Fra Karagöl til Karabel, fra ruinene til det hittittiske relieffet: Øst for Izmir.

Start turen ved Karagöl, som ligger på toppen av Yamanlar-fjellet. Dette gir deg muligheten til å oppleve naturen i ro og fred på det roligste tidspunktet av dagen. Innsjøen ligger på et flatt område nær fjelltoppen, omtrent 850 meter over havet. Området rundt ble erklært naturpark i sommeren 2011, og parken dekker et område på omtrent 19 hektar. Siden det ikke er mulig å komme hit med offentlig transport, må du kjøre dit, og du må kjøre opp fjellveien fra Karşıyaka. Husk at det koster å komme inn, så sjekk de oppdaterte prisene og åpningstidene på de offisielle nettsidene før du drar.

Etter å ha parkert bilen, er det første du bør gjøre å gå rundt den lille, runde innsjøen. Kysten er omgitt av seljer, og noen av trærne har murklematis som klatrer oppover stammen. Etter at seljepåplantingen slutter, begynner furu, gran og einer. Det er lett å se denne overgangen mens du går. Hvis du ser nøye, kan du se vannplanter som siv og andre planter som vokser i vannet. Det finnes ørret i innsjøen, og vannoverflaten er roligst om morgenen. Fugler som hakkespett, dompap, stær og nattero har blitt observert i skogen rundt, så det kan være lurt å ha en kikkert med deg.

Opprinnelsen til innsjøen er beskrevet forskjellig i ulike kilder. Noen kilder beskriver den som en kraterinnsjø, mens andre sier at den ble dannet av en skred. Du kan selv se at fjellet består hovedsakelig av vulkansk stein ved å se på de mørke steinene langs stien. I antikk mytologi er Karagöl knyttet til Tantalos og hans legende, og dette er den mest kjente historien om innsjøen. Denne turen gir deg muligheten til å sammenligne denne legenden med de faktiske arkeologiske funnene du vil se, noe som gir en fin kontrast.

Inne i parken finner du piknikbord, fontener, en lekeplass og en campingplass, men vi anbefaler en kort spasertur i stedet for piknik. I helgene kan det være mye folk her, så hvis du ønsker en rolig opplevelse, bør du komme tidlig om morgenen. Det er også det beste tidspunktet for å ta bilder, da refleksjonen av trærne i det rolige vannet er klarere. Om sommeren er det betydelig kjøligere her enn i byen, men husk å ta med en jakke, da været i fjellet kan endre seg raskt. Bruk kun de angitte områdene i skogen, og ta med deg alt søppel, da dette er et beskyttet område.

Når du er ferdig med å gå rundt innsjøen, ta en kort pause og fyll på med vann, da neste stopp er i et varmere område. Fra her går du ned til Bornova-sletten, og det er en kort kjøretur gjennom byen etter å ha kjørt ned fjellveien. Stedet du skal ned til er mye eldre enn legenden om Karagöl, og det er restene av en ek

Yeşilova-høyden, som ligger midt i Bornova-sletten, er det eldste kjente bosetningsstedet i Izmir, og her starter den historiske ruten. Besøkssenteret ligger i Karacaoğlan-området, på en tomt rett ved siden av utgravningsområdet. Bygningen ble bygget etter et prosjekt som vant en nasjonal arkitekturkonkurranse i 2010, og ble åpnet for publikum tidlig i 2015. Siden åpningstidene for senteret kan variere, bør du kontakte Bornova kommune, som driver senteret, for å få oppdatert informasjon før du besøker. Legg merke til de to forskjellige fasadene på den lange, lave bygningen ved inngangen. Den sørvestlige fasaden, som vender mot besøkende, er ugjennomsiktig, mens den nordøstlige fasaden, som vender mot utgravningen, er delvis gjennomsiktig og gir et glimt av området utenfor. Etter inngangshallen fører en lang rampe deg opp til utstillingsområdet i første etasje, og det er her hoveddelen av besøket foregår. Utstillingen inneholder kopier av funnene som er gjort under utgravningene, samt seksjoner som beskriver det daglige livet til befolkningen som bodde på høyden. Se etter verktøy laget av flint, piler og gjenstander laget av obsidian i vitrinene. Ifølge utgravningsleder Zafer Derin er ikke obsidianen hjemmehørende i dette området, og den er blitt brakt hit fra Melos-øya og Kappadokia. Segl som symboliserer solen og vekter for vevstoler er også blant funnene, og de viser at produksjonen var godt organisert. Fingeravtrykk av barn og kvinner på keramikkfragmenter er datert til omtrent 8500 år siden. Utgravningsteamet forteller at innbyggerne i høyden elsket muslinger og fisk, og at de fisket med nett laget av stein. Utsiktsterrassen, som er en forlengelse av utstillingsområdet, strekker seg mot utgravningsområdet og gir deg et møte med de faktiske restene på slutten av besøket. Når du ser ut fra terrassen, husk at høyden ikke ser ut som en ås fra utsiden, fordi bosetningen ligger under sedimentene i sletten, flere meter under dagens overflate. Høyden ble oppdaget i 2003, da rester ble funnet i jorden som skulle brukes til en park. Under utgravningene ble tre kulturlag identifisert: det nederste laget tilhører den neolitiske perioden, det midterste tilhører den kalkolitiske perioden, og det øverste laget inneholder spor fra bronsealderen, jernalderen og romertiden. I den siste fasen av den neolitiske perioden bodde folk i hus med steinmurer, vendt mot en gårdsplass, og husene sto atskilt fra hverandre. Utenfor senteret, ved siden av gårdsplassen, er det en liten landsby som gjenskaper det neolitiske samfunnet. Her kan deltakere, spesielt skolegrupper, delta i et "tidsreise"-program der de lærer ved å prøve seg på Kilde: Wikipedia, Yeşilova-høyden; Studio Evren Başbuğ, besøkssenteret for Yeşilova-høyden; VOA Türkçe, Yeşilova-høyden.

Fra Yeşilova, ta du kommer deg til veien mot Ankara, og etter å ha passert Belkahve-passet, kommer du ned i Kemalpaşa-sletten. Når du nærmer deg sentrum, vil du bli møtt av en lang, rektangulær mur som stiger opp langs veien. Visit İzmir presenterer denne ruin som et symbol på distriktet, og den hilser besøkende så snart de ankommer Kemalpaşa. Strukturen, som folk kaller "Kız Kulesi" (Jentårnet), er faktisk den gjenværende hoveddelen av et palass som ble bygget her av de bysantinske keiserne. Ifølge en artikkel av kunsthistorikeren Semavi Eyice, publisert i Belleten i 1961, var det gamle navnet på Kemalpaşa "Nymphaion". Byen ligger omtrent 30 kilometer øst for İzmir og lå langs den antikke veien som forbant İzmir med Sardes. Parker bilen din på et passende sted i sentrum og gå til ruinene, siden den ligger like ved hovedveien. Palassets historie begynner i 1204. Hæren til det fjerde korstoget erobret Istanbul det året, og flere små stater ble opprettet på bysantinsk territorium. Den mektigste av disse var staten styrt av Laskaris-dynastiet, med hovedstad i İznik, og den fortsatte til 1261, da Istanbul ble gjenerobret. Ifølge nettstedet Byzantine World bodde ikke keiserne i ett enkelt palass på denne tiden, men hoffet flyttet mellom byer i henhold til årstidene, og Nymphaion ble et av de mest populære vinterresidensene. Det er ikke sikkert hvem som bygde palasset; Eyice skriver at den generelle oppfatningen er at det var den første herskeren av Laskaris-staten, Theodoros I Laskaris, mens en artikkel publisert ved Orta Avrupa Üniversitesi hevder at de fleste forskere tilskriver det til Ioannes III Vatatzes. Ioannes III døde i en teltleir i palasshagen den 3. november 1254. Den 13. mars 1261 ble Nymphaion-traktaten signert her med Genova, og den ga den nødvendige maritime støtten for at Bysants kunne gjenerobre Istanbul samme år. Byen falt i tyrkernes hender i 1315. Start omvisningen fra et sted hvor du kan se hele strukturen. Bygningen er en rektangulær blokk som strekker seg i nord-sør retning, omtrent 25 meter lang og 11,5 meter bred, og ifølge Eyice hadde den egentlig tre etasjer i tillegg til kjelleren. Se først på den nederste delen: kjelleren er bygget med store, tilhuggede steiner med lett avrundede overflater, og den er satt sammen uten mørtel. Eyice mener at denne teknikken er typisk for romertiden, og at steinene sannsynligvis ble hentet fra eldre konstruksjoner og gjenbrukt. Veggene i dette nivået er opptil 2 meter tykke, og gir bygningen et festningslignende utseende. Små, spalteformede åpninger, fire på hver lange side, ga lys og ventilasjon til kjelleren; fra utsiden ser de nesten ut Ifølge Eyice er denne dekorasjonen kun begrenset til det lille området. Håndverkerne hadde begynt å implementere fasadedekorasjonen for den aktuelle perioden, men de ga opp, enten fordi de ikke fant materialene, eller fordi de måtte fullføre arbeidet raskt. Du kan fortsatt se sporene av en innvendig rampe som forbinder etasjene, med et tak i murstein. Forskere sammenligner denne planen med Tekfur-palasset i Istanbul, fordi begge bygningene er fleretagers, har massive kjellere og fargerike fasader. For å ta et godt bilde, er det best å besøke dette stedet på ettermiddagen, da solen skinner på vestfasaden, og fargeskillet mellom murstein og stein er mest tydelig. Over ruinene er det et stål tak som beskytter dem mot regn. Plasser kameraet litt bak for å få med hele taket i bildet. Ifølge den tyrkiske Wikipedia startet restaureringsarbeidet på stedet i desember 2011. På grunn av restaureringsarbeidet kan området være inngjerdet og ikke tilgjengelig for besøkende. Kontakt Kemalpaşa kommune for å få oppdatert informasjon. Ikke klatre på veggene og ikke berør løse steiner. Hvis du ønsker det, kan du også se på ruinene av den bysantinske festningen som ligger på en ås sør for byen. Ifølge Jedamski finnes det der ruiner av tårn, murer og porter. Det er også en liten historisk forbindelse mellom disse stedene. Ifølge Eyice hadde Edwin Freshfield i 1883, da han var i Izmir, tenkt å se den hittittiske relieffen i Karabel. Underveis passerte han denne ruinbygningen, ble interessert i den og beskrev den som palasset til Iznik-imperiet. Følg i hans fotspor: etter å ha besøkt palasset, ta veien fra Kemalpaşa til Torbalı. Etter en kort kjøretur kommer du til Karabel-passet, som ligger ved foten av Nif-fjellet i sør.

Kilder: Belleten, Semavi Eyice, Laskarisler Sarayı; Central European University, Jedamski, Nymphaion; Byzantine World, Palace of Nymphaion; Visit İzmir, Kemalpaşa.

Karabel-passen er en smal passasje som ligger langs veien mellom Kemalpaşa og Torbalı, mellom Nif-fjellet og de østlige delene av Bozdağ-fjellene. Relieffet på fjellsiden ved passet er en av de eldste historiske gjenstandene i Egeer-regionen, og er det siste og mest tankevekkende stedet langs denne ruten. Relieffet er plassert i en nisje på en skråning, og man kommer dit via trapper som går fra veien. Det er viktig å være oppmerksom på trafikken når man stopper ved veien, så parker bilen på et trygt sted og gå opp trappene. Figuren som er hugget inn i nisjen er omtrent 2,5 meter høy og 1,5 meter bred. Figuren viser en kriger som går mot høyre, med en bue i den ene hånden og et spyd i den andre. Mellom hodet og spydet er det en trelinjers Luwisk hieroglyfisk inskripsjon. Inskripsjonen er svært slitt, og det er vanskelig å lese den med det blotte øye. Avhengig av lysvinkelen, kan de slitte linjene tolkes forskjellig, så det er lurt å se på den fra forskjellige vinkler i noen minutter. Ifølge en lesning fra David Hawkins i 1998, identifiserer inskripsjonen figuren som kong Tarkasnawa fra landet Mira. Mira var et vestanatolisk kongedømme som var underlagt det Hettittiske riket på 1300-tallet f.Kr. I inskripsjonen nevnes Alantalli som Tarkasnas fars navn; navnet på bestefaren er ikke lesbart, men andre dokumenter antyder at det kan være Kupanta-Kurunta. Den antikke historikeren Herodotus tilskrev lignende fjellinskripsjoner i Ionia til den egyptiske farao Sesostris, og det er mulig at Karabel er en av de monumentene han refererte til. Den franske reisende Charles Texier så relieffet i 1839, og senere reisende betraktet det lenge som et egyptisk kunstverk. I 1843 sammenlignet Heinrich Kiepert relieffet med relieffene i Yazılıkaya, og viste dermed dets forbindelse til den Hettittiske verden. Lokalbefolkningen kaller relieffet for "Eti Baba". Omtrent 100 meter nord for relieffet fantes det et annet relieff og to inskripsjoner, men disse forsvant under veiarbeider mellom 1977 og 1982. Selv det relieffet du ser i dag er ikke i god stand, fordi skattejegere har skadet det gjentatte ganger gjennom årene. Ifølge rapporter i media, ble det i 2016 tilsatt syre på det, og i 2019 ble det ødelagt med bor. Kulturinventarregisteret viser at den nedre halvdelen av figuren er nesten helt borte. Derfor, når du står foran monumentet, ser du ikke bare et kunstverk, men også en påminnelse om hvor viktig det er å beskytte slike steder. Ikke berør steinen, og forsøk ikke å gå inn i nisjen eller rengjøre overflaten. Tidligere var For å komme tilbake, kan du ta av mot Torbalı og koble deg til motorveien, eller du kan returnere via Kemalpaşa tilbake til Izmir ved å følge samme vei som du kom. Kilder: Kulturinventar, Karabel-minnesmerket; Wikipedia, Karabel-passet; Hürriyet, Karabel-relieffet; Visit Izmir, Karabel rekreasjonsområde.