Fra Adana til Torosfjellene, fra fabrikkmuseet til fjellbanen.

Start turen ved inngangen til museumskomplekset i Döşeme Mahallesi, og bruk de første minuttene i gårdsområdet før du går inn. Murbygningene, de høye vinduene og de store hangarne er en viktig del av utstillingen, like viktig som selve museet. Bygningen ble opprinnelig etablert i 1907 av Simyonoğlu-familien som en trådproduksjonsfabrikk, og begynte å operere under navnet Milli Mensucat Fabrikası i 1927. Fabrikken ble stengt på 1980-tallet, og restaureringen startet i 2013. Arkeologisk museum åpnet her i 2017. Når du ser på bygningene, husk at forfatteren Orhan Kemal en periode jobbet i regnskapsavdelingen i denne fabrikken, og at observasjonene hans inspirerte romanen "Murtaza".

Siden komplekset er så stort, prøv ikke å se alt. Det beste er å dele de to timene på tre deler. Bruk den første timen på de åtte salene i det arkeologiske museet. Salene er ordnet kronologisk, fra førhistorie til osmansk tid, så det er nok å følge en rett linje fra inngangen. Se spesielt etter den steinen som viser Tarhunda, stormguden fra Hatti-riket. Figuren, som viser en gud som står på en vogn trukket av okser, er omtrent 2,5 meter høy og ble funnet begravet i et jorde i 1998. I samme saler finner du også en steler med anatoliske hieroglyfer og en babylonsk steler. I romerske avdeling, ta en nærmere titt på relieffene på den lange siden av Akhilleus-sarkofagen, som ble funnet i Tarsus i 1958. Scenen der Hektor blir returnert mot løsepenger er detaljert utformet på steinen. Den bronsefiguren av en mann som ble funnet i nærheten av Karataş-kysten, er også et av de mest fotograferte verkene i denne avdelingen.

Bruk den andre halvtimen på mosaikhangarene. Mosaikkene her ble hentet fra sentrum av Adana og fra omkringliggende distrikter gjennom redningsutgravninger, og er plassert på gulvet i henhold til deres opprinnelige plassering. Et av de mest bemerkelsesverdige verkene er mosaikken som ble funnet i Misis i 1956, og som regnes som den første mosaikken som ble reddet i byen. Den kommer fra den antikke byen Misis, som du skal besøke en annen dag, og er Misis-broen. Ta en nærmere titt på fargeskiftningene i mosaikken som viser Eros som ripper på delfiner, og som ble funnet i Aigeai, i Yumurtalık, under en romersk villa. De høye takene og det rikelige lyset i hangarene gjør det enkelt å se mosaikkene ovenfra. Et vidvinkelobjektiv kan være nyttig her.

Bruk den siste halvtimen på landbruks- og industribyggene, siden resten av dagen vil gå med til å utforske sletten som disse to avdelingene beskriver. I landbruks Kilde: KTB Adana, avdelingen for kultur og turisme; Adana-museet; İstiklal (AA), mosaikkrommet; ABB, "100 steder å besøke i Adana", side 36; Wikipedia, Adana arkeologiske museum.

Når du kjører nordover fra museet, forsvinner byen brått, og foran deg åpner det seg en stor vannflate. Ifølge kommunens turistguide ligger innsjøen omtrent ti kilometer fra sentrum, så du kommer hit med en kort kjøretur etter museet. Parker bilen på et av de flate områdene ved innsjøen, og gå deretter noen hundre meter ned mot vannet. Det første du bør gjøre her er å få et inntrykk av omfanget: innsjøen foran deg er det som er igjen av elven som en gang hvert år oversvømmet sletten du så på museet. Demningen er bygget som en jordfyllingsdemning for å beskytte Adana mot oversvømmelser fra Seyhan-elven, og den ble åpnet 8. april 1956. Ifølge kilder ble konstruksjonen fullført på 974 dager. Ifølge en uttalelse fra Statens vannverk (DSİ) har demningen som oppgave å beskytte omtrent 850.000 dekar land og byens sentrum mot oversvømmelser. Ifølge kommunens guide kan omtrent 174.000 hektar land irrigeres takket være demningen. Det betyr at vannet til bomulls- og vannmelonåkrene som du så i museets landbruksavdeling i stor grad kommer herfra. Demningens kraftverk har også bidratt til byens strømforsyning i mange år. Mens du går langs bredden, hold øynene på vannet og de fjerne strømmastene. Innsjøen og området rundt ble erklært et område for utvikling av dyreliv i 2006, og det er et viktig rasteplass for trekkfugler. En telling midt på vinteren registrerte over 25.000 fugler av 13 forskjellige arter. Storkenebunnene på strømmastene er også et kjent syn i området. Et kikkert vil gjøre dette stedet til en helt annen opplevelse; ikke stol på telefonens zoom, det er best å observere fuglene på avstand uten å forstyrre dem. Vannstanden varierer betydelig avhengig av årstiden og tørkeperioder. Under byggingen av demningen ble en romersk by kalt Augusta funnet i 1955, og den ble delvis utgravd før den ble oversvømmet av innsjøen. Det sies at noen av byens ruiner kan sees når vannstanden er lav, men se på det som en heldig tilfeldighet, ikke et mål i seg selv. Om morgenen gir vannet en vakker refleksjon, mens om kvelden får fjellene på motsatt side et mykt lys. Det kan være lite skygge langs bredden, så en hatt og vann vil gjøre oppholdet mer behagelig. Ikke gå inn i fuglenes hekke- og hvileområder, og ikke kast søppel langs bredden. Etter en times opphold, gå tilbake til bilen; deretter vil veien føre deg bort fra sletten og opp mot Toros-fjellene, i retning Karaisalı.

Kilde: ABB, 100 steder å besøke i Adana, s. 74; Türkiye Gazetesi (DSİ-uttalelse); Wikipedia, Seyhan-demningen, Seyhan-dammen og Adana Seyhan

Varda-broen ligger omtrent 75 kilometer fra byen, i Hacıkırı-området i Karaisalı, og lokalbefolkningen kaller den "Koca Köprü". Du kommer dit ved å følge veien til Karaisalı; ifølge Wikipedia er avstanden fra Adana til Karaisalı via motorvei omtrent 64 kilometer. Veien blir smalere og mer svingete mot slutten, så vær forsiktig. Parker bilen på et flatt område ved siden av dalen, og se broen fra et sted hvor du kan se hele lengden. Broen er omtrent 172 meter lang og har en høyde på 99 meter over midten; noen kilder oppgir en høyde på 98 meter. Det første du legger merke til er at broen ikke er rett, men buet, og danner en kurve med en radius på omtrent 1200 meter over jernbanen. Se på de tre store buene som støttes av fire hovedpilarer, og de to mindre buene på sidene. Ifølge Wikipedia er broen en viadukt bestående av totalt elleve buer. Broen ble bygget for å være en del av jernbanen som skulle forbinde Istanbul med Bagdad og Hijaz, og representerte en av de vanskeligste passeringene gjennom Taurusfjellene. Byggeperioden varierer i ulike kilder: Kulturinventaret oppgir at arbeidet startet i 1905, mens Kultur- og Turismedirektoratet i provinsen oppgir 1907 som startår, men begge oppgir at den ble fullført i 1912. Ifølge nettsiden til departementet omkom 21 arbeidere og en tysk ingeniør under de fem årene med bygging; å huske denne innsatsen er et av de mest stille øyeblikkene når du ser på broen. Kulturinventaret påpeker at broen gjorde det mulig å erstatte den gamle linjen i U-form, som var i bruk tidligere og utgjorde en risiko for tog. Vannet som renner i bunnen av dalen er Çakıt-elven. Den samme elven danner Kapıkaya-kløften litt lenger opp, og ifølge reisebrosjyren ligger kløften omtrent to kilometer fra broen. Hvis du har tid, kan du gå til starten av den merkede turstien og se på kalksteinveggene i dalen. Broen er også kjent for å ha blitt brukt i åpningsscenen av filmen "Skyfall" i James Bond-serien. Det beste stedet for å ta bilder er langs kanten av dalen, hvor du kan se broen i sin helhet med buene. Om ettermiddagen faller solen på steinene og gir et vakkert lys. Hvis et tog passerer, vil du umiddelbart forstå broens størrelse, men ikke planlegg turen din rundt dette. Linjen er fortsatt i bruk, så gå ikke opp på broen, på skinnene eller i tunnelene. Kantene av dalen er bratte, så hold barna dine nær deg hvis du kommer med barn. Det er lett å finne skygge og flate områder her, så det er et godt sted for en lunsjpause. Ta med deg maten du trenger, og ta med deg søppelet tilbake. Det er ingen direkte fjellvei fra her til Belemedik; du må tilbake til motorve

Man kan nå Belemedik fra nord via veien som kommer fra Pozantı; ifølge den engelske Wikipedia er dette den eneste måten å komme dit. Kilder oppgir at avstanden fra Pozantı sentrum er mellom ni og tolv kilometer. Landsbyen ligger i Torosfjellene, ved vestsiden av Çakıt-elven, i en høyde på omtrent 700 meter over havet. Når du stiger ut av bilen, vil det første du legger merke til være luften; den er tydelig kjøligere og fuktigere enn i sletten du forlot om morgenen. Du har to og et halvt timer på dette siste stoppet, og den beste måten å bruke tiden på er en rolig spasertur i dalen. Start turen fra togstasjonen. Belemedik var i 1907 sentrum for byggingen av jernbanen til Bagdad, og stasjonen er et levning fra den tiden. Ifølge den engelske Wikipedia var det et anlegg her for arbeidere og teknikere, med fasiliteter som sykehus, skole og kino. Steinbygningene og tunnelåpningene du ser i dalen i dag er spor fra den tiden. Toros-tunnelene er mest konsentrert mellom Hacıkırı og Belemedik, noe som betyr at dette er den andre enden av den samme utfordrende strekningen som du så ved Varda om morgenen. Husk også historien om navnet på landsbyen: Det sies at navnet "Belemedik" kommer fra et tysk ord som ble brukt av arbeiderne som jobbet med tunnelene, når de ikke klarte å finne hverandre. Det er en folkehistorie, og slik den presenteres i kildene. Det er også kjent at 41 tyske arbeidere som døde av naturlige årsaker under byggeperioden, ble begravet i Belemedik. Etter stasjonen, gå langs Çakıt-elven og se på platantrærne. Ifølge TRT Haber har noen av platantrærne i dalen stått der i over 200 år. Om høsten blir bladene gule og røde, og dette er den tiden da naturfotografer og turgåere liker seg mest. Husene bygget av stein og tre er også en del av dalens karakter; se dem på avstand og ta bilder, da de er privat eiendom. Kommunens turistbrosjyre nevner at det er åpnet bungalower, campingplasser og områder for campingvogner i området, og hvis du ønsker å overnatte her, bør du kontakte den ansvarlige organisasjonen for å få oppdatert informasjon. Under turen, hold deg unna jernbanelinjen; tunnelene er ikke en del av turstien. Det kan være glatte steiner på stiene, så bruk lukkede og solide sko. Vis respekt for dyrelivet, og ikke kast søppel eller gjør opp bål ved elvebredden. For å ta bilder, er det best å fotografere tidlig på ettermiddagen, da dalen er smal, og solen raskt forsvinner bak åsen. Ta bildene av platantrærne før solen går ned. På vei tilbake, tar du igjen veien til Pozantı og fortsetter på motorveien til Adana.

Kilder: TRT Haber, Høsten i Belemedik; ABB, 100 steder å besøke i Adana,