Utenfor bymuren, tre kaserner: fra Kağıthane til Kazlıçeşme.

M7-metroens stasjon i Kağıthane er bygget direkte over Kağıthane-bekken, så det første du bør gjøre når du går av toget er å se ned i bekken. Denne bekken, som ble kalt Barbysos i bysantinsk tid, renner ut i Det gyldne horn, og hele Sadabad-historien foregår langs dens to sider. Etter å ha forlatt stasjonen, gå langs bekken i dens naturlige forløp, altså i sørvestlig retning. Denne omtrent en kilometer lange turen viser hvordan området har utviklet seg siden Lale-perioden. Legg merke til bekken, for i 1722 ble den renset og omgitt av jevne brygger, og ble forvandlet til en kanal kalt Cedvel-i Sim, eller Sølvbekken. Det står i kildene at marmoren til denne kanalen ble hentet fra Kulelibahçe-palasset i Çengelköy. Kanalen hadde voller, fossefall og marmorbassenger; vannet strømmet gjennom fossefallene og samlet seg i bassengene. Sultan III. Ahmed beordret at hundrevis av trær, inkludert plataner, lime, lønn, bøk og kastanjer, skulle hentes med røttene fra Yoros-fjellene for å plantes i denne hagen. Målet med turen er Kağıthane kommune, og dette er det faktiske stedet for Sadabad-palasset. Det er viktig å forstå at det har stått flere palasser på samme sted. Det første palasset ble bygget under Damat İbrahim Paşa og ferdigstilt i 1722. Poeter ga det navnet Sadabad, som betyr et fruktbart og velstående sted. Under opprøret i Patrona Halil i 1730 ble de omkringliggende bygningene plyndret og ødelagt; selv om I. Mahmud forhindret at palasset ble brent, kunne han ikke stoppe skadene. II. Mahmud rev det forfalne palasset i 1809 og fikk Krikor Amira Balyan til å bygge et nytt. Senere, i 1862-1863, fikk Sultan Abdülaziz bygget et tredje palass, kalt Çağlayan-palasset, på stedet til det andre palasset, designet av Sarkis og Agop Balyan. Ifølge Kağıthane distriktets kontor ble palasset revet i 1943, og i 1952 ble det bygget en militær forsyningsskole der. Denne bygningen brukes i dag som kommunalt administrasjonsbygg. Ifølge Wikipedia kan noen få rester av palasset sees som en utendørsutstilling i nærheten av kommunebygningen; se etter disse steinene i området. Sadabad-moskeen, som ligger i samme område, er også kjent som Aziziye-moskeen, siden den ble restaurert i Abdülaziz-perioden. Du kan ta en rask titt på fasaden før du fortsetter. Sadabads berømmelse kommer mer fra livet som ble levd her enn fra selve bygningene. Store folkemengder ankom fra Det gyldne horn i blomsterdekorerte båter og i vogner, og arrangerte underholdning i forskjellige deler av parken hele dagen. Dikteren Nedim udødeliggjorde dette stedet med strofen "La oss dra, min elskede Det beste perspektivet for å ta bilder er fra broene over elven, og man bør filme i retning strømmen. Morgensolen gir elven et mykt lys. Etter å ha vandret her i omtrent en time, kan du ta M7-linjen til Mecidiyeköy, og derfra ta M2- og M1A-linjene for å reise mot Davutpaşa. Kilde: TDV Islam Encyclopedia, Sadabad og Kağıthane; Kağıthane Fylkeskontor, Sadabad-palassene; Wikipedia, Det første Sadabad-palasset.

M1A-linjen har Davutpaşa-YTÜ-stasjonen ligger på viadukten, på Güngören-siden, og er omtrent en halv kilometer fra Otağ-ı Hümayun. Gå ned fra stasjonen og følg skiltene til Yıldız Teknik Üniversitetets Davutpaşa-campus, og følg instruksjonene fra sikkerhetspersonalet ved inngangen. Området der campusen ligger, omtales i osmanske kilder som "Davutpaşa-sletten", og navnet kommer fra Koca Davud Paşa, som var visir under sultan Bayezid II. Dette var stedet hvor hæren samlet seg og overnattet før felttog i vest; hvis sultanen ikke deltok i felttoget, ble hæren sendt av fra dette stedet, og ved retur ble de mottatt her. Når du nærmer deg bygningen, legg merke til dens størrelse, da TDV Islamic Encyclopedia beskriver den som en toetasjes bygning bygget av finhogd stein. Inngangspaviljongene på vestsiden er beskyttet av spisse buer som hviler på en enkelt søyle, og takene på disse paviljongene er arrangert som terrasser. Enkelpedien fremhever spesielt at det fra terrassene er en bred utsikt mot øst; selv om dette området i dag er fylt med byens struktur, har retningen på utsikten ikke endret seg. Hvis bygningen er tilgjengelig for besøkende, bør du legge merke til det kvadratiske rommet i første etasje; dette rommet, med sider som overstiger ti meter, er dekket av et kryssvoltbue. I veggen ved inngangen til denne etasjen finner du en peis og en fontene med et dikt skrevet av sultan Ahmed I under pseudonymet Bahti. Det store rommet i andre etasje er dekket av en kuppel med en diameter på omtrent ti meter, og er forbundet med en pendentive. De to radene med vinduer fyller begge etasjene med mye lys; stå inne og observer hvordan lyset beveger seg over steinoverflatene. Kilder gir forskjellige opplysninger om bygningens historie. Den tradisjonelle fortellingen knytter bygningens opprinnelse til det femtende århundre, mens TDV Islamic Encyclopedia, basert på et arkivdokument, hevder at den nåværende bygningen ble bygget av Dalgıç Ahmed Ağa, som var hoffarkitekt under sultan Murad III, og fullført under sultan Ahmed I. Et dokument fra 1603 viser at det ble bestilt fra keramikkprodusenter i İznik for å fullføre manglende keramikk for denne bygningen. Bygningen opplevde sin mest vellykkede periode under sultan Murad IV, som var kjent for sin interesse for jakt, og det er kjent at det ble lagt til mange bygninger rundt den i denne perioden. Enkelpedien nevner skuddsteinene på sletten foran bygningen, som viser sultan Murad III og sultan Ahmed I som skyter med pil og bue; du kan se gamle steiner på de åpne områdene på campusen. Etter at nyceri-korpset ble avskaffet på 1800-tallet, ble det bygget en stor Davutpaşa-barakk her, og bygningen ble brukt som et våpenlager for barakken Kilde: TDV Islam-leksikonet, Davud Pasha-palasset; Esenler kommune, Esenlers historie; Wikipedia, Otağ-ı Hümayun.

Bahçelievler metrostasjon ligger ved siden av motorveien D-100; paviljongen ligger nordvest for stasjonen, omtrent en kilometer unna. Målet er parken ved siden av Bahçelievler kommune og distriktskontor, fordi paviljongen ligger i dette området som i dag er omgjort til en park av kommunen. Når du går inn i parken, se først på dammen, ikke selve bygningen, fordi det som skiller denne paviljongen fra andre i Istanbul, er at den er plassert midt i en dam. Ifølge en artikkel av Hamza Gündoğdu, publisert i DergiPark, er dammen omtrent 25 ganger 20 meter og 1,5 meter dyp. Selve paviljongen er plassert midt i dammen, på et rektangulært område som er omtrent 13 ganger 8 meter. Området har en skråning fra øst til vest, så dammens vegg er nær bakken i øst, mens den i vest blir en mur som er over to meter høy. Gå til den østlige fasaden, der inngangen er, og følg den broaktige forbindelsen over dammen. Du kommer opp til inngangen via en trapp med rekkverk på begge sider, som hviler på to spisse buer og en søyle. Se nøye på den hvite og røde marmorbuen over inngangen, og på den utskjæringen som er plassert over den. Det lille, sekskantede vinduet med marmorristing på venstre side av inngangen, og det smale ventilasjonsvinduet ved siden av, gir ledetråder om bygningens indre funksjon. Gå deretter til den østlige siden av dammen og se etter den fine vannkanalen som er hugget i den hvite marmoren. Gündoğdu skriver at det ved der kanalen kobles til dammen, finnes en liten dam med en form som ligner en østersskall. Gå rundt til den vestlige fasaden og se på hjørnene av muren; her ser du balkonger og karnapper som er støttet av steinutspring. Paviljongens nåværende tak, nemlig kuppelen i nord og tønnhvelvet i sør, er resultatet av en restaurering utført av Mualla Eyüboğlu i 1973. I den restaureringen ble et tårn som antagelig ble lagt til i begynnelsen av 1800-tallet fjernet, og det originale taket, som er omstridt, ble rekonstruert basert på en antagelse. Bygningens opprinnelige eier, Siyavuş Paşa, var en statsmann som ble rekruttert fra området rundt Kanije, opplært i Enderun, og som var storvesir tre ganger i perioden under Murad III. TDV Islamic Encyclopedia nevner at gården, som inkluderte Siyavuş Paşas paviljong, i dag er navnet på nabolaget. Paviljongen har ingen inskripsjon som angir byggeåret; Gündoğdu daterer den til samme periode som en fontene omtrent 100 meter nordøst, basert på en inskripsjon fra 1571-1572. Det er ikke dokumentert om arkitekten var Sinan, men datoen og stilen Området rundt Köşkün kan være åpent eller stengt, avhengig av perioden. Selv om det er stengt, kan det være tilfredsstillende å sitte ved bassenget og utforske bygningen fra alle sider. Deretter kan du returnere til Bahçelievler-stasjonen, ta M1A-linjen til Yenibosna, og ta en av IETT-rutene som går til Kazlıçeşme. Kilder: DergiPark, Gündoğdu, Noen observasjoner om Siyavuş Paşa Köşkü; TDV Islam Encyclopedia, Siyavuş Paşa; Wikipedia, Siyavuşpaşa Kasrı.

Når du ankommer til Kazlıçeşme, enten ved den siste holdeplassen til IETT eller ved Kazlıçeşme-stasjonen som brukes av Marmaray og forstadsbanen Sirkeci-Kazlıçeşme, er målet ditt en fontene som ligger et par hundre meter vest for deg. Fontenen ligger i Kazlıçeşme-området, langs Abay Caddesi (tidligere kjent som Demirhane). Den var en gang en veggfontene, men på grunn av veien som ble bygget bak den, står den nå alene på torget. Se først på fasaden fra motsatt side: Den har en rektangulær front laget av stein, omgitt av dekorative lister, og inneholder en lav, spissbuet nisje. Inne i nisjen er det et speil, og på speilet er det en inskripsjon på tyrkisk skrevet i "sülüs"-skrift. Ifølge kulturarven er inskripsjonen datert 1546 (etter "ebced"-systemet) og nevner Mehmed Bey som personen som fikk fontenen bygget. Det antas at Mehmed Bey i inskripsjonen var den lærde Aşık Pir Mehmed Çelebi. Gå nærmere den hvite marmoren under inskripsjonen; her finner du en utskjæring av en feit and, som er navnet på området. Foran anden er det også en stilket gren med stjerneformede blader; du må gå et par skritt nærmere for å se detaljene. Denne marmoren er faktisk en del fra bysantinsk tid, og dateres til det femte århundre. Ifølge Wikipedia ble utskjæringen skadet i 2002 av skattejegere, og undersøkelse av de knuste bitene viste at marmoren ble snudd på hodet i osmansk tid, og anden ble utskåret på den. Utskæringen du ser i dag er en nøyaktig kopi som ble laget av Zeytinburnu kommune i 2010. Evliya Çelebi beskrev anden som så vakker at den ikke kunne beskrives med ord. Se også på de buede nisjene på hver side av fontenen; de minner om hvordan vannet ble brukt tidligere. Ifølge legenden lette en gråspurv etter vann under erobringen, og fulgte etter en flokk gjess, og fant en kilde her; denne historien fortelles som en myte. Etter å ha sett fontenen, kan du utforske områdets historie. Ifølge Wikipedia delte Fatih Sultan Mehmed dette området utenfor murene til slaktere og garvere etter erobringen, og det ble etablert hundrevis av garverier her. Zeytinburnu distriktshovedkontor forteller også at Fatih flyttet garvere fra Edirne og Anatolia til dette området. På 1800-tallet ble nye industribedrifter, som en jernfabrikk, etablert i nærheten av garveriene, og i republikkens tid kom sement- og tekstilfabrikker. På 1990-tallet ble garveriene flyttet, og området forble lenge et forfallent område, før det ble forvandlet gjennom byutviklingsprosjekter og fikk sitt nåværende utseende. I en artikkel i Marmara Universitetets tidsskrift undersøker Funda Budak