Fra Akköprü til Yumurtatepe: Yenimahalles 800-årsjubileum.

Etter å ha forlatt Akköprü-stasjonen, gå nordover; broen vil komme til syne etter noen få minutters gange. Gå ikke opp på broen med en gang, men finn et sted langs kysten hvor du kan se den fra siden. Dette er den eneste måten å se hele konstruksjonen, siden du ikke kan se buene når du er oppe på broen. Ifølge kilder har broen syv buer, hvorav fire er store og tre er små. Ifølge den tyrkiske Wikipedia er to av buene på sørsiden dekket av jordmasser som følge av kommunale arbeider, så det er mulig at du ikke kan se alle syv buene i dag. Finn den midterste, høyeste buen; ifølge TDV Islam-encyclopedien er åpningen på denne buen ti meter, og de andre buene blir lavere og mindre jo nærmere de er endene. Broen er, ifølge samme kilde, sytt syv meter lang og syv meter bred.

Gå deretter over til vestsiden av broen, siden begge inskripsjonene er på denne siden. Det står at den ene er så utvisket at den ikke kan leses, mens den andre er skadet; likevel vil det å se hvor den arabiske inskripsjonen er, bidra til å forstå broens alder. Ifølge TDV ble broen bygget i 1222 av sultan Alaeddin Keykubad. Kulturinventaret og Wikipedia oppgir derimot at strukturen ble bygget på vegne av sultanen av Kızıl Bey, som var guvernør i Ankara på den tiden; de to beskrivelsene kan leses som utfyllende. Se nøye på steinene og se etter blokker med dekorasjoner eller inskripsjoner som kan ha kommet fra en annen struktur. TDV bemerker at det også ble brukt gjenbrukte steiner fra antikken i konstruksjonen. Kildene er forskjellige når det gjelder materialet; TDV og den tyrkiske Wikipedia nevner andesitt, mens Kulturinventaret og den engelske Wikipedia nevner basalt. Du kan selv vurdere hvilken farge og tekstur som ligner mest.

Gå deretter over broen og gå til den andre siden; i dag er broen kun åpen for fotgjengere. Du vil legge merke til betongen og metallrekkverket på bakken; kildene oppgir at disse ble lagt til senere, og at det ble brukt betongfylling under en veireparasjon på 1960-tallet. Disse lagene er spor etter at broen har vært en del av en vei i århundrer. TDV oppgir at broen har blitt reparert flere ganger, og at det under en reparasjon i 1970 ble forsøkt å gjenopprette det opprinnelige utseendet. Strukturen ble registrert 8. august 1959. Kulturinventaret oppgir at broen ligger der elvene İncesu, Hatip og Çubuk renner sammen; prøv å finne dette veikrysset på et kart ved å se på vannstrømmen. Den gamle Bagdad-handelsruten gikk her, og under osmansk tid ble soldater og pilegrimer sendt avsted fra denne broen. For å ta et bilde, velg et sted langs kysten hvor du kan få hele broen med i bildet. Når du er ferdig, gå tilbake til st

Museet ligger i hovedkontoret til Maskin- og Kjemisk Industriforskningsinstituttet (MKE) i Tandoğan, og det er et par hundre meter fra Ankaray-stasjonen Anadolu/Anıtkabir. Siden det er en del av instituttets område, må du følge anvisningene fra de ansatte ved inngangen. Kulturportalen skriver at museet åpnet 22. mai 1913, og at inngangen er gratis. Sjekk likevel de oppdaterte åpningstidene på instituttets nettside. Før du går inn, ta deg et øyeblikk til å se på bygningen. Ifølge Wikipedia lå det en kavalerikasern her i perioden under Abdülhamid II, og militært utstyr som ble smuglet fra Istanbul til Anatolia under frigjøringskrigen, ble oppbevart her. Bygningen ble fullstendig ødelagt i en brann 20. november 1922. Samme kilde forteller at Atatürk besøkte stedet etter brannen og holdt talen "Tyrker, vær stolt, arbeid, vær trygg" her. Den nåværende bygningen ble gjenoppbygd etter brannen og ble brukt av ulike avdelinger av instituttet frem til 2013.

Start besøket med portrettserien ved inngangen. Ifølge Küre-leksikonet vises her portretter av ledere i instituttet. Se på portrettene og tenk over instituttets historie. Ifølge Küre kan instituttets røtter spores tilbake til Tophane-i Amire, som ble grunnlagt i perioden under Fatih Sultan Mehmet. I 1921 ble det omdøpt til Askeri Fabrikalar Umum Müdürlüğü, og i 1950 fikk det sitt nåværende navn. I salene vises våpen, ammunisjon, dreiebenker, bor og pressmaskiner fra osmansk og republikansk tid. Ta deg tid til å se nærmere på maskinene, for museets hovedfokus er produksjonen i seg selv, ikke bare våpnene. Å se side om side produksjonsmaskiner for ammunisjon og de sivile produktene til instituttet, som batterier, strømmålere og gasskomfyrer, viser hvordan en fabrikk etter krigen begynte å produsere husholdningsartikler.

Finn "Gazi Kovan", som Wikipedia fremhever som et av de mest bemerkelsesverdige objektene. Ifølge kilden ble denne kanonen fylt åtte ganger i løpet av ett og et halvt år under frigjøringskrigen og brukt i ni forskjellige krigssoner. Ta deg også tid til å se på bildene fra frigjøringskrigen og utdrag fra instituttets avis som er utstilt på veggene. Deretter kan du gå til utendørsutstillingen; Wikipedia oppgir at området er på ti tusen kvadratmeter. Her finner du sjømminer, lokomotiver og vogner som ble produsert for gruvedrift, en traktor, anleggsmaskiner og et luftvernvåpen. Küre fremhever spesielt en seksjon av kanonen fra slagskipet Yavuz; å se inn i seksjonen og se tykkelsen på kanonløpet er den enkleste måten å forstå skalaen. Wikipedia nevner at museet også kan besøkes i

Gå fra Beşevler-stasjonen til hovedcampusen til Gazi Universitet; hovedbygningen er den mest fremtredende bygningen på campusen. Dette er ikke et museum, men en aktiv bygning der rektoratet, dekanatet for Gazi Pedagogiske Fakultet og laboratorier er lokalisert. Derfor bør du planlegge å bruke mesteparten av tiden din utenfor, og observere fasaden. Finn først et sted hvor du kan se bygningen fra siden, langs hovedaksen. "Küre Encyclopedia" beskriver hvordan Mimar Kemaleddin brukte elementer fra osmansk arkitektur, som buer, fliser, brede karnisser og en symmetrisk inngang, i sine moderne prosjekter. Se etter disse elementene i rekkefølge på fasaden: inngangens symmetri, de buede åpningene og skyggen fra karnissen. Kemaleddins stil ble senere kjent som den første nasjonale arkitekturbevegelsen, og denne bygningen regnes som et av de siste store eksemplene på denne stilen.

Det mest slående aspektet ved bygningens historie er en tidsmessig sammenfall. Ifølge Wikipedia-artikkelen om Gazi Universitet ble grunnsteinen lagt 8. august 1927, mens Kemaleddin døde i Ankara i juli samme år. Det betyr at arkitekten ikke fikk oppleve grunnleggelsen av det som regnes som hans siste verk. Ifølge Wikipedia ble bygningen fullført på to og et halvt år og var designet for fem hundre studenter med kost og losji. Ifølge samme kilde ble tomten kjøpt for en symbolsk pris fra Atatürk Forest Farm, og var et område på tre hundre og seksti dekar. På den tiden lå campusen omtrent fire kilometer unna Ulus, og området rundt var et øde landskap; det ble boret brønner for å skape et grøntområde. Når du ser det grønne området rundt deg i dag, kan du forestille deg hvordan en skole ble etablert i et karrig landskap. Gymsalen, som ble åpnet i 1930, ble designet av Ernst Egli, og det står at noen av bygningene som ble lagt til etter 1960, forstyrret karakteren til hovedbygningen.

Bygningen er hjemmet til skolen som ble grunnlagt som "Orta Muallim Mektebi", fikk navnet Gazi i 1929 og ble Gazi Pedagogiske Institutt i 1976. Ifølge Wikipedia har skolen utdannet over tretti tusen lærere for mellomtrinnet. Blant de som underviste der var forfatteren Ahmet Hamdi Tanpınar og musikkpedagogen Eduard Zuckmayer, og blant de som har gått der er Rıfat Ilgaz og Fakir Baykurt. I bygningen finnes Maleri- og Skulpturmuseet, grunnlagt i 1979, og Mimar Kemaleddin-museet; sjekk universitetets nettside for informasjon om åpningstider. Det står at det er et observatorium på taket, men at det ikke er i drift i dag. Hvis du har en tjue liralapp i lommen, se på baksiden; siden 2009 har det vært et bilde av denne bygningen og et portrett av Kemaleddin der. Neste stopp er inne i Atatürk Forest Farm, og du kan komme dit

Atatürk-huset ligger inne på området til Atatürk-skogen og drives av gårdsledelsen. Gårdens offisielle nettside opplyser at inngangen er gratis, men det publiseres også kunngjøringer om at huset er stengt i ferier og vedlikeholdsprosesser, så sjekk nettsiden før du drar. Vi anbefaler at du starter med å observere bygningen utenfra, lag for lag. Stå først foran huset og se på fasaden: huset er tre etasjer høyt og rosa. Ifølge den offisielle nettsiden er huset en kopi av fødestedet i Thessaloniki, bygget med samme plan og mål, og det ble offisielt åpnet for besøkende 10. november 1981. Kultur- og turistdepartementets side for distriktet oppgir 19. mai 1981 som åpningsdatoen, mens Wikipedia skriver at dette var dagen for grunnleggelsen. Denne detaljen viser at kopien ble bygget i løpet av et år for å markere fødselsdagens hundreårsjubileum.

Når du går inn gjennom porten med stein trapper, finner du i første etasje en gang, et spiskammer og et tjenestekammer. Ta deg tid til å tenke på hvordan huset fungerte; dette er området hvor ting ble oppbevart og hvor de daglige oppgavene ble utført. I andre etasje finner du stuen, kjøkkenet, salongen og gjesterommet. Legg merke til at stuen fungerer som en korridor som forbinder de andre rommene. I tredje etasje finner du igjen en stue, Atatürk-rommet og et museum. Den offisielle nettsiden oppgir målene for Atatürk-rommet som 3,86 meter ganger 2,82 meter; når du går inn, vil du merke hvor lite rommet er. På gulvet ligger et teppe med hvite, grønne og svarte blomster på rød bakgrunn. Ved inngangen, langs veggen, står en bronsebyste på en sokkel. Se på den dekorative Selanik-grillen i midten av rommet, de flettede stolene langs veggen og den messinglampe som henger i taket. I dette rommet finnes også en gjestebok hvor besøkende kan skrive sine inntrykk; du kan gjerne legge igjen en hilsen.

I museumssalen vises personlige gjenstander. Den offisielle nettsiden nevner en grå dress, en caps, en smoking, en sylinderhatt, en marskalkhatt, et skjerf, en kaffekopp og en stokk. Det er interessant å tenke på disse gjenstandene som deler av hverdagen fra samme periode som Gazi-bygningen du besøkte tidligere. Etter å ha forlatt huset, kan du sitte i hagen og nyte utsikten over gården. Wikipedia opplyser at gården ble grunnlagt i 1925 og er det største grøntområdet i Ankara. Her kan du selv se hvor stort området er, som vi har snakket om siden starten av ruten. Den siste destinasjonen, Yumurtatepe, ligger i nord; ta en kort taxitur for å komme deg i retning Çamlıca.

Kilder: Atatürk Orman Çiftliği, Atatürk Evi; Wikipedia,

Yumurtatepe er en rund, grønn høyde som stiger opp mellom leilighetsbygningene i Çamlıca-området. Ved første øyekast kan den forveksles med en parkhaug, men dette er et område med høy arkeologisk verdi. Ifølge en artikkel av Ali Cengizkan ble høyden registrert i 1972, og ble offisielt klassifisert som et område med høy arkeologisk verdi 5. mars 1991. Derfor bør du se på skiltene og advarslene i området før du går opp på høyden; hvis det er et område hvor adgang er forbudt, kan du også se høyden fra stien. Ta først en rolig spasertur rundt høyden og observer formen fra forskjellige vinkler. Du vil best forstå likheten med et egg ved å se den fra siden. Ifølge Kulturinventaret ble høyden i 1967 identifisert som den tjuesyvende gravhaug i ODTÜs (Middeløstteknisk universitet) redningsprosjekt for frigisk nekropol.

Historien om denne høyden er en korreksjon av en misforståelse, og det er nettopp her man kan reflektere over dette. Ifølge den tyrkiske Wikipedia startet kommunen et byggeprosjekt på høyden, og mellom 1986 og 1987 ble det utført en arkeologisk utgravning av Anatolian Civilizations Museum. Under utgravningen ble det funnet rester av en struktur med oval plan, omtrent syttifem centimeter høy. Wikipedia skriver at denne strukturen er bevart. Når du står nær toppen av høyden, bør du forestille deg at restene ligger rett under føttene dine. Direktoratet for gruveforskning og -utforskning brukte elektromagnetiske metoder for å lete etter et gravkammer, og fant en egnet hulning omtrent ti til femten meter under overflaten i vest, men utgravningen ga ingen resultater. Ifølge Kulturinventaret er konklusjonen at høyden ikke er en frigisk gravhaug, men at det finnes et strategisk senter her som dateres til tidlig bronsealder. Wikipedia skriver også at dette ikke er et stort bebyggelsesområde, men at det kanskje ble brukt som en utpost. Cengizkan knytter derimot høyden til den frigisken periode, noe som betyr at dateringen fortsatt er omstridt i dag.

Høyden har også en minne-side. Ifølge minner av Münir Hayri Egeli, som ble sitert av Cengizkan, sa Atatürk en dag om denne lille høyden ved siden av hovedveien til gården: "På denne lille høyden kunne det vært bygget en liten og vakker grav for meg." Derfor fikk høyden navnet "Minnestoppen" i minnene. Ifølge samme artikkel ble dette området kalt "Heltenes topp" i Ernst Eglis plan for gården. Cengizkan minner om at det er kjent over tretti gravhauger i Ankara, og at navnet Beştepe (Femtoppen) kommer fra de fem gravhaugene på gården. Hvis du ser nordfra fra et passende sted, kan du se leilighetsbygningene i Çamlıca og Demetevler. For å fullføre ruten, gå til Demetevler-stasjonen på M1-metroen; avstanden er omtrent