På den asiatiske siden av Istanbul, øst for sentrum, finner du områder med hager, festninger, demninger og skog.

Start turen ved inngangen til hagen fra Ataşehir, da dette gir den mest logiske rekkefølgen for å utforske hagen. Så snart du går gjennom porten, vil du høre lyden av motorveien, og denne lyden er en del av hagens historie. Nezahat Gökyiğit Botaniske hage ligger på øyer som er omgitt av motorveier, der motorveiene fra Atatürk- og Fatih Sultan Mehmet-broene møtes og fortsetter i retning Ankara. Ifølge den offisielle historien til hagen består området av åtte øyer, og det ble satt av ressurser til dette prosjektet gjennom en protokoll mellom Generaldirektoratet for veier og ANG-stiftelsen. Vær oppmerksom på overgangene mellom øyene mens du går; hver øy representerer en annen gruppe planter eller et annet hagekonsept. Begynn med å gå til Sentrumsøya. Mye av hagens prydplanter er samlet her: et område med planter som er plantet i rekkefølge for å skape mønstre, plantekasser og en kanal hvor planter blir plantet med forskjellige fargekombinasjoner hvert år. Siden sesongbaserte områder ofte endres to ganger i året, vil du se to forskjellige hager på samme sted, en om våren og en om høsten. Ikke forhast deg i dette området, men stopp foran hvert område og se hvordan plantene er arrangert. Etter Sentrumsøya, gå videre til Anatolia-øya. Her finner du et område hvor kultivarer av prydplanter er utstilt over tid, og et annet område hvor den samme teknikken med plantet i rekkefølge brukes, men kun med naturlige arter. Å sammenligne de to områdene gir deg et innblikk i hvordan en gartner tenker. Deretter kan du fortsette langs stiene som fører til øyene som er oppkalt etter Istanbul, Thrakia og Eik. Mens du ser på hvordan hagen ser ut i dag, husk på dens opprinnelse. Området ble etablert i 1995 av Ali Nihat Gökyiğit som en minnepark til ære for hans kone, Nezahat Gökyiğit, og først ble jorden som var sterkt skadet av veibygging, restaurert. Ifølge den offisielle historien ble det plantet omtrent 50 000 trær og busker på et område på 46 hektar. Hensikten ble senere endret, og i 2002 ble området åpnet for publikum, og i 2003 fikk det sitt nåværende navn. Parken du ser i dag var for tretti år siden et tomt, fylt område. Velg hva du vil se basert på årstiden. Gallerisiden til hagen fremhever på våren arter som påskeliljer, syrin og kornell, og om høsten løkeplanter som krokus og gullfiol. Hvis du besøker i oktober, kan du bøye deg ned ved kantene av plenen og ved trærne for å finne krokuser. Hagen er også en forskningsinstitusjon. Herbariet, som ble etablert i 2004, ble registrert internasjonalt i 2010 og fikk koden NGBB, og ifølge Wikipedia inneholder det omtrent 8500 For å komme deg til Aydos-slottet fra her, må du reise i sørøstlig retning, mot Sultanbeyli. Kilde: Nezahat Gökyiğit Botanisk hage, Historie og utstillingsområder; Wikipedia, Nezahat Gökyiğit Botanisk hage.

Aydos-borgen ligger på toppen av en ås i Mehmet Akif-området i Sultanbeyli, på den nordøstlige skråningen av Aydos-fjellet, dekket av skog. Ifølge borgens offisielle nettside ligger toppen 325 meter over havet, 36 kilometer øst for Istanbul sentrum og 8 kilometer nord for Marmarahavet. Siden borgen ligger på en ås, bør du ta høyde for stigningen på slutten av ruten og ikke forhast deg. Når du kommer opp til toppen, bør du først stoppe og se deg rundt. Fra utsikten kan du forstå hvorfor borgen ble bygget her. Ifølge kommunens beskrivelse kan du se store deler av dalen herfra, og borgen lå langs den gamle militærveien som strakte seg fra Üsküdar til Anatolia. Borgens navn kommer fra det greske ordet "Aetos", som betyr ørn, og navnet har blitt brukt med en liten endring til i dag. Ifølge kommunens beskrivelse ble byggingen av borgen startet på 1100-tallet og fullført på 1300-tallet med senere tilbygg. De fleste av ruinene som er funnet under utgravningene, stammer fra denne siste perioden, og viser borgens mest intense bruksperiode. Under samme utgravning ble det også funnet steinøks og flintfragmenter fra tidlig bronsealder, noe som indikerer at åsen har vært i bruk mye tidligere. Når du går inn gjennom porten, kan du utforske det store området som er omkranset av de ytre murene. Sammen med de ytre veggene dekker borgen et område på omtrent 26 000 kvadratmeter, og forsvarsverkene er bygget i to lag, både innvendig og utvendig. Borgens offisielle nettside nevner tolv tårn, seks innvendige og seks utvendige. Wikipedia oppgir syv tårn på den ytre muren, så det er en liten forskjell i kildene. Når du nærmer deg veggene, kan du se at de halvsirkelformede tårnene er bygget med mørtel, lokal stein og enkelte steder murstein. Det viktigste stedet på ruten er det første tårnet. Den opprinnelige porten til borgen er inne i dette tårnet, og konstruksjonen er forskjellig fra de andre veggene, bygget med bysantinsk kasseteknikk. Siden denne teknikken hovedsakelig er karakteristisk for 1300- og 1400-tallet, antas det at tårnet ble lagt til senere. En del av den trange trappen som fører opp til tårnet, og restene av en plattform som soldatene brukte på toppen av tårnet, er også bevart i sin opprinnelige form. Deretter kan du se på borgens vannforsyning. Den første cisternen, som ligger i nord, er bygget med en vekslende teknikk der murstein og stein er lagt i et mønster, og den har en kapasitet på omtrent 300 kubikmeter. Den andre cisternen, som ligger i øst, er rektangulær og har en kapasitet på omtrent 450 kubikmeter. På slutten av turen går du inn i Aydos Kalesi informasjons- og utstillingssenter. Ifølge kommunens kunngjøring, utstilles her søyler, baser, buefragmenter, relieffer og steinblokker med jernbeslag som er funnet under utgravninger og restaureringsarbeid. Gjenstandene dateres til den tidlige og midtre bysantinske periode; i senteret finnes også bilder og korte filmer som dokumenterer de tolv års restaureringsarbeidet. Museet er stengt på mandager, sjekk de oppdaterte åpningstidene på den offisielle nettsiden. Herfra fortsetter du nordover, i retning Çekmeköy, mot Ömerli-demningen. Kilde: Sultanbeyli kommune, Aydos Kalesi informasjonsnettside og Aydos-museets kunngjøring.

Nærm deg Ömerli-demningen fra Ömerli-området i Çekmeköy. Ömerli er en gammel landsby som ligger ved bredden av den innsjøen som demningen skaper, og er i dag et distrikt underlagt Çekmekøy. Ifølge Çekmekøy kommunes historie, nevnes navnet på landsbyen i rettsarkiver fra 1520-årene. Det er sannsynlig at navnet kommer fra at landområdet ble tildelt en person ved navn Ömer. Ifølge en folkeregister fra 1832, hadde landsbyen omtrent 57 husstander det året.

Her kan du se innsjøen og forstå hva den betyr for byen. Demningen er bygget over elven Riva, som springer ut nær distriktet Gebze i Kocaeli og renner ut i Svartehavet. Ifølge ISKIs side om vannressurser, ble den tatt i bruk i 1972 og har en årlig kapasitet på 220 millioner kubikmeter, noe som gjør den til den største vannkilden for Istanbul. Nesten hele den asiatiske siden av byen får vann fra her. Ifølge ISKI er nedbørsområdet til demningen 621 kvadratkilometer. Ifølge Wikipedia er demningen en jorddemning, og høyden over elvebunnen er 52 meter, mens innsjøen dekker et område på omtrent 23 kvadratkilometer.

Når du kommer til bredden, legg merke til skogen rundt innsjøen. Nedbørsområdet til demningen er et beskyttet område som bevisst holdes fritt for bebyggelse. Den grønne vegetasjonen er beskyttet for å sikre at drikkevannet forblir rent. Innsjøen er ikke et sted for bading eller piknik, men et reservoar for drikkevann. Derfor, ikke gå i vannet, ikke gjør opp bål ved bredden, og ta med deg søppelet ditt. Følg skiltene og forbudssonene ved bredden.

Det er også lurt å vite hvor vannet fra innsjøen ender opp. Ifølge ISKIs data, tas det årlig i gjennomsnitt 600 millioner kubikmeter vann fra Ömerli og føres til Ömerli-anlegget for vannrensing. Dette komplekset, som består av fire anlegg, er Istanbuls største vannrenseanlegg, med en daglig kapasitet. Det første anlegget, Orhaniye, ble satt i drift i 1978. Det rensede vannet distribueres til distriktene på den asiatiske siden, samt deler av Fatih og Bakırköy på den europeiske siden, Zeytinburnu og kystområdene i Beşiktaş og Sarıyer. Det betyr at vannet du bruker til å lage te om morgenen sannsynligvis kommer fra denne innsjøen.

Mens du ser på innsjøen på avstand, tenk også på den andre enden av samme elv. Etter demningen renner elven Riva gjennom skogene og nordover, og munner ut i Svartehavet i Çayağzı-området i Beykoz. Du trenger ikke å oppholde deg lenge her; 45 minutter er nok til å se på innsjøen og ta bilder. Solnedgangen over innsjøen er kjent, men siden ruten

Når du ankommer til Polonezköy, parkerer du bilen på et passende sted og tilbringer resten av dagen til fots. Landsbyen ligger i de skogkledde åsene i Beykoz, omtrent 20 kilometer fra Svartehavskysten og omtrent 15 kilometer fra Bosporos. Den ekstra tiden brukt på å nå dette siste punktet skyldes skogen. Området rundt landsbyen ligger innenfor Polonezköy Naturpark, som ble erklært av Miljø- og Skogsministeriet i 1994. I listen over Naturbeskyttelses- og Nasjonalparker er parkens etableringsdato oppført som 15. juli 1994.

Ta først en kort spasertur langs hovedveien i landsbyen og husk hvorfor dette stedet bærer navnet Polonezköy. Polonezköy ble grunnlagt i 1842, initiert av Prins Adam Czartoryski, som hadde flyktet til landet etter det polske opprøret i 1830. Landsbyens opprinnelige navn, Adampol, kommer fra grunnleggerens navn. Michal Czajkowski, Czartorskis representant, kjøpte senere det skogkledde området hvor landsbyen skulle etableres. Ifølge Wikipedia bodde det opprinnelig bare tolv mennesker i landsbyen, og selv i de mest folkerike periodene oversteg aldri befolkningstallet to hundre og tjue. De første innbyggerne levde av jordbruk, husdyrhold og skogbruk.

Mens du går gjennom landsbyen, legg merke til hvor Zofia Rizi-minnehuset ligger. Dette lille huset bevarer fotografier, bøker og dokumenter som tilhørte Ryży-familien, samt gamle interiørdetaljer. Ifølge landsbyens registre besøkte komponisten Franz Liszt landsbyen i 1847 og forfatteren Gustave Flaubert i 1850. I 1938 ble landsbyboerne tyrkiske statsborgere, og i 1968 fikk de skjøte på de jordene de dyrket. I dag arrangeres det en festival i landsbyen hver sommer som feirer båndene til Polen.

Etter å ha sett landsbyen, kan du begynne med den egentlige aktiviteten: en tur i skogen. Ifølge Wikipedia er naturparken den første og største naturparken i Istanbul, med et areal på omtrent 3004 hektar. I parken finnes en ca. fem kilometer lang tur-, sykkel- og løpebane, samt observasjonstårn. Gå langs stien i ditt eget tempo og nyt utsikten fra et av observasjonstårnene. Mellom trærne finner du furu, eik, kastanje, lønn, bøk og lind. Om høsten blir kastanje- og lønnelvbladene gule, og om våren gror skogbunnen til igjen.

Mens du går, observer også skogens innbyggere. I parken er det registrert pattedyr som rådyr, hjort, villsvin, ekorn og grevling, samt fugler som ørner, fasaner, storspoere og ugler. Hvis du går stille, vil du høre flere fugler. Ikke mat dyrene, og hold deg til stien.

Vær praktisk med