Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne

Broene av stein i Ankara: Fra Akköprü til Aynalı Köprü.

Vi er vant til å tenke på Ankara som en by som ikke er forbundet med havet eller en stor elv, men byen ble faktisk grunnlagt i et lavtliggende område der vannene møtes.

Radar TürkiyeRadar Türkiye15 Ekim 202612
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Broene av stein i Ankara: Fra Akköprü til Aynalı Köprü.

Vi er vant til å tenke på Ankara som en by som ikke er forbundet med havet eller en stor elv, men byen ble faktisk grunnlagt i et flatt område der vann møtes. Çubuk Çayı, som springer ut fra Aydos-fjellene i distriktet Orta i Çankırı, og Hatip Çayı, som springer ut fra İdris-fjellet i Kalecik, møtes i Etlik-området og danner Ankara Çayı. Inncesu-bekken, som kommer fra sør, renner også ut i denne elven, og Ankara Çayı fortsetter vestover og munner ut i Sakarya-elven. Fordi disse vannene krysset gamle veier, ble det bygget steinsbroer rundt byen i århundrer. I dag er noen av disse broene en del av metrostasjoner, andre ligger i smug, mens noen bare finnes i bilder og i en inskripsjon som er bevart på et museum. Denne teksten beskriver hvordan du finner de gamle steinsbroene som strekker seg fra sentrum av byen til Kalecik, og fra Sincan til Beypazarı, og hva du bør se etter. Akköprü er den eldste broen i byen.

Den eldste bevarte broen i Ankara er Akköprü, som ligger i Varlık-området i Yenimahalle. Ifølge den arabiske inskripsjonen på vestsiden av broen, ble den bygget i 1222, i løpet av Sultan I. Alaeddin Keykubads regjeringstid. Ulike kilder gir forskjellige forklaringer på hvem som faktisk bygde den. I TDV Islamic Encyclopedia skriver Semavi Eyice at broen ble bygget av sultanen selv. Kulturinventaret og Wikipedia oppgir derimot at den ble bygget av Kızıl Bey, den daværende guvernøren i Ankara, i sultanens navn. Broen ligger der hvor Incensu-, Hatip- og Çubuk-elvene møtes, og den ligger ved et viktig knutepunkt på den gamle Baghdad-handelsruten. TDV beskriver den som den første broen på den gamle veien mellom Ankara og Istanbul. Det fortelles at både handelskaravaner, soldater og pilegrimer brukte denne broen i osmansk tid. Broen er bygget av nøye tilpassede steiner; TDV oppgir at materialet er andesitt, mens Kulturinventaret oppgir basalt og "Ankara-stein" i buene. Begge kildene er enige om at det ble brukt gjenbrukte steiner fra antikken i konstruksjonen, noen med dekorasjoner eller inskripsjoner. Den har syv buer med spissbuer; ifølge TDV er den 77 meter lang og 7 meter bred, med en spennvidde på 10 meter i den største buen i midten. Buenene blir mindre og lavere mot begge ender. Broen ble registrert 8. august 1959. På 1960-tallet ble den restaurert med betongfylling og stengt for biltrafikk; TDV skriver at det i en restaurering i 1970 ble forsøkt å gjenopprette noe av det opprinnelige utseendet. Det er også registrert at to av buenene i sør senere ble fylt med jord. Ifølge Kulturinventaret er bildet på baksiden av fem-lira-seddelen som Forsvunne broer

Mange av steinbroene i byen finnes ikke lenger. Hatip-bekken ble brukt til avløpssystemet fra 1960-tallet, og store deler ble ført under jorden. Noen deler av Ankara-bekken ble også dekket til. Når vannet forsvinner, forsvinner også broene som krysser det. En av disse er Çankırıkapı-broen, som ligger langs Çankırı-veien. Ifølge informasjon på Wikipedia ble broen bygget i 1375 av Mehmet bin Laçin, bestilt av en arkitekt ved navn Hacı. Ingen deler av konstruksjonen er bevart, men inskripsjonen som forteller om broens historie og dens bestiller, er bevart i Ankara Etnografiske Museum. Tabakhane-broen, som ligger i Hacı Bayram-området, er også kjent som Debbağhane-broen. Kulturinventaret regner den som en forsvunnet kulturarv, og dokumenterer den med fotografier fra 1926, 1928 og 1936. Å lese inskripsjonene nøye når du besøker det etnografiske museet, er den eneste måten å oppleve en forsvunnet bro i dag.

Aynalı-broen over Çubuk-bekken

Aynalı-broen, som regnes som tvillingen til Akköprü over Çubuk-bekken, ligger i norddelen av byen. Wikipedia plasserer broen i Keçiören, mens kulturinventaret plasserer den i Yıldıztepe-området i Altındağ. Denne forskjellen kan skyldes at broen ligger i grenseområdet mellom de to distriktene. Siden den ikke har noen inskripsjon, er det ukjent når og av hvem den ble bygget. Basert på designet, antas det at den ble bygget i osmansk tid. Tidligere gikk veien til Çankırı over denne broen, men etter at nye veier ble anlagt, ble broen trukket ut av trafikken, og i dag brukes den kun av fotgjengere. Å gå langs bredden av Çubuk-bekken for å nå broen, er en god mulighet til å forestille seg hvordan det nordlige Ankara så ut før urbaniseringen, med sine åpne landskap.

Zir-broen i Sincan

I vest, i Yenikent-området i Sincan, ligger Zir-broen over Zir-bekken. Kulturinventaret oppgir at den også er kjent som Zağar-broen og Yenikent-broen. Broen ble tidligere brukt for å nå Zir-landsbyen, som var administrasjonssenteret i distriktet. Den er bygget av hugget stein, har fire buer og steinrekkverk på begge sider. Den midterste buen er høyere enn de andre, noe som gjør at den midtre delen av broen er mer fremtredende enn sidene. Den har ingen inskripsjon. Kilden oppgir at Evliya Çelebi ikke nevnte broen da han besøkte İstanos i 1648, og at ifølge en rapport fra Ankara-guvernøren Hulusi Bey, ble konstruksjonen fullført i 1913. Den godt bevarte broen er fortsatt i bruk. At en over hundre år gammel steinbro Her finner du oversettelsen:

Den totale lengden er 136 meter, og den største spenningen er 14 meter. Lokale fortellinger knytter broen til slaget ved Ankara i 1402. Ifølge disse fortellingene krysset det osmanske militæret broen før slaget for å komme ned i Çubuk-sletten. Broen ble senere ødelagt for å hindre Timurs styrker i å komme frem. Broen ble restaurert på slutten av 1800-tallet av Develioğlu Hacı İbrahim Agha, og fikk navnet sitt etter denne restaureringen. Ifølge Wikipedia finnes det et hammerrelieff under en signatur fra Tirkuşlu, som var hovedarbeideren under restaureringen, på den ene rekkverket. Broen ble restaurert to ganger til, i 1967 og 1987, og forbinder veien til Kırıkkale med veien til Kalecik via İncirlik. Det har også blitt kunngjort i pressen at Kultur- og turistministeriet har startet en ny restaurering; sjekk statusen på arbeidet før du reiser. Å lete etter den lille hammeren på rekkverket er en av de beste tingene å gjøre ved denne broen. Beypazarı: Hacılar-broen

Vest for Beypazarı, ved inngangen til byen, ligger Hacılar-broen, en bro med én bue over İnözü-elven. Det finnes ingen inskripsjoner eller skriftlige dokumenter knyttet til broen. Ifølge Wikipedia kan broen ha blitt bygget på slutten av 1600-tallet, da handelen i Beypazarı var livlig, for å tillate karavaner å nå byens gjestgiverier. Broen, som er bygget med stein og kalkmørtel, har en bue med en spennvidde på 6,60 meter og en lengde på 26 meter. Dekket ble utvidet med en betongkonstruksjon på 1950-tallet, så det er vanskelig å legge merke til det når man kjører over; for å se broen må man gå ned til elvebredden og se på buen nedenfra. Det er en kort, men verdifull avstikker for de som besøker Beypazarı sine gjestehus. Kızılırmak: Seljuk-broene

I de omkringliggende provinsene til Ankara finnes det to andre store Seljuk-broer over Kızılırmak. Kulturinventaret registrerer Çeşnigir-broen i Karakeçili-distriktet i Kırıkkale som en anatolisk Seljuk-konstruksjon fra 1200-tallet. Samme kilde oppgir at Kesikköprü ble bygget i 1248, i perioden til II. Gıyaseddin Keyhüsrev, for å forbinde Kırşehir med Konya, og at den har tretten buer. Ifølge kilden fikk broen navnet sitt fra banditter som herjet karavanveiene på 1600- og 1700-tallet. Vi har også en egen reiseartikkel som beskriver disse to broene og omgivelsene, som du finner under "Utforsk". Tips for broturer:

Start ruten i byen med Akköprü; det er lett å Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren