Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye

Kongene under byen: Ankara sine gravhauger.

En person som bor i Ankara passer ofte forbi flere gravhauger hver dag, og de fleste ganger er de ikke klar over det.

Radar TürkiyeRadar Türkiye15 Ekim 2026
Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Kongene under byen: Ankara sine gravhauger.

I Ankara borger passer forbi flere gravhauger hver dag, uten å nødvendigvis være klar over det. De runde åsene langs boulevardene, ordet "åss" i navnene på nabolagene, og til og med åsen hvor byens mest kjente monument står, er knyttet til gravtradisjonene til frygierne, som levde i denne sletten for omtrent tre tusen år siden. Denne teksten forklarer hva denne tradisjonen innebærer, hva som har skjedd med gravhaugene under byen, og hvor du kan se dem i dag.

**Hva er en gravhaug?**

En gravhaug er et kunstig oppbygd åss, ofte inneholdende en grav eller et gravkammer, som er bygget ved å stable jord oppå. I Anatolia kalles det også "höyük", og i Sentral-Asia kalles det "kurgan". De tidligste kjente eksemplene på tradisjonen med å markere gravens plassering med en ås finnes i de eurasiske steppeområdene. Fra jernalderen og fremover fikk disse åsene en mer spiss form, og man foretrakk å bygge dem på steder som var synlige på avstand, som åser og skråninger. I Sentral-Anatolia var det frygierne som videreførte denne tradisjonen. Ifølge utgravningene i Gordion er den eldste kjente gravhaugen i Anatolia datert til rundt 850 f.Kr., og arkeologene kalte den "grav W". Denne typen grav var ikke tidligere sett i Anatolia, og det antas derfor at tradisjonen kom sammen med frygierne. Ofte ble den døde plassert i et rom som var gravd ned i jorden og kledd med tre, og deretter ble det stablet en stor haug med jord oppå.

**Gordion og den store gravhaugen**

Det mest imponerende eksemplet på denne tradisjonen finnes i Yassıhöyük, nær Polatlı, og i den frygiske hovedstaden Gordion. Rundt byen finnes over hundre gravhauger, selv om antallet varierer avhengig av kilden. Det største av disse er den store gravhaugen, også kjent som Midas' gravhaug. I dag er den over femti meter høy og har en diameter på omtrent tre hundre meter. Åsen ble gravd ut i 1957 av et team ledet av Rodney Young. Inne i åsen fant de et intakt tregravkammer, som regnes som en av de eldste eksisterende trekonstruksjonene i verden. Personen som var begravd i graven, var en mann i sekstiniårene. Sammen med ham ble det funnet møbler i tre med innlegg, bronnekeler og kar. Datering av treverket viste at graven var bygget rundt 740 f.Kr. Derfor antas det i dag at graven tilhører ikke Midas, men sannsynligvis hans far, Gordias. Gordion ble i 2023 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Gordion-museet i Yassıhöyük ble grunnlagt i 1963 og viser gjenstander kronologisk. Utstillingene inkluderer en rekke artefakter, fra dørhåndtak fra den tidlige bronsealderen til jernred Vi har en separat reiseartikkel som beskriver hvordan man reiser med tog til Gordion; i denne artikkelen fokuserer vi hovedsakelig på området inne i byen. Inne i byen finnes en nekropol.

Ankara i seg selv er også en frigisk bosetning, og åsene rundt byen var fulle av frigiske gravplasser. Ifølge artikkelen i "Yetkin Report" er det kjent at det finnes mer enn tretti tumuli (gravhøyer) inne i byen. Ifølge registeret over kulturarv ble disse åsene først kartlagt i 1910 av R. C. Thompson. Den første kontakten med kongene under byen var tilfeldig. I 1932 ble en frigisk grav funnet da man gravde for en dam i Gazi-skolehage. I jordhaugen lå det spredte bronsebiter, og under disse ble det funnet en rund vegg bygget av små steiner uten mørtel. Det ble ikke funnet bein eller aske i graven. Fordi funnene lignet på gravene i Gordion, daterte Hamit Zübeyr Koşay graven til det 8. århundre f.Kr. Det store arbeidet begynte i 1967 med redningsutgravninger initiert av ODTÜ (Middelhavsuniversitetet). Ifølge registeret over kulturarv ble en av åsene, İkiztepeler, som ligger vest for veien fra Söğütözü til Atatürk-skolehjemmet, utgravd i dette arbeidet; åsen var syv meter høy og seksti meter i diameter. Tumulusen i midten av Beştepeler-området ble også åpnet samme år. Navnet på Beştepe-området kommer fra disse fem gravhøyene. De samme opplysningene viser også et trist bilde. Med byens vekst forsvant mange av tumulene. Mange av tumulene i Yücetepe, Emniyet, Emek og Beştepe er i dag merket som forsvunnet. Noen av dem var allerede borte da redningsutgravningene startet, mens andre ble fjernet etter utgravningene. Fra Rasattepe til Anıttepe

Den gamle navnet på åsen der Anıtkabir ligger i dag er Rasattepe, og denne åsen var også et område med tumuli. I 1939 ble det bestemt at minnesmonumentet skulle bygges her, og grunnsteinen ble lagt 9. oktober 1944. Under den første fasen av byggingen, utførte det tyrkiske historiske instituttet utgravninger på åsen i juli 1945. Ifølge registeret over kulturarv ble utgravningene ledet av et team under ledelse av Nezih Fıratlı, og to tumuli ble åpnet. Under utgravningene ble det funnet gjenstander fra frigisk tid. Disse tumulene er ikke lenger på stedet. Når du besøker Anıtkabir, er det en god måte å forstå byens lag på å huske at åsen under føttene dine en gang var hjemsted for frigiske gravplasser. Yumurtatepe eller Hatıralar Tepesi (Hukommelsens ås)

Det mest kjente eksemplet som du fortsatt kan se som en ås i dag, er Yumurtate Her i denne teksten finnes det en interessant beskrivelse av en ås: Ifølge minnene til Münir Hayri Egeli, viste Atatürk denne lille åsen en høstdag og sa at det kunne bygges en enkel grav her. Åsen ble senere kjent som "Minnetsåsen". Ifølge teksten ble disse åsene også bevart som "Heltenes ås" i Ernst Eglis landbruksplan fra 1930-årene. Tumulusen ble registrert i 1972 og erklært som et arkeologisk område av første grad i 1991.

Galatgravene i Karalar:

Tumulus-tradisjonen fortsatte ikke bare med frigierne. I landsbyen Karalar i Kahramankazan finnes det gravåser og restene av steinbygg som tilhørte galaterne, som bosatte seg i området fra det 3. århundre f.Kr. Remzi Oğuz Arık utførte utgravninger her i 1933. Universitetet i Ankara gjennomførte overflateundersøkelser som startet i 2021 og identifiserte en sentral galatisk bosetning i Asarkaya-området. Noen kilder beskriver bosetningen som festningen Blucium, som tilhørte galaterkongen Deiotaros, men denne identifikasjonen er omstridt. Forskere påpeker også skadene som plyndrere har påført området.

Hvor kan man se det i dag?

Det beste stedet for å se gjenstander fra tumulusene er Anatolian Civilizations Museum i Ulus. En stor del av frigier-delen av museet består av funn fra den kongelige tumulusen i Gordion. Her kan man se en rekonstruksjon av gravkammeret, møbler i tre med innlegg, hengslede nåler, seremonielle kar og bilder av løver, kje og ørner. Museet ligger i Ulus og kan nås til fots opp en bakke. Det andre stedet er ODTÜ Arkeologi Museum. Museet, som ble grunnlagt i 1969, inneholder funn fra utgravningene i Koçumbeli og Yalıncak innenfor campusområdet, samt gjenstander fra frigier-nekropolen i sentrum av byen. Siden museet ligger innenfor campusområdet, bør du sjekke besøksforholdene på museets nettside på forhånd. Du kan enkelt se Yumurtatepe fra Demetevler, utenfor gjerdet som omgir det fredede området. Husk at du befinner deg i et fredet område av første grad; det er forbudt å klatre på åsen eller røre ved jorden, og den enkleste måten å bevare fortiden er å ikke etterlate spor. Hvis du ønsker å besøke Gordion, bør du sette av en hel dag; den store tumulusen ligger ved siden av museet.

En dagsplan for tumuluser:

Start dagen med Anatolian Civilizations Museum; se på rekonstruksjonen av gravkammeret i frigier-salen og noter deg målene til den store tumulusen. Om ettermiddagen kan du besøke Anıtkabir og se deg rundt, og tenke på det gamle navnet på åsen. Til slutt kan du dra til Demetevler og se på Yumurtatepe utenfra; denne runde åsen som stiger opp fra Kilder:

Kommentarer

0/1000

Skriv den første kommentaren