Fra Yarımburgaz til Yalıköy: Çatalca, befolkningsutvekslingen og Svartehavet.

Vi starter ved foten av en klippe, like nord for nabolaget Altınşehir i Başakşehir, nær veien som går fra Halkalı til Altınşehir. Hulen ligger omtrent en og en halv kilometer inn fra den nordlige kysten av Küçükçekmece-sjøen, og åpner seg i en skråning som vender mot Sazlıdere-dalen. Parker bilen på et passende sted og gå opp til foten av klippen. Først bør du observere hulens generelle utseende. Klippen består av kalkstein fra eocen-perioden, og hulen er formet av grunnvann som har strømmet gjennom denne bergarten. Du vil se to separate innganger på forskjellige høyder. Den øverste inngangen fører til en stor hall, som kalles Øvre Hule. Den nederste inngangen er inngangen til Nedre Hule, en lang tunnel som strekker seg dypt inn i fjellet. Ifølge registreringen i "Tyrkiske arkeologiske steder"-prosjektet, deler den nedre tunnelen seg etter omtrent to hundre og førti meter, og en av grenene blir smalere og ender. Prøv ikke å gå inn i hulen på dette stedet, da området ble erklært et arkeologisk og naturvernsted av første kategori i 2001. Den virkelige verdien av besøket ligger i å stå foran inngangen og tenke på hvorfor dette stedet er så viktig. Hulen ble introdusert for vitenskapen på midten av 1800-tallet, og de første utgravningene ble gjennomført i 1963 under ledelse av Şevket Aziz Kansu, med Kılıç Kökten som leder. I 1986 gjennomførte Universitetet i Istanbul en redningsutgravning, og mellom 1988 og 1990 gjennomførte samme universitet et fellesprosjekt med University of California, Berkeley. Disse utgravningene viste at den eldste bosetningen i hulen kan dateres tilbake til den nedre paleolittiske perioden. I den nedre hulen ble det funnet tusenvis av beinrester fra hulebjørner, samt flintverktøy. I den øvre hulen finnes lag fra neolittisk, kalkolittisk og bronsealder. Gjennom hullene i veggene kan man se at den øvre hallen ble ombygd i bysantinsk tid og brukt som en struktur. Noen av funnene som ble gjort her, er i dag utstilt på Istanbul Arkeologiske Museer. For fotografering er det best med det myke lyset om morgenen, siden inngangene vender mot sør og ned mot dalen. Gå fra inngangen og ned mot Sazlıdere-dalen og mot innsjøen; du vil oppdage at landskapet som forhistoriske mennesker så, i dag er omgitt av boliger. Ta med deg vann, da det er lite skygge rundt hulen. Det er kjent at det finnes flaggermus på slike steder, så vær stille i nærheten av inngangene og ikke rør ved noen steiner eller jord. Stoppet er kort, men gir en dypere forståelse av dagen. Fra her fortsetter vi nordover, mot Kayabaşı, og kommer til Şamlar Naturpark.

Kilde: Başakşehir kommune, T

Du kan nå Şamlar naturpark via en rute som går gjennom Kayabaşı-området og Şamlar-landsbyen, og som kobles til den gamle Edirne-veien til Arnavutköy. Ifølge beskrivelsen fra Başakşehir kommune, når du nærmer deg Arnavutköy via Gaziosmanpaşa-veien, følger du den asfalterte veien som svinger til venstre ved "Nokta"-området, og denne veien fører til parken. Parken har seks inngangsporter, selv om adressen i kommunale og fylkesregistre er registrert som Başakşehir, ligger noen av portene nær Arnavutköys grense. Området er registrert som en naturpark i listen til Ministeriet for Landbruk og Skogbruk, Direktoratet for Naturbeskyttelse og Nasjonalparker, med datoen 11. juli 2011. Når du kommer inn, vil du først legge merke til de store, åpne områdene under pinjetrærne. Her er det satt opp skilter, trebord, et lekeområde for barn, toaletter og vasker. I stedet for å spise piknik her, anbefales det å ta en kort tur i skogen. Følg stiene nedover mot dalen mellom trærne, og følg lyden av vannet. Den historiske strukturen i parken er Şamlar-demningen, som ligger over Şamlar-bekken, en av de største sideelvene til Sazlıdere. Ifølge registeret til Başakşehir fylke, ble demningen bygget i perioden 1826-1828, under Mahmud II. Den er litt over ti meter høy, tolv meter bred på toppen og over femten meter bred ved bunnen. Stå foran demningen og observer hvordan den utvider seg nedover mot bunnen; tykkelsen på veggen som holder tilbake vannet øker jo lenger ned du kommer. I osmansk tid ble en betydelig del av Istanbul sitt vann samlet inn ved hjelp av slike demninger og ført inn i byen. Derfor representerer Şamlar, etter grottene, det andre laget av denne ruten, og symboliserer forholdet mellom byen og vannet. Kommunens nettside nevner at det finnes ville dyr som rev og ørne i skogen; vær oppmerksom på trærne mens du går. Prøv å ta bilder av demningen fra siden, med vannet som gjenspeiler seg. I helgene er området ofte fullt av familier og grupper, så det er roligere å besøke om morgenen. Regler for å tenne bål og grille er bestemt av driftsansvarlige for området; følg skiltene og ta med deg søppelet ditt. Ta en kort pause i skyggen og fyll på med vann, da neste stopp krever en lang kjøretur. Kommunens nettside påpeker at skogen i tillegg til pinjetrær, også huser mange andre treslag. Şamlar ble erklært som en naturpark samme dag som mange andre naturparker i Istanbul; det femte stoppet på ruten, Çilingoz, har også samme dato. Når du går tilbake mot inngangen, lytt til lyden av bakken dekket av furunåler; du vil merke hvor raskt byens støy forsvinner her. Herfra fortsetter du vestover

De best bevarte delene av Anastasios-muren ligger i de skogkledde nordlige områdene nær Çatalca, rundt Karacaköy. Den engelske Wikipedia-artikkelen nevner steder hvor restene kan observeres, inkludert Gümüşpınar-krysset nær Karacaköy, Hisartepe i Yalıköy, Pınarca i İhsaniye og landsbyen Kurfallı. Ved dette stedet bør du gå mot den skogkledde delen nær Karacaköy, da muren er best bevart der. Parker bilen på et trygt sted langs veien og gå en kort tur for å komme nærmere muren. Først bør du se på en del av muren; tyrkiske kilder beskriver at den ytre overflaten er dekket med hugget stein, mens innsiden er fylt med mørtel og rusk. Forskjellige materialer og teknikker som brukes på forskjellige steder, antas å være spor etter reparasjoner som ble utført i senere århundrer. Kildene oppgir verdier på over tre meter for tykkelsen, og det er målt at høyden på et bevart stykke overstiger fem meter. Muren er oppkalt etter den bysantinske keiseren Anastasios I, og det antas at den ble bygget eller restaurert av ham mellom 507 og 512. Den engelske kilden nevner at det finnes spor som tyder på at forsvarsverket eksisterte tidligere, allerede i periodene til Leon I og Zenon. Muren strakte seg fra Evcik İskelesi ved Svartehavskysten og ned til Marmarahavet vest for Silivri. Lengden på muren er estimert til mellom femti to og femti seks kilometer. I sentrum av linjen, nær Karacaköy, lå en rektangulær militærleir som var omtrent 250 meter bred og 300 meter lang. Kildene bemerker at det var vanskelig å forsvare muren med et lite antall soldater, og at den ble overvunnet av angrep fra vest flere ganger. Evliya Çelebi beskriver i sin reisebok at tårnene, fundamentene og grøftene langs denne linjen fortsatt kunne sees. Gå noen hundre meter langs muren og legg merke til at hugget stein er gjenbrukt i omkringliggende landsbybyggverk; det står at mer enn halvparten av lengden ble fjernet på denne måten. Restene er beskyttede monumenter, så ikke klatre på muren og unngå å berøre steinene. Vent på at lyset treffer overflaten av muren fra siden i skogen for å ta bilder. Det kan være gjørme på skogsveiene etter regn, så det er lurt å bruke støvler. Når du passerer områder hvor dyr beiter langs veien, sørg for å lukke portene. Kildene oppgir at det fantes rektangulære portkonstruksjoner langs muren, og at lokalbefolkningen kalte dem "bedesten". Den tyrkiske Wikipedia-artikkelen skriver at disse portkonstruksjonene, som var i god stand i 1898, senere ble ødelagt. Çatalca kommune markedsfører muren som den største forsvarsmuren i verden etter Kinesiske mur. Fra her

Utbyttingsmuseet ligger i sentrum av Çatalca, i Kaleiçi-området, i nærheten av torget. Ifølge nettsiden til Lozan Utbyttingsstiftelsen består museet av tre deler: hovedbygningen, utbyttingsplassen og et kulturhus. Start besøket på den lille plassen og se på fasaden til hovedbygningen. Ifølge stiftelsen ble bygningen brukt som et kommersielt lokale av en gresk entreprenør mellom 1913 og 1923. Etter utbyttingen ble den overført til staten, ble en filial av Ziraat Bankası, ble solgt i 1961 og ble en periode brukt som et skredderkurs. I 1967 kjøpte Ölçer-familien bygningen og donerte den senere til stiftelsen for å bli brukt som museum. Restaureringsprosjektet ble utarbeidet av stiftelsens arkitekter, og museet ble etablert i samarbeid med Çatalca kommune som en del av Istanbul 2010, Europas kulturhovedstad-program. Museet åpnet 20. desember 2010 og regnes som det første museet i Tyrkia med fokus på utbytting. Inne i museet kan du se utstillingene i rekkefølge, og start med tekstilene. En stor del av samlingen består av håndvevde laken, broderte gardiner, putetrekk og duker. I musikkseksjonen finnes et oud, en mandolin og en notatbok som tilhørte komponisten Faiz Kapancı, som var født i Thessaloniki. I kjøkken- og husholdningsavdelingen finner du kobberfat, brett, keramikkrukker, jernstrykejern og gasslamper. I foto- og dokumentavdelingen er det verdt å se på kameraet som ble brukt av Hamza Rüstem Bey, en av de første fotografene på Kreta, samt negativglass. I samme avdeling finnes også søknader om oppgjør av eiendeler fra de som ble utbyttet, samt kart fra osmansk tid. Kulturinventaret nevner at museet viser både etnografiske gjenstander etter de greske innbyggerne som forlot Çatalca, og gjenstander som ble brakt av de som kom fra Hellas. Denne toveis presentasjonen gjør museet til mer enn bare en krigshistorie; det forteller historien om familier som ble tvunget til å forlate hjemmene sine. Ta deg tid til å lese de små etikettene ved siden av gjenstandene; mange av dem bærer navnet på en familie og hvor de kom fra. Museet er stengt på mandager, og du bør sjekke åpningstidene for de andre dagene på stiftelsens nettside før du drar. Etter besøket kan du ta en kort spasertur i de trange gatene i Kaleiçi; ifølge Wikipedia var dette det eneste området som overlevde brannen under Balkankrigen. Kulturportalen nevner at museet også viser klesplagg, skriftlige dokumenter og minnesmerker fra familiemedlemmer. Blant dokumentene finnes også eksemplarer av avisen Sabah, som ble utgitt på slutten av 1800-tallet. Ifølge Wikipedia etablerte de greske

Çilingoz Naturpark ligger i en bukt ved Svartehavskysten, nær Çatalca, nord for Binkılıç. Ifølge Wikipedia kan parken nås fra to retninger: fra sør via Binkılıç langs en skogsvei, eller fra øst ved å følge ruten via Terkos-sjøen, Ormanlı, Karacaköy og Yalıköy. Fra Yalıköy er det omtrent ti kilometer til parken. Parken er registrert som en naturpark i listen til Direktoratet for naturvern og nasjonalparker, med datoen 11. juli 2011. Området ble erklært som et viltområde i 2005 på grunn av det rike plantelivet og dyrelivet, og jakt er derfor permanent forbudt her. Parker bilen ved inngangen og gå først ned til stranden for å få et inntrykk av området. Nord for stranden strekker det seg en strand på tolv hundre meter med fin sand. Çilingoz-bekken renner nordover og møter havet med en smal sandstrand. Bak sandstranden ligger en stor innsjø omgitt av siv. Det som gjør dette stedet spesielt er at man kan se skog, bekk, innsjø og hav innenfor noen få hundre meter. Gå fra stranden mot bekken og observer der hvor ferskvannet møter saltvannet. Deretter kan du sitte stille ved innsjøen og observere fuglene. I parken finnes det fugler som gråhegre, stork, falk og hakkespett. Når du kommer til skogkanten, vil du se østlønn, rogn, bøk og eik, samt einer, laurbær, bringebær og villvin under trærne. Plantene som vokser i sanddynene danner også en egen samling, så vær forsiktig så du ikke tråkker på dem. Klippene og fjellveggene på begge sider av bukten gir et godt bakgrunnsbilde for fotografering, og ettermiddagslyset kommer over havet. Parken brukes til camping, fiske, fotturer og piknik. Informasjon om inngangs- og campingregler varierer avhengig av sesong, så sjekk offisielle kilder før du reiser. Hvis du ønsker å bade, gjør det bare i rolig vær og nær kysten. Når det blåser "poyraz" i Svartehavet, kan bølgene vokse raskt og strømmen kan bli farlig. Vi brukte to timer her, og det var nok tid til å utforske stranden, bekken og skogkanten i et rolig tempo. Ta med deg søppelet ditt og forstyrr ikke fuglene som hekker ved innsjøen. Ifølge Wikipedia finnes det arter som sardiner, makrell, piggvar og laks i kystvannet, mens det i bekken og innsjøen finnes arter som karpe og ål. Parken er også hjem til pattedyr som rådyr, rev, grevling, ekorn og pinnsvin. Kilden oppgir at de nærmeste overnattingsmulighetene er i Yalıköy. Herfra fortsetter vi østover, langs skogsveien, til det siste punktet på ruten, Yalıköy.

Kilde: DKMP, Wikipedia.

Rutens siste stopp er Yalıköy, en av de mest avsidesliggende kystbosetningene i Istanbul på den europeiske siden (Trakya). Den gamle navnet var Podima. Landsbyen ligger ved kysten, omgitt av skog som fortsetter fra Istranca-fjellene på tre sider. Ifølge den engelske Wikipedia var dette en by der grekere bodde i historien, og i 1923, under folkeforflytningen, ble rundt seksti tyrkiske familier fra Hellas bosatt i de ledige husene her. Dermed møter du historien du leste om på museet, her i landsbyens virkelige gater. Parker bilen inne i landsbyen og gå ned til stranden. Først, legg merke til hvor lang kystlinjen er. Ifølge en nyhetskilde strekker strandlinjen seg omtrent tolv kilometer. På stranden finner du fargerike småstein, formet av bølgene, som kalles "Podima-steiner". Samme kilde forteller at disse steinene tidligere ble sortert etter farge og størrelse og fraktet til Istanbul, hvor de ble brukt i belegningsarbeid i hager og palasser. Sanden i området har også en økonomisk verdi; ifølge Wikipedia bruker det statlige vannverket sanden fra Yalıköy i vannrensing. De viktigste inntektskildene i landsbyen er skogbruk og fiske. På dette stoppet anbefaler vi en lang spasertur langs kysten, heller enn å bade. Gå langs stranden, se på bølgene som slår mot kysten, og føl endringene i vinden. Våren og høsten er de roligste periodene på kysten, og ved solnedgang kaster lyset lange skygger over sanden. Hvis du ønsker å bade, bør du gjøre det nær kysten, spesielt hvis det ikke blåser mye og havet er rolig, da det kan bli bratt og dypt. I området Hisartepe i Yalıköy finnes også rester av Anastasius-muren; hvis du har tid, kan du forestille deg hvordan muren strakte seg langs kysten. Dermed innser du hvor nær Svartehavet den muren du så i skogen tidligere på dagen faktisk var. Ifølge Wikipedia hadde nabolaget 1484 innbyggere i 2022. Nyhetskilden forteller at lokalbefolkningen er stolte av den fine sanden som strekker seg i lag ned mot havet. Det er også registrert at en nærliggende bedrift utvinner silisium for glassindustrien. Ikke samle småstein fra stranden, da disse bidrar til å bevare kystens karakter. Veien tilbake er skogkledd og kan være mørk, så vær forsiktig, spesielt etter at du har sett solnedgangen. Det går også buss fra Yalıköy til sentrum av Çatalca og til Yenibosna; hvis du skal reise med offentlig transport, bør du sjekke de siste avgangstidene på forhånd hos IETT. Dagen avsluttes her med en reise fra byens eldste spor til Svartehavskysten.

Kilde: CNN Türk, Wikipedia.