Langsetter Ceyhan-elven, fra Misis til Kurtkulağı.

Start ved den gamle steinen, som krysser Ceyhan-elven med ni buer, omtrent 27 kilometer øst for Adana. Siden broen fortsatt er i bruk for biltrafikk, er det best å observere den fra kysten, litt unna. Derfra kan du få et komplett bilde av buene i ett eneste bilde. Den midterste buen er den bredeste, med en spennvidde på omtrent elleve meter, og de to buene på hver side blir gradvis mindre. Denne symmetrien gjør det enkelt å se broens lengde, som overstiger 130 meter, fra kysten. Legg merke til at buene er spisse, selv om broen ble bygget i romertiden, bærer den nåværende utseendet spor etter århundrer med restaurering. Kilder tilskriver byggingen til forskjellige imperier; Kulturportalen tilskriver broen til keiser Constantius II i det 4. århundre, mens noen forskere foreslår en tidligere dato. Det er kjent at bysantinske keiser Justinianus restaurerte broen på 500-tallet. I osmansk tid ble broen ubrukelig i 1736 da den midterste buen kollapset, og den ble restaurert igjen i 1766. TDV Islamic Encyclopedia nevner også at broen ble ødelagt igjen i 1832. Strukturen du ser i dag er resultatet av en restaurering som ble utført i 1998.

Gå deretter opp på broen og gå fra den ene siden til den andre, men vær forsiktig og hold deg nær kanten på grunn av biltrafikken. Fra midten av broen kan du se hvordan Ceyhan-elven deler sletten. Elven springer ut nær Elbistan og renner omtrent 509 kilometer før den når havet og danner et bredt delta i Çukurova. Ifølge TDV kunne skip tidligere seile helt til Misis før elvemunningen ble blokkert av sedimenter. Den armenske herskeren Levon II ga også handelsmenn fra Venezia og Genova tillatelse til å drive handel her. Dermed var passasjen du står på, i århundrer et knutepunkt for både landvei og elvetrafikk. Broen har også en lokal historie: det sies at Lokman Hekim skrev ned formelen for en udødelighetsdrikk, og at papiret falt fra hånden hans og falt ned i elven her.

Etter broen, se mot bakken bak bosetningen, mot høyden der det antikke Mopsuestia lå. Byens grunnleggelse er knyttet til den legendariske spåmannen Mopsos, og navnet betyr "Mopsos' hjem". Adana Provincial Directorate of Culture and Tourism skriver at bosetningens historie sannsynligvis startet med denne høyden, som kan dateres tilbake til den neolitiske perioden. Rester av murene på akropolisen og karavanseraiet Havraniye, bygget i 1542, er blant de bevarte strukturene i Misis. I 1671 beskrev Evliya Çelebi at han passerte her, og fortalte at karavanseraiet på den andre siden av broen var restaurert, og at karavanene ble beskyttet av

I Sirkeli ligger Ceyhan-elven og renner gjennom en smal passasje ved foten av Misis-fjellene, også kjent som Nur-fjellet. Høyderyggen ligger rett ved denne passasjen. Når du stiger ut av bilen, legg merke til størrelsen på høyderyggen: den er omtrent 400 meter lang, 300 meter bred og 30 meter høy. Det er rapportert at bebyggelsen, inkludert den nedre byen, dekker et område på omtrent 80 hektar, og at dette er en av de største høyderyggene i Kilikia. Elven omgir høyderyggen på begge sider, og fjellryggen beskytter den naturlig. Fra toppen kan du se hele sletten, både øst, vest og nord for elvekroken. Det viktigste målet er den steinete kanten på den nordøstlige siden av høyderyggen, der det er en utskjæring av den hittittiske kongen II. Muwatalli. Utskjæringen er best synlig fra elvebredden, og den ligger omtrent fem meter over vannstanden. Kongen er avbildet i lange klær og holder en seremoniell stav med en buet ende. En inskripsjon til høyre for ham identifiserer ham som sønnen til den store kongen Muršili, og som den store og heroiske kongen Muwatalli. Det antas at II. Muwatalli regjerte i første halvdel av det 13. århundre f.Kr., og denne utskjæringen regnes som den eldste hittittiske kongelige utskjæringen som kan dateres med sikkerhet. Denne kongen var også den som møtte den egyptiske farao II. Ramses i den berømte slaget ved Kadeš i Syria. Forskere mener at Sirkeli var et av de viktigste overgangspunktene langs veien til Syria, ved Ceyhan-elven. Noen få meter til høyre for Muwatalli-utskjæringen er det spor av en annen utskjæring, men den er bare synlig når solen treffer den i en bestemt vinkel. Det antas at denne andre utskjæringen ble bevisst fjernet i antikken. En tredimensjonal skanning utført i 2017 viste at den slettede inskripsjonen sannsynligvis viste Muwatallis sønn, III. Muršili. Det antas at fjerningen ble utført i perioden til III. Hattušili, som tok makten fra ham, eller hans etterfølgere. Mellom de to utskjæringene er det også et utjevnet område som kan ha vært en del av en tredje utskjæring, men det er ikke sikkert om den noen gang ble fullført. De grunne gropene som er hugget inn i fjellet over utskjæringene er knyttet til ritualer med flytende ofringer. Disse gropene, sammen med en struktur vest for utskjæringene, tolkes som en del av et kultisk kompleks dedikert til den hittittiske kongen. Den første utgravningen på høyderyggen ble utført av John Garstang i 1936, og på 1990-tallet arbeidet team fra universitetene i München og Innsbruck. Fra 20 Murene som fanger blikket ditt på åsen ved den andre siden, er murene til Yılankale, neste stoppested. Etter å ha krysset elven, kommer du enkelt til foten av festningen med en kort kjøretur. Kilde: Hittite Monuments, Sirkeli; LMU München, Sirkeli-prosjektet.

Yılankale er et etepesi üzerine kurulmuş, Ceyhan-elvenin doğu kıyısında, ovaya bakan bir kireçtaşı tepedir. Kale, Sirkeli Höyüğü'ne yukarıdan bakmaktadır; bir önceki durakta karşı kıyıdan gördüğünüz surların içine şimdi giriyorsunuz. Tırmanışa, kalenin güneyindeki ana kapıdan başlayın. Buradan, taş basamaklarla teraslara çıkılır. Yol dik ve yer yer düzensiz olduğu için, kaymayan ayakkabılar, su ve şapka bu durak için olmazsa olmazdır. Kapıya yaklaştıkça, kapı açıklığının üzerine bakın; iki yanında yükselen aslan heykelleri bulunan, oturan bir kral kabartması bulunmaktadır. Bu kabartma, uzun süre kaleyi yaptırdığı düşünülen Kral I. Levon'a bağlanmıştır, ancak sonraki araştırmalar onun I. veya II. Hetum'u gösterdiğini ileri sürmüştür. Kalenin inşa tarihi konusunda kaynaklar farklılık göstermektedir. İngilizce ve Türkçe Vikipedi, kaleyi 12. yüzyılın sonu ile 13. yüzyılın başlarına, Kilikya Ermeni Krallığı dönemine ve Kral I. Levon'a bağlıyor. Kültür Portalı ise, kalenin Çukurova'nın Haçlı döneminde Bizanslılar tarafından inşa edildiğini yazmaktadır. Yapının üzerinde Bizans, Haçlı ve Ermeni dönemlerine ait onarım izleri görülmektedir ve Ermeni onarımları, pencerelerde, nişlerde ve kapı üstü tonozlarında belirgindir. Duvarları yakından inceleyin: özenle kesilmiş, yüzeyi pürüzlü bırakılmış taşlar, kireçtaşı kayasının kıvrımlarını takip ederek örülmüştür. Kale, üç avludan oluşur ve her avlunun tek bir giriş kapısı vardır. Alttaki iki avlu, güneydoğu kanadını korumak için tasarlanmıştır; en geniş ve en iyi savunulan bölüm ise, garnizonun yaşadığı üst kısımdır. Kale meydanına, üç kapıdan geçilerek ulaşılır ve kapıları birbirine bağlayan taşınabilir merdivenler, burayı ele geçirilmesi çok zor bir yer yapmıştır. Surlar boyunca sıralanan, at nalı şeklinde burçlara ve aralarındaki geçitlere dikkat edin. En üst ve en kuzeydeki bölümde, genellikle sarnıçlar bulunmaktadır, çünkü tepede su toplamak, uzun bir kuşatma sırasında hayatta kalmak için gereklidir. Zirveye ulaştığınızda, ovaya dönün. Anavarza, Tumlu ve Kozan kaleleri de bu kalenin görüş alanına girmektedir. Aşağıda, Ceyhan'ın kıvrımları, Sirkeli Höyüğü ve Misis Dağları tek bir bakışta görülebilir ve bu manzara, kalenin neden buraya inşa edildiğini kendiliğinden anlatmaktadır. Kalenin eski adı Kovara veya Govara'dır; günümüzdeki adı ise, bölgedeki Şahmeran efsanesinden almaktadır. Evliya Çelebi, 17. yüzyılda burayı Şahmeran'ın yaşadığı yer olarak tanımlamış ve kale içindeki yılan sürülerinden bahsetmiştir. Halk arasında, yılanların sütle beslendiği ve bir gün sütsüz kaldıklarında kaleden Misis'e inecekleri anlatılır. Kale, Ramazanoğulları Fra herfra følger du ruten som går forbi Ceyhan, og fortsetter til Kurtkulağı i sørøst, som er rutens endepunkt. Kilde: Kulturportalen, Yılan Kale; Wikipedia, Yılankale.

Ruten ender ved Kurtkulağı caravansarai, som ligger sørøst for Ceyhan, i Kurtkulağı-området langs den gamle Adana-Halep-karavanveien. Når du nærmer deg bygningen, legg først merke til tykkelsen på de ytre veggene. Caravansaraen er bygget med solide steinmurer, nesten som en festning. Kraftige søyler som strekker seg opp til taklinjen på tre sider, støtter veggene og gir bygningen et nesten militært utseende. Caravansaraen har en rektangulær plan som er omtrent 46 meter lang og 24 meter bred, og inngangen er på østsiden. Østsiden skiller seg fra de andre sidene med sine utspring, så det er et godt sted å starte fotograferingen. Siden østsiden får morgensolen, er det best å ta bilder av inngangen før lunsj. Se etter inskripsjonen over inngangsdøren, for det er der svaret på spørsmålet om bygningens historie ligger. Ifølge den tyrkiske Wikipedia er det en inskripsjon i Adana-museet som tilskriver bygningen til Hüseyin Paşa i 1659, og arkitekten til Mehmed Ağa. En artikkel publisert av Hayriye Akıl i 2006 sier at det er en plass for en inskripsjon ved inngangen, men at selve inskripsjonen mangler. Derfor daterer Akıl bygningen til 1704, basert på et dekret fra 1704 utstedt av III. Ahmed og et stiftelsesdokument for Karamort-komplekset. Den engelske Wikipedia bemerker at inskripsjonen ble fjernet mellom 1919 og 1922, og at noen kilder oppgir 1693 som dato, og understreker at bygningen ikke kan være fra etter 1704. Når du går inn, vil du umiddelbart forstå hva en caravanserai uten gårdsplass betyr, fordi hele bygningen består av en stor, overbygd sal. To rader med søyler som går på tvers, er forbundet med spissbuer, og de langsgående tønnehvelvene danner taket. Stå midt i salen og se langs hvelvene; rytmen i søylene viser hele logikken i denne planen. Caravansaraen var en "menzil han" i osmansk tid, det vil si et stoppested for hester og tjenestemenn, et sted hvor reisende overnattet og hvor nyheter ble utvekslet. Ifølge en uttalelse fra provinsens kultur- og turistdirektorat fungerte stedet også som en slags posttjeneste. Kilder oppgir at bygningen ble restaurert i 1712, og at en vaktstyrke på 50 personer ble stasjonert der. Den tyrkiske Wikipedia sier at bygningen ble restaurert i 2006, og TRT Haber rapporterer at restaureringen ble utført av Vakıflar Bölge Müdürlüğü (regionalkontoret for stiftelser). Etter restaureringen ble det igangsatt arbeid for å klargjøre området for turisme, med fokus på bassenget, fontenen, overnattingsrommene og den store salen. Ikke gå glipp av de delvis bevarte murrestene Besøksreglene kan endres, så det er best å sjekke den aktuelle situasjonen hos fylkeskontoret før du reiser. Når du reiser tilbake, kan du ta motorveien via Ceyhan og komme deg til Adana. Kilde: DergiPark, Akıl 2006; TRT Haber, Kurtkulağı Karavanserai.