Fra Frig-dalen, fra Afyon-siden, til Kara Kaya og Döğer Han.

Start turen ved den svarte fjellformasjonen som reiser seg midt i byen. Ifølge Afyonkarahisar kommune og Kulturportalen, kan du komme til festningen med en kort spasertur fra sentrum, ved å følge skiltene og merkede stier. I dag går du opp for å få et overblikk over byen, men også for å forstå konteksten til de frigiske monumentene du vil se senere på dagen. Fjellformasjonen er en vulkansk masse som, ifølge beskrivelsen fra kommunen og Kulturportalen, stiger 226 meter over bakken. Ifølge TDV Islam-leksikonet, ble byen grunnlagt ved foten av denne fjellformasjonen, i en høyde av 1010 meter over havet. Trappene er restaurert, så det er mulig å klatre opp i dag, men det er en bratt stigning, og du bør ha komfortable sko og ta med vann. Det første du bør tenke på når du klatrer opp, er den hittittiske perioden. Ifølge kildene ble denne fjellformasjonen brukt som en forsvarsplass under kong II. Muršilis kampanje mot Arzava rundt 1350 f.Kr., og den fikk navnet Hapanuva, som betyr "det høye fjellet". Den engelske Wikipediaen nevner at den første konstruksjonen også ble bygget i perioden til II. Muršil, noe som betyr at dette fjellet allerede var et utkikkspunkt før de frigiske. Når du når toppen, er det spor fra den frigiske perioden du egentlig er ute etter. Kulturportalen rapporterer at det finnes spor av den frigiske kulturen, som levde i Anatolia mellom 1200 og 700 f.Kr., på toppen, og at det finnes fire store cisterner her. Vær forsiktig når du nærmer deg cisternene, og gå ikke utenfor det avgrensede området. Disse konstruksjonene, hugget inn i fjellet, er det første eksempelet på steinbearbeiding i byen, og du vil se mer av dette senere på dagen i Göynüş-dalen. Murene er fra en senere periode; fjellet ble omkranset av murer i romersk og bysantinsk tid, og fikk dermed et festningslignende utseende. Den tyrkiske Wikipediaen skriver at festningen ble kalt Akroenos i denne perioden, og TDV Islam-leksikonet nevner at det antas at Akroinon-festningen fra bysantinske kilder befant seg her. Se etter spor fra seldsjukkene i murene, siden Kulturportalen opplyser at murene ble restaurert i 1235, i perioden til I. Alaeddin Keykubad, av festningsarkitekten Mimar Bedrettin Gevhertaş. Samme kilde opplyser også at bastionene, cisternene og tårnet ble restaurert på ordre fra II. Selim i 1573. TDV Islam-leksikonet, med henvisning til Evliya Çelebi, skriver at det var rundt 200 vakter og et fengsel i festningen i osmansk tid. Den tyrkiske Wikipediaen bemerker at mye av den historiske strukturen ikke har blitt bevart, men at restene fortsatt er til stede; vær forberedt på Etter å ha forlatt Kaleden, gå til bilen og kjør nordover på veien mellom Afyonkarahisar og Eskişehir, i retning av avkjørselen til Göynüş-dalen.
Kilde: Kulturportalen, Afyonkarahisar-festningen; Afyonkarahisar kommune, Afyonkarahisar-festningen; TDV Islam-leksikonet, Afyonkarahisar.

Ifølge Afyonkarahisar Kultur- og Turismedirektorat kan man nå Göynüş-dalen ved å ta av til venstre fra Afyon-Eskişehir-veien ved kilometer 32 og kjøre 1,5 kilometer. Den engelske Wikipedia plasserer området 11 kilometer øst for İhsaniye og omtrent 30 kilometer nord for byen, ved siden av D-665-veien. Dalsletten ligger innenfor grensene til Kayıhan-området i İhsaniye-distriktet, og Kulturportalen beskriver den som en del av det fjellrike Frigya-området. Etter å ha parkert bilen, bør du først gå til Aslantaş, siden de to monumentene ligger på samme fjellformasjon og er svært nær hverandre. Se på fasaden til Aslantaş fra en avstand, fra et punkt hvor du kan få med hele monumentet i bildet. Ifølge den engelske Wikipedia er monumentet en enkelt steinblokk, 11 meter høy, med flate sider og en front. Du vil se to utskjæringer av løver, som står på bakbena og vender mot hverandre. Kulturportalen beskriver at det er små løveunger under løvenes føtter, men disse detaljene er slitte og lettere å se når lyset treffer dem fra siden. Se på den massen som ligner et livstre, plassert over inngangen, og motivet med en sol med vinger som vender utover. Wikipedia nevner også at det er trapper øverst på steinen, men å klatre på dem vil skade monumentet, så observer dem fra bakken. Inngangen til gravkammeret er liten, og Kulturportalen beskriver det buede taket i kammeret, samt en liten nisje på venstre side. Kilder er ikke enige om monumentets alder: Kulturportalen daterer det til rundt 700-tallet f.Kr. som gravstedet til en viktig Frigya-konge, mens den engelske Wikipedia gir et tidsrom mellom tidlig 800-tall og slutten av 700-tallet f.Kr. Deretter kan du gå til Yılantaş, som Kulturportalen plasserer omtrent 80 meter vest for Aslantaş, mens Wikipedia sier 70 meter. Her finner du ikke en stående fasade, men en enorm steinblokk som har veltet og blitt knust. Kulturportalen antyder at veltingen sannsynligvis skyldtes naturlige årsaker, mens den engelske Wikipedia nevner et jordskjelv eller en annen naturkatastrofe som mulige årsaker. Se etter hodene og klørne på løveutskjæringene på de ytre flatene av steinblokken. Wikipedia rapporterer at lokalbefolkningen tror at klørne er så slitte at de ligner på et slangehode, og derfor kalles steinen Yılantaş (slange stein). Kulturportalen nevner to slangeutskjæringer som er viklet inn i hverandre over inngangen, og at disse er skjult under den veltede steinen. De opprinnelige veggene i det kollapsede gravkammeret er fortsatt synlige på hovedsteinen. Kilder nevner at det er steinbenker (kline) og utskårne takbjelker i stein inne i kammeret. Kulturport I dalen er det lite sollys, så ta med deg hatt og vann om sommeren. For å ta et bilde, prøv å fange Aslantaş-fasaden i skrått lys, der skyggene fra relieffene fremhever detaljene. På vei tilbake, følg veien og fortsett nordover mot Döğer, og ta av nordvestover ved kilometer 36. Kilde: Kulturportalen, Aslantaş, Yılantaş og Maltaş-minnesmerket; Afyonkarahisar Kultur- og turistkontor, Gravplasser og templer; Wikipedia, Aslantaş-Yılantaş.

Ifølge beskrivelsen på Kulturportalen, kommer man til Aslankaya ved å ta av fra veien mellom Afyonkarahisar og Eskişehir ved kilometer 36, og følge en vei i omtrent 2 kilometer. Monumentet ligger i nærheten av Döğer, en by som tilhører Ihsaniye, og ved bredden av Emre-sjøen. Den tyrkiske Wikipedia oppgir en avstand på 4 kilometer fra Döğer. Frig-dalene beskriver at monumentet er lett synlig fra veien når man kjører fra Üçlerkayası mot Emre-sjøen, noe som betyr at det ikke er nødvendig med en lang spasertur. Parker bilen på et trygt sted og se monumentet først fra litt avstand, sammen med det omkringliggende landskapet. Frig-dalene understreker at Aslankaya er unikt blant mange andre Frig-monumenter, da det står i et åpent område, og ikke inne i en klippe eller ved foten av et fjell. Samme kilde bemerker at monumentet er et seremoniområde midt mellom omkringliggende bosetninger. Ifølge Kulturportalen er monumentet en fasade med et trekantet tak, hugget inn i en høy og bratt klippe, og det antas å være bygget rundt år 700 f.Kr. Når du nærmer deg, bør du først se på taket, da det er to sfinkser med vinger på hver side av den trekantede fronten. Deretter kan du se på siden; på den ene siden av klippen er det en stor, brølende løve utskåret i stein. Ulike kilder beskriver hvor løven er plassert: Kulturportalen sier at den er på nordsiden, mens Frig-dalene beskriver den som på høyre side sett fra fasaden. Derfor bør du gå rundt monumentet for å finne den. Frig-dalene beskriver at på den andre siden er det en mye mindre figur av et firebent dyr, hvis type er vanskelig å identifisere på grunn av skader. De geometriske mønstrene på hovedfasaden er, ifølge samme kilde, beslektet med dekorasjonene på Maltaş- og Midas-monumentene. Utskårne detaljer som ligner på tre dørfløy er bemerkelsesverdige på hver side av nisjen. Kulturportalen skriver at det er en fremstilling av Kibele, den viktigste gudinnen til Frigierne, mellom to løver i nisjen; imidlertid oppgir Afyonkarahisar kommune at denne relieffen ikke har overlevd til i dag. Frig-dalene skriver at mye av skaden i den nedre delen av monumentet er forårsaket av dynamitt, og derfor ser du i dag at den nedre delen av nisjen mangler. Samme kilde oppgir at monumentet ble oppdaget i 1884 av W. M. Ramsay, og at det på den tiden kunne sees gamle Frigiske inskripsjoner på hovedbjelken. Frig-dalene oppgir også at tekstene, som ikke kunne leses på grunn av slitasje, kunne rekonstrueres ved hjelp av et spesielt teknisk kamera tatt rett etter soloppgang. Denne informasjonen er også et fototips, da det svake morgenlyset fremhever relieffene. Den tyrkiske Wikipedia oppgir at den vulkaniske bergarten som Deretter kan du dra tilbake til kjøretøyet og kjøre til sentrum av byen Döğer. Karavanseraien ligger bare noen få kilometer unna herfra. Kilde: Kulturportalen, Aslankaya; Frig-dalene, Aslankaya-monumentet; Wikipedia, Aslankaya-tempelet.

Döger caravansarai ligger ved grensen mellom provinsene Afyon, Kütahya og Eskişehir, langs den gamle handelsruten til Hijaz, og inne i byen Döğer. Du kommer dit raskt fra Aslankaya via en kort vei, siden avkjørselen fra hovedveien er den samme for begge destinasjoner. Først, stå utenfor bygningen og observer den lange fasaden. Ifølge den tyrkiske Wikipedia er den rektangulære bygningen omtrent 56 meter lang og 13 meter bred, og strekker seg i øst-vest retning. Du vil se to monumentale porter i fasaden; den ene leder til den toetasjes delen av caravanseraiet, og den andre til den ene etasjen. Kulturinventaret beskriver disse portene som "eyvan"-formede portaler. Siden det ikke finnes inskripsjoner over portene, er det ikke sikkert hvem som var arkitekten. Bygningen ble bygget i 1434 under Murad II, og ifølge den tyrkiske Wikipedia, overnattet sultanen her under en kampanje mot Karamanoğulları-dynastiet. Kulturportalen beskriver bygningen som et unikt eksempel fra den tidlige osmanske perioden. Se nøye på veggene, da de ytre flatene, taket og kuplene er dekket med blokker av lokal tuffstein. Ifølge den tyrkiske Wikipedia er også fjellet hvor Aslankaya er hugget ut, laget av tuff. Med omtrent to tusen års mellomrom har steinen fra samme område blitt brukt først til et monument og senere til en handelsplass. I den delen av caravanseraiet som er ment for overnatting, er første etasje beregnet for hvile og felles bruk, mens andre etasje er for reisendes overnatting. Kulturinventaret oppgir at to av rommene i andre etasje har kupler, mens det tredje har et buet tak, og at "eyvanen" i midten ble brukt som et bønnested. Kulturportalen legger til at rommene i andre etasje har vinduer og peiser. Den delen av caravanseraiet som er ment for dyr, er et stort, høyt rom med kun én åpning, beregnet for å huse, mate og stelle dyrene. Ifølge den tyrkiske Wikipedia, finnes det kun ovner i frontfasaden, og lys og luft kommer inn gjennom små vinduer. Hvis du har mulighet til å gå inn, se på de smale lysstrålene som kommer inn gjennom vinduene, og sjekk besøksforholdene for innendørsområdet på forhånd hos det lokale kultur- og turistkontoret. Caravanseraiet ble restaurert av Vakıflar Genel Müdürlüğü i perioden 1991-1993, og i 2007 ble det utført landskapsarbeid og støtte ble gitt til de innvendige og ytre veggene. Kulturinventaret nevner også at den tyske forskeren Robin Wimmel besøkte og undersøkte bygningen i 2008 og dokumenterte den. Ifølge den tyrkiske Wikipedia, regnes bygningen som et av de mer avanserte eksemplene på anatolsk caravanseraisarkitektur, på grunn av sin planløsning og skjulte ventilasjonssystem. For å ta et bilde, prøv å ta et bilde av fasaden fra en litt skrå vinkel,