Området rundt Beyşehir-sjøen, fra Hitit-kilden til Seljuk-palasset.

Du nærmer deg Eşrefoğlu-moskeen fra hovedgaten, og fasaden er kuttet i en vinkel på 45 grader i nordøstlig retning. Ifølge TDV Islam-leksikonet, ble moskeen bygget langs byens hovedvei, og fasaden er tilpasset veien. Før du går inn, ta noen skritt tilbake og se på fasaden. Den fremre veggen er bygget av hugget stein, mens de andre veggene er bygget av grovere stein. En rekke dekorative elementer er plassert langs toppen av veggen til venstre for inngangen. Dekorasjonen på inngangen ligner på dekorasjonen på portene til Gökmedrese og Çifte Minareli Medrese i Sivas. Legg også merke til den spissbuede nisjen ved foten av minareten, da vannreservoaret til fontenen her er formet som en antikk sarkofag. Når du går inn, kommer du først til et mellomrom dekket med turkis og lilla fliser. Den andre døren, som fører til hovedsalen, er dekket med glasert murstein og mosaikkfliser, og leksikonet beskriver dette som et unikt eksempel i tyrkisk fliskunst. Følg etiketten for besøkende: gå inn i pausene, ta av skoene og vær stille inne. Når du kommer inn i salen, gå ikke umiddelbart fremover, men la øynene dine venne seg til mørket. Taket er flatt og støttes av 48 tre søyler, arrangert i seks rader. Søylene har dekorative kapiteler, og konsollene og bjelkene er dekorert med malerier, hvorav noen har falmet over tid. Midtgangen er bredere og høyere enn de andre, og de fire søylene i midten er åpne. Kulturportalen beskriver en karnapp under denne åpningen: om vinteren ble snøen som samlet seg på taket kastet ned gjennom denne åpningen og inn i bassenget i midten, noe som forhindret at søylene sprakk på grunn av fuktighet. Karnappen ble dekket med glass i 1965, og mistet sin funksjon. Gå deretter mot mihraben (bønneretningen) som er dekorert med mosaikkfliser. Mihraben er 4,58 meter bred og 6,17 meter høy. Kommunen i Beyşehir anser den som større enn alle de flisdekorerte mihrabene i Konya-regionen. Den dominerende fargen er turkis, og leksikonet påpeker at motivene under mukarnasene (dekorative nisjer) ligner veldig på motivene i kuppelen til Karatay Medrese i Konya. Pulpiten ved siden av er laget av valnøtt og er konstruert ved hjelp av kündekari-teknikken, der delene er satt sammen uten bruk av lim eller spiker. Den øvre galleriet i sørvestlig hjørne, som hviler på to tre søyler, er også omgitt av valnøttgitter. Det er kjent at det andre galleriet foran kuppelen ble bygget i 1574-75 av sønnen til en osmansk visir. Datoene på de to inskripsjonene er 1296-97 og 1299-1300

Fra moskeen går du ned til innsjøen, og det første du ser er Steinbroen, som ligger ved utløpet av innsjøen. Beyşehir kommune skriver at broen ble bygget mellom 1908 og 1914 som et reguleringssystem for vann. Broen er 40,70 meter lang og 6,35 meter bred, og den har fem buer støttet av fjorten søyler. Kommunen beskriver den som det første irrigasjonsprosjektet etablert av Det osmanske riket, og den regnes som et symbol for byen. Gå sakte over broen og se i begge retninger. På den ene siden ser du det åpne vannet i innsjøen og fjellene i det fjerne, mens på den andre siden ser du Çarşamba-elven, som fører vannet sørover. Wikipedia opplyser at denne elven er den eneste utløpskanalen for innsjøen, og at det er bygget en stor reguleringsdam for å irrigere Konya-sletten. Gå deretter et par hundre meter langs kysten til du kommer til området der sivene begynner. Beyşehir distrikt skriver at begge sidene av innsjøen er relativt grunne, mens det dypeste punktet er omtrent ti meter. Arealet er 651 kvadratkilometer, lengden er 45 kilometer, og den bredeste delen er 25 kilometer. Denne grunne og utstrakte vannmassen har i århundrer påvirket livet i byen som ligger ved kysten. Distriktet nevner at det finnes ørret, brasme, karpe og andre fiskearter i innsjøen. Hvis du har et kikkert, kan det være lurt å ta det med, siden innsjøen er et viktig område for fugleobservasjon. Ifølge kommunen danner grupper med tusenvis av ender, dykkender, skarv, hekkere, storker og måker store flokker i september og oktober. Mot slutten av oktober, når skarv og gjess ankommer, overstiger det totale antallet fugler i innsjøen femti tusen. Det er også rapportert om de første hekkekoloniene av toppskarv i øyene i denne innsjøen. Prøv å identifisere øyene du ser i horisonten; kommunen oppgir at det er tretti-tre øyer i forskjellige størrelser i innsjøen, og at de største øyene vanligvis ligger vest for sentrum. Mada-øya er den største, og den har en landsby. İğdeli-øya, kjent for sine røde sandbukter, er den mest populære øya for turister. På Hacı Akif-øya finnes en hule som er hundre meter lang, med stalaktitter og stalagmitter. Området rundt ble erklært som nasjonalpark 20. februar 1993, og distriktet oppgir at nasjonalparken dekker 88 750 hektar. Hvis du ønsker informasjon om båtturer eller overfarter til øyene, bør du kontakte kommunen for oppdatert informasjon. Dette er et ideelt sted å sitte ned og slappe av. Hvis du ønsker å se solnedgangen, bør du vurdere å komme tilbake til denne kysten om kvelden, siden kommunen beskriver solnedgangen i Beyşehir som

Eflatunpınar, ifølge Kulturportalen, ligger 22 kilometer fra Beyşehir og nær Sadıkhacı. Når du parkerer og går inn på området, bør du først se på selve bassenget, fordi vannet er nøkkelen til å forstå monumentet. Kulturportalen beskriver monumentet som et stort basseng bygget over en naturlig vannkilde, med horisontale kanaler som leder vannet inn i bassenget. Nettstedet Hittite Monuments beskriver bassenget som et rektangulært område på omtrent 34 meter ganger 30 meter. Ifølge kildene dateres monumentet til slutten av 1300-tallet f.Kr. og antas å stamme fra perioden til den store kongen IV. Tuthaliya. Gå deretter foran den høye, utskårne veggen på nordsiden av bassenget og observer den på avstand en stund. Veggen er ikke hugget ut av naturlig stein, men er bygget av nøye tilpassede andesittblokker. Kulturportalen påpeker at dette unike steinverket og arrangementet av relieffene skiller monumentet fra andre hitittiske monumenter. I midten er det to store figurer, og over hver av dem er det en solskive med vinger. Rundt disse figurene er det ti skapninger som bærer solskivene, og øverst er det en stor, vinget solskive. Fem fjellfigurer er plassert nederst og delvis synlige, og tre av dem har hull der vannet kommer ut. Ifølge tolkningen av stedet, skaper dette arrangementet en scene mellom himmel og jord. Størrelsen på det utskårne panelet varierer i ulike kilder; Hittite Monuments beskriver det som omtrent 7 meter ganger 7 meter, inkludert bunnfigurene. Gå deretter sakte rundt bassenget og se etter små figurer som er innebygd i veggene. På høyre og venstre side av hovedfasaden er det et par figurer, og på sørsiden av bassenget er det en figur til. På sørsiden av bassenget står en gruppe på tre oksefigurer, som opprinnelig ikke var på dette stedet; dette elementet ble brukt som fyllmasse i en romersk demning. Noen få meter bak den utskårne veggen kan man skimte restene av en svært erodert løvefigur. Husk at det ikke finnes noen inskripsjoner på stedet, og at dateringen er basert på sammenligning med andre monumenter i området. Mellom 1996 og 2002 ble det utført redningsutgravninger på stedet, og i 2011-2012 ble det utført arbeid med landskapsforming, restaurering og gjerde. Monumentet ble inkludert i UNESCOs foreløpige verdensarvliste i 2014. Begrunnelsen er at det er et av de få vannsystemene der vann samles i et sentralt basseng og brukes effektivt når det er behov. For å ta bilder, prøv å få med refleksjonen i bassenget; relieffene er mer synlige i sidelys. Området er åpent og uten skygge, så ta med hatt og vann. Deretter kan du reise tilbake til Beyşehir, ta veien mot Isparta

For å komme til Kubadabad, tar du av fra veien som går fra Beyşehir i retning Isparta, og kjører omtrent fem kilometer innover. Ifølge Wikipedia ligger området i nærheten av landsbyen Gölyaka, i den sentrale delen av innsjøens sørvestlige kyst, på en steinete halvøy ved foten av Anamas-fjellene. Kulturportalen forteller at sultan Alaeddin Keykubad I ble så imponert over skjønnheten i området rundt innsjøen da han reiste fra Kayseri til Antalya, at han beordret byggingen av et palass her. TDV Islamic Encyclopedia skriver at konstruksjonen fant sted mellom 1226 og 1236, og at den ble ledet av Emir Sadeddin Köpek, som var både arkitekt og kunstner. Den seldsjukkiske historikeren Ibn Bibi forteller at sultanen selv tegnet en skisse og bestemte plasseringen av rommene.

Når du ankommer området, bør du først gå opp til det høyeste punktet på halvøya for å få et overblikk over området. Ifølge encyklopedien dekker palassområdet et stort område på åtte dekar, fordelt på en del ved kysten og en del på en liten øy. Den delen ved kysten er 5200 kvadratmeter, mens delen på øya er 3000 kvadratmeter, og denne delen kalles Kız Kalesi (Jenteborgen). Deretter finner du de to hovedbygningene som er omgitt av en lav mur: Det store palasset og det lille palasset. Det store palasset er omtrent 50 meter langt og 35 meter bredt, og foran det ligger en bred terrasse som vender ut mot innsjøen. Encyklopedien nevner en 35 centimeter høy plattform i den sentrale hallen, som skiller av hallen som var ment for tronen. Ifølge Ibn Bibi åpnet tronesalen mot en mottakssal, og under seremonier kunne et lerret trekkes for å skille sultanen fra mengden. Utgravningene har også avdekket spor etter en stor park, samt en kai, et bad, en ovn, et kjøkken, et lager og et militært hus. Legg merke til de tykke, massive grunnmurene, da encyklopedien antar at de øverste etasjene, med vinduer mot innsjøen, lå over disse. Restene av kanaler dekket med flate murstein indikerer at det var et kloakk-system i bygningene. Det var først i 1949 at Zeki Oral, direktør for Konya-museet, identifiserte ruinene som Kubadabad. De første vitenskapelige utgravningene ble utført av Katharina Otto-Dorn i 1965 og 1966, og ble gjenopptatt i 1980 under ledelse av Rüçhan Arık. Ifølge Wikipedia har utgravningene fortsatt siden 2017, under ledelse av Muharrem Çeken. Konya-guvernementet skriver at det under utgravningene er funnet mange keramiske fliser, keramikk, gips, glass og mynter. Vær oppmerksom på at du ikke vil kunne se de keramiske flisene her; de er utstilt på museet i Karatay Madrasa i Konya. Encyklopedien nevner at disse fl