Fra Hasankale til Oltu, veien som går østover og nordover i Erzurum.

Start turen i Hasankale, som ligger på en bratt klippe over Pasinler, øst for Erzurum. Ifølge guiden ligger festningen 36 kilometer øst for byens sentrum, på en steil ås foran Hasan Dede-fjellet. Festningen har også gitt navn til distriktet; byen Pasinler ble lenge kjent som Hasankale i osmanske registre og blant lokalbefolkningen. Nærm deg festningen fra vest, da jordveien som fører til porten til den indre festningen ligger på denne siden. Guiden forteller at på grunn av den bratte beliggenheten var det tidligere umulig å komme hit, selv med hest. Veien som finnes i dag ble anlagt da festningen senere ble brukt som steinbrudd, så stien du går på er en del av veien som ble brukt av de som arbeidet i steinbruddet. Gå oppover stien uten å forhaste deg, da underlaget er steinete og delvis løst. Når du er oppe, prøv først å forstå festningens plan. Ifølge Wikipedia-artikkelen finnes det tre lag med murer på toppen, og de to ytre murene danner ikke en fullstendig ring, men ender på den bratte klippen. Porten er plassert i vestenden. Guiden påpeker at søylene, buen og inskripsjonen som tidligere var en del av porten til den indre festningen, ikke lenger finnes, og at portene til den ytre festningen også er ødelagt og borte. Castles.nl skriver at det ikke finnes noen bevarte bygninger inne i den indre festningen; det du ser her er ikke et kompleks av bygninger, men en forsvarslinje som er bygget inn i fjellet. Festningens historie kan ikke knyttes til én enkelt periode. Det er funnet inskripsjoner og steinbearbeiding fra perioden til Urartu-kongen Minua blant ruinene, og det er antatt at åsen har vært et forsvarssted siden jernalderen. Castles.nl forteller at under slaget mellom Seljukker og Byzantinere i 1048, ble denne festningen erobret av den seljukiske kommandanten Ibrahim Yınal. Det finnes forskjellige historier om hvem som bygde den nåværende festningen. Historikeren Naima tilskriver den til den akkayunlu-herskeren Uzun Hasan, mens Ibrahim Hakkı Konyalı tilskriver den til Hasan Bey, sønn av Emir Hacı Togay fra Ilkhanid-dynastiet, og daterer den til årene 1336-1339. Det er kjent at under osmansk tid ble festningen restaurert og styrket av sultan Süleyman den store. Deretter, stå på et stabilt sted og se utover sletten. Dette er et sted med utsikt over hele Pasinler-sletten, og har i århundrer vært en viktig militærbase for å overvåke veien fra øst til Erzurum. Den store sletten nedenfor er den øvre delen av Aras-elven, og veien til det neste stoppestedet på ruten går gjennom denne sletten. For å ta bilder, se etter steder utenfor murene hvor du kan få med både sletten og byen i samme b Kilde: Erzurum Kultur- og turistkontor, Turistguide; Castles.nl, Hasankale slott; Wikipedia, Pasinler slott.

Den andre stoppestedet er Çobandede-broen, som ligger like øst for sentrum av Köprüköy, over elven Aras. Broen er i dag stengt for biltrafikk; veien går over en parallell bro omtrent 500 meter lenger øst, så du kan gå og se den historiske strukturen i et rolig miljø. Først bør du se broen fra kysten, fra siden, fordi hele strukturen bare kan leses i et bilde fra avstand. Kulturportalen skriver at broen er 128 meter lang og 8,5 meter bred, med den største spennvidden på 13 meter og en høyde på 30 meter. Broen er bygget med syv buer, men på grunn av reparasjoner er bare seks synlige i dag. TDV Islamic Encyclopedia oppgir at den første buen sannsynligvis ble ødelagt under en flom og ble murte igjen under en restaurering i 1872. Gå deretter nærmere broen og se på fargen på steinene. Buen er bygget med svarte, røde og grå steinblokker, og fargene ser forskjellige ut avhengig av lyset i løpet av dagen. Ifølge en lokal legende ble disse steinene hentet fra en landsby omtrent seks kilometer unna. Kulturportalen nevner at det er plantet einer under broen for å forhindre at den synker, og at det er etterlatt mellomrom mellom veggene for å lette vekten. De spisse utskjæringene foran støttepilarne og de halvsirkulære støtteelementene på baksiden er broens mest bemerkelsesverdige detaljer. På toppen av disse utspringene er det bygget små, firkantede tårn, dekket med halvsirkulære pyramidetak. Det er usikkert hva disse paviljongene ble brukt til; noen forskere mener at de kan ha vært vaktposter, mens andre hevder at de bare er dekorative elementer som forbedrer broens utseende. Se etter relieffer av geometriske mønstre og kjettinger på støttepilarne. Det er også rapportert om steinmesterens merker på rekkverkene; hvis du ser nøye, kan du kanskje se et merke i form av en bue med en pil. Broens historie er ikke helt sikker. Kulturportalen og den lokale reiseboken oppgir at broen ble bygget i 1298 av Çoban Noyan, en embetsmann under Ilkhanid-herskeren Gazan Khan. TDV Islamic Encyclopedia påpeker at inskripsjonen er svært skadet, og at det bare finnes rykter om hvem som bygde den, og at basert på broens arkitektur og dekorasjon, kan den ha blitt bygget på 1300-tallet. Broens navn kommer fra denne historien om Emir Çoban, mens distriktet har fått navnet sitt fra broen. I århundrer var broen et viktig knutepunkt for veier som gikk fra Erzurum til Muş, Erciş og Van. Evliya Çelebi så broen under sin reise i 1647 og sammenlignet den med en regnbue; en miniatyr av broen finnes også i reiseboken til Matrakçı Nasuh, som ble utgitt på Fra her kan du returnere til Pasinler og deretter fortsette nordover, mot veien til Narman. Kilder: Kulturportalen, Çobandede-broen; TDV Islam-leksikonet, Çoban-broen; Erzurum fylkeskontor for kultur og turisme, Turistguide; Wikipedia, Çobandede-broen.

Det tredje stoppet er de unike formasjonene, kalt "fe-piper", som ligger syv kilometer sør for Narman sentrum, langs veien mellom Narman og Pasinler. Kulturportalen opplyser at dette området ligger ved den syvende kilometeren av veien; det vil si at hvis du følger veien som går nordover fra Pasinler, vil du nå stoppet før du kommer til sentrum. Først bør du stoppe ved utsiktspunktet ved veien og se utover dalen ovenfra. En kunngjøring fra Erzurum fylkeskommune fra 2020 forteller at det er bygget en toetasjes bygning for besøkende ved veien, og at området nås via en vei som er omtrent tre og en halv kilometer lang. Fra dette utsiktspunktet ser man røde fjellvegger, spisse topper og smale daler i ett og samme landskap. Å se dette landskapet med kunnskap om hvor fargene og formene kommer fra, forandrer opplevelsen. Den røde fargen kommer fra oksidasjonen av jern i sedimentære bergarter. Formene er dannet over lang tid gjennom erosjon av vind og vann på sandjord; først skapte vannet utskjæringer, og deretter formet vinden disse utskjæringene med forskjellige mønstre. Kilder gir forskjellige tall for hvor gamle disse formasjonene er. Kulturportalen og en lokal guide oppgir at "fe-pipene" ble dannet for 2,5 til 3 millioner år siden, da sedimenter som hadde samlet seg i et sedimentbasseng ble erodert. I kunngjøringen fra fylkeskommunen nevnes derimot en mye eldre dato. Lokalt kalles dette området "Røde feers land", og Kulturportalen sammenligner dalen med Grand Canyon, som er skapt av Colorado-elven. Stien som fører ned i dalen er den beste måten å oppleve området på, og det meste av tiden du bruker her vil gå med til å utforske denne stien. I kunngjøringen fra fylkeskommunen nevnes en tursti som er omtrent en time lang. Underveis er bakken sandete og glatt, og selv i tørt vær kan det være vanskelig å få godt fotfeste; bruk solide sko. Etter regn kan den sandete jorden bli gjørmete, så sjekk værmeldingen før du går ned i dalen. Unngå å klatre opp på "fe-pipene" eller langs fjellveggene, da den eroderte jorden lett kan løsne. Veien opp igjen er bratt, så juster energien din deretter, og ta med nok vann. Dette området er et beskyttet område. Kulturportalen opplyser at "fe-pipene" ble erklært som et naturminne i 2018, og at de er beskyttet i henhold til nasjonalparkens prinsipper. I følge kunngjøringen fra fylkeskommunen er området også inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder av UNESCOs nasjonale kommisjon i Tyrkia. Samme kunngjøring sier at det finnes tolv forskjellige daler i området; det vil si at landskapet du ser fra veien bare er en liten del av hele området. Det er lite skygge i området, så en hatt er nødvendig i Kilde: Kulturportalen, Narman sine trollfjell; Erzurum fylkeskommune, Erzurum skal bli en geopark kjent for sine "røde trollfjell"; Erzurum fylkeskontor for kultur og turisme, Turistguide; Wikipedia, Narman sine trollfjell.

Ruten ender ved festningen i sentrum av Oltu-distriktet. Festningen ligger på en bratt, men ikke veldig høy, fjelltopp, der vannet fra Narman og Sivri Deresi samles og danner Oltu-elven. Som guiden sier, ligger festningen innenfor elvens løp, og du kan se den fra toppen av fjellet når du kommer inn i byen. Inngangen til den indre festningen er på sørsiden, og du kommer opp til porten via trapper. Gå sakte opp trappene, og når du er oppe, ta en runde rundt festningen først.

Det som står igjen i dag er den indre festningen; de ytre murene som omga byen, har ikke overlevd til i dag. Den indre festningen har en arkitektur som følger formen på den naturlige fjelltoppen, og den er omgitt av høye, tykke murer og tårn. Kulturportalen skriver at festningen dekker et område på tre tusen kvadratmeter og er bygget av hugget stein. Legg merke til tårnene og grensemurene i nordvest; kildene indikerer at denne delen tidligere var mye mer imponerende. Inne i den indre festningen, se etter spor etter cisterner og rom som tilhørte vaktene.

Byggeåret til festningen er omdiskutert. Noen kilder sier at festningens arkitektoniske trekk kan spores tilbake til urartierne, mens Wikipedia nevner forskjellige versjoner og bemerker at det ble funnet georgiske inskripsjoner i festningen på 1800-tallet. Kulturportalen skriver at festningen ble restaurert i bysantinsk, seldsjukkisk, akkojunisk, karakojunisk og osmansk periode, og at den i osmansk tid også ble brukt som en karavanserai i en periode. Ifølge Wikipedia ble festningen erobret av osmanene midt på 1500-tallet, og ble deretter det administrative senteret for Oltu-distriktet. Etter krigen i 1877-1878 var Oltu under russisk administrasjon i en periode. Festningen ble sist restaurert og forsterket i 1998 og 1999.

En av de mest interessante detaljene ved festningen er forbindelsen til vannet. Guiden nevner at porten og tunnelen i festningen vender mot Oltu-elven; Kulturportalen snakker også om en skjult vannvei som går fra fjellet ned til elven. I østskråningen av den indre festningen ligger et bad, med røtter tilbake til seldsjukkene, som er forbundet med den indre festningen via buer; se på det utenfra når du går ned. Fra kanten av murene kan du se ned i Oltu-elvedalen og til de to sidene av byen; Wikipedia beskriver hvordan byen er spredt ut på begge sider av elven. Ikke gå for nær de høye og ufensede kantene.

Oltu er kjent for "Oltu-steinen"; når du forlater festningen, vil du finne verksteder i byen hvor denne svarte steinen bearbeides. Reisen fra steinbruddet til verkstedet er en egen reise, og det er temaet for en annen bloggpost. Hvis du kommer hit sent på dagen