøk til et bord, enten det er for et måltid eller en sosial sammenkomst. Provinsen ligger der de flate og fruktbare slettene, som får næring fra sedimentene som Sakarya-elven fører med seg, møter skogkledde fjellområder og kysten av Svartehavet.
I Eskişehir sto jeg foran et utstillingsvindu og så på en utskjæring i et hvitt steinmateriale som viste en scene fra en vintersanking. I virkeligheten så jeg på et materiale som ikke finnes i denne kvaliteten noe annet sted i verden.
Eskişehir er en av de få byene i Tyrkia som er lett tilgjengelig med tog, og som best oppleves til fots.
Ankaras vinter er en ekte vinter. Ifølge målinger som Meteorologisk institutt har foretatt siden 1927, er gjennomsnittstemperaturen i januar i byen litt over null grader, mens gjennomsnittstemperaturen på det kaldeste er under null grader.
En av faktorene som bidro til at Ankara ble en hovedstad, var jernbanen. Da jernbanen fra Istanbul nådde byen i slutten av 1892, var Ankara en anatolisk by som handlet med ull og korn.
Ankaras gjennomsnittlige høyde er 938 meter, og byen er et tettbebygd område som ligger mellom åser og skråninger, snarere enn i en flat slette. Derfor er den enkleste måten å forstå byen på å gå opp på et fjell og se ned.
En person som bor i Ankara passer ofte forbi flere gravhauger hver dag, og de fleste ganger er de ikke klar over det.
Vi er vant til å tenke på Ankara som en by som ikke er forbundet med havet eller en stor elv, men byen ble faktisk grunnlagt i et lavtliggende område der vannene møtes.
Ankara er en hovedstad som ligger midt i et steppeområde, og mye av byens grøntområder og vann ble etablert senere, gjennom planlegging og hardt arbeid.
Mange i Izmir kjenner Bornova som endestasjonen for metroen, et område med mange studenter og som en vei til sykehuset.
Historien til Izmir er ofte fortalt gjennom navnene Smyrna, Efes og Bergama. Denne teksten ser på perioden før og rundt disse store navnene.
Når man tenker på Urla, kommer man ofte til å tenke på brygger, vingårder og Klazomenai. Men i de indre delene av distriktet, mellom olivenlundene og furuskråningene, finnes det to landsbyer som har skapt sin egen kultur med egne hender.
Du trenger ikke å reise langt for å gå tur i naturen i Izmir.
Mange kjenner Izmir for gressplenene langs Kordon-promenaden og havets blå farge. Men for de som bor i byen, er det ofte litt lenger inn, i de områdene hvor folk faktisk bor, at de finner ro og avslapning i helgene.
Veien fra Istanbul vestover, til Edirne og Balkanene, har i århundrer vært plaget av det samme problemet.
