Anastasius Suru (Uzun Duvar)

Anastasius-muren er en lang forsvarslinje som strakte seg fra Svartehavet til Marmarahavet og skulle beskytte Istanbul mot angrep fra Thrakia-regionen under bysantinsk tid. Skriftlige kilder fra det 6. århundre og senere refererer til den som "Den lange mur." Navnet kommer fra den bysantinske keiseren Anastasios I, som regjerte fra 491 til 518. Ifølge kildene ble muren enten bygget eller restaurert av keiseren mellom 507 og 512; Çatalca-distriktet oppgir årene 507 til 511. Engelske kilder bemerker også at det finnes spor av en tidligere befestning langs denne linjen, fra keiseren Leons tid i 469 og under Zenon i 478. Ifølge Prokopios, som skrev på 600-tallet, var muren plassert omtrent 65 kilometer fra byen, var svært lang, ikke særlig sterk på grunn av at den ble bygget i all hast, og krevde en stor militær styrke for å bli forsvar. Kildene gir forskjellige tall for lengden på muren. Wikipedia på engelsk oppgir at den opprinnelig var omtrent 56 kilometer lang, mens Feridun Dirimtekins beregning er omtrent 52 kilometer. Çatalca-distriktet oppgir en lengde på 45 kilometer, og påpeker at 22 kilometer av den fortsatt står i dag. Muren starter ved Evcik İskelesi ved Svartehavskysten, strekker seg en kort distanse vestover, før den svinger sørover og når Hisartepe. Derfra går den nær Karacaköy, krysser flere bekker og følger kanten av veien mellom Kurfallı og Gümüşpınar. Linjen som går gjennom Kurfallı fortsetter vestover, forbi landsbyen Fener, og når Marmarahavet ved Karınca Burnu, vest for Silivri. Engelske kilder oppgir at restene av muren i dag kan observeres ved Gümüşpınar-krysset nær Karacaköy, ved Hisartepe i Yalıköy, ved Pınarca i İhsaniye og i landsbyen Kurfallı. Murens tykkelse var 3,3 meter, og høyden var over 5 meter. Ytre flater var dekket med hugget stein, mens det indre var fylt med fyllmateriale bundet med mørtel. Forskjellige teknikker og materialer som ble brukt på enkelte steder, anses som spor etter reparasjoner som ble utført i senere perioder. Langs linjen fantes tårn, porter, festninger, grøfter og en militær vei. Fordi det ikke var mulig å ha soldater stasjonert hele tiden langs muren, ble det etablert kaserner og militærleirer bak den; militærleiren nær Karacaköy var omtrent 250 meter ganger 300 meter. Ved inngangene fantes rektangulære porter med forsterkninger, og man kunne bare komme inn fra utsiden gjennom disse små gårdsplassene. Lokalbefolkningen kalte disse portkonstruksjonene "bedesten", som refererer til markedsplasser. En godt bevart del av porten, kjent som "Arabacı Kapısı I følge kildene ble muren forlatt i løpet av århundret, men tyrkiske kilder indikerer at restaureringene fortsatte helt frem til det 10. eller 11. århundre. I løpet av århundrene ble store deler av steinene brukt i nye konstruksjoner i omkringliggende landsbyer. Evliya Çelebi beskriver i sin reisebeskrivelse at man fortsatt kunne se deler av muren, fundamentene og grøftene fra Silivri til Terkos, og at bygningene i de omkringliggende landsbyene, som karavanserier og veldedighetsinstitusjoner, var bygget med stein fra denne muren. De godt bevarte portkonstruksjonene som den tyske forskeren Schuchhardt observerte i 1898, er senere forsvunnet. Den best bevarte delen av muren finnes i dag i de nordlige skogsområdene. For å se muren i dag, kreves det en planlagt tur, da store deler av ruinene ligger inne i skogen og er utilgjengelige fra landsbyveiene. Det enkleste utgangspunktet, som også kildene nevner, er området rundt Karacaköy og Gümüşpınar. Her kan man se den ruvende, steinlagte overflaten av muren, synlig gjennom den tette vegetasjonen. Det er viktig å huske at dette er en historisk struktur som må bevares, så man bør ikke klatre på muren eller skade steinene. Det er mulig å komme seg til sentrum av Çatalca med buss og deretter ta busslinjer til landsbyene, men for å nå ruinene kreves det ofte transport og fottur. Når man besøker de skogkledde områdene, anbefales det å bruke lukket skotøy, ta med vann og et offline kart, og bruke lange bukser for å beskytte seg mot tornebusker. De vannledningene som guvernøren nevner, "Kurşun Germe" og "Ballı Germe", ligger også i nærheten av Gümüşpınar og kan sees i samme område. Nord for ligger Yalıköy og Çilingoz, med sine strender ved Svartehavet, i nærheten av kysten der muren møtte havet.