Sadabad ve Kağıthane Deresi Mesiresi

Sadabad er et område som ligger langs begge sider av Kağıthane-elven og strekker seg utover mot Det gyldne horn, og fikk dette navnet på 1700-tallet. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia betyr navnet "et fruktbart og velstående sted." Dalen har vært et av de mest populære rekreasjonsområdene for innbyggerne i Istanbul siden tiden til Sultan Süleyman den storartede. Evliya Çelebi beskriver hvordan smeder og lærere slo opp telt her, både for å more seg og for å holde møter. Gullsmeder, antikvitetshandlere og lærere holdt også seremonier knyttet til sine yrker i disse områdene. Om våren var dette et av de mest populære stedene for folk som ønsket å tilbringe tid utendørs. I bysantinsk tid het elven Barbysos, og det sies at navnet Kağıthane kommer fra papirfabrikkene som lå her. I perioden til Bayezid II ble det etablert et kruttverk i dalen, som var i drift i lang tid. På 1500-tallet ble İmrahor-fontenen og İmrahor-palasset bygget, og i perioden til Murad IV ble et palass og en hage i persisk stil anlagt her. Området fikk sin største berømmelse tidlig på 1700-tallet. Det fortelles at en landlig fest som Sadrazam Nevşehirli Damat İbrahim Paşa arrangerte her i 1717, fikk Sultan Ahmed III til å forelske seg i dette området. I 1722 ble elveleiet foran palasset renset og omgjort til en rett kanal med marmorkanter på begge sider. Det står skrevet at marmoren til denne kanalen, som ble kalt Cedvel-i Sim, eller Sølvbekken, ble hentet fra Kulelibahçe-palasset i Çengelköy. Det ble bygget demninger, fossefall og dammer langs kanalen, og vannet strømmet gjennom små fossefall og samlet seg i marmordammer. Sommerpalasset ble fullført i løpet av noen få måneder i løpet av sommeren 1722, og ulike kilder oppgir forskjellige datoer for ferdigstillelsen, enten slutten av juli eller begynnelsen av august. Det ble lagt til paviljonger, broer og fontener rundt palasset, og det ble oppmuntret til at statlige tjenestemenn bygde palasser langs elven. Ifølge Kağıthane kommune ble det bygget 173 palasser på begge skråninger fra palasset til Det gyldne horn. Hage- og kanaldesignet er ofte knyttet til planene som Yirmisekiz Çelebi Mehmed Efendi, som ofte var sendt til Paris, tok med seg. Arkitekten Sedad Hakkı Eldem argumenterte i sitt verk fra 1977 for at Sadabad ikke i særlig grad lignet fransk hagearkitektur. I disse årene ble Nedims dikt en symbol på Istanbuls glede, og Sadabad ble et symbol på dette. Under opprøret til Patrona Halil i 1730 ble palassene langs elven plyndret og ødelagt. Den nye sultanen, Mahmud I, tillot ikke at palasset ble brent I nærheten av rådhuset kan man se noen få gjenværende deler av palasset. Sadabad-moskeen, som ligger ved elven, ble bygget i 1863 for sultan Abdulaziz på stedet til den gamle Hayrabad-moskeen. Den er en bygning med tretak og ett minaret, og kalles også Aziziye-moskeen. Ifølge ordføreren står fortsatt noen steinrester av palasset som ble bygget for Atiye Sultan, like bak busstoppene i Kağıthane. Den beste tiden for et besøk er våren, som også er den historisk mest populære tiden for å besøke området. Siden området langs elven er flatt og kort, er en times spasertur tilstrekkelig for å se ruinene og moskeen. Man kommer seg til Kağıthane sentrum med offentlig transport; sjekk de aktuelle metrolinjene og bussrutene på Metro İstanbul og İETT sine nettsider.