En dag i Selçuk, utenfor Efes.

Start besøket på Efes-museet, som ligger like utenfor Selçuk stasjon. Museet ligger i Atatürk Mahallesi, langs Uğur Mumcu Sevgi Yolu, og er åpent hele året. Å komme tidlig har to fordeler: salongene er roligere før turistgruppene ankommer, og du kan spare de tre utendørsområdene til senere på dagen. Museets historie går tilbake til et lager som ble etablert i 1929. Bygningen ble åpnet som museum i 1964, utvidet i 1976, stengt ved slutten av 2012 og gjenåpnet i november 2014 etter en omfattende oppussing. I dag er utstillingene organisert etter tema: Informasjonssalong, funn fra fontenen, funn fra husene på skråningen, mynter, Efes gjennom tidene, den sentrale hagen, Kybele-kulten, funn fra Artemis-tempelet og keiserkulten. For de som følger ruten i Selçuk, avsluttes den her. Bruk utstillingene til å knytte sammen med de andre punktene på ruten, og spar den mest kjente salongen til slutt. Start med den sentrale hagen: her finner du søyler, relieffer, skulpturer, sarkofager og steler fra den arkaiske perioden til den romerske tiden. Se etter arkitektoniske elementer fra Belevi-minnesmerket i hagen; du kan studere marmorarbeidet på minnesmerket, som du vil se på det siste stoppet på dagen. Sarkofagen fra minnesmerket ble flyttet til denne hagen i 1963 og utstilt her i 60 år. Ifølge Aktüel Arkeoloji ble den flyttet til İzmir Kultur og Kunstfabrikk i 2023, så se etter kassetter, søyler og relieffer i hagen i stedet for sarkofagen. Ifølge Wikipedia finnes det også eksempler på løve-griffon-skulpturene fra takkanten på minnesmerket i museet; spør betjeningen om hvor de er. Deretter kan du gå til salongen "Efes gjennom tidene". Denne salongen forteller hele byens historie, fra 7000 f.Kr. til 7. århundre e.Kr., med funn fra forskjellige perioder. Funn fra Çukuriçi-høyden fra den neolitiske perioden er starten på denne historien. Et av høydepunktene i salongen er den sovende kriger-skulpturen, funnet under utgravningene av Polio-fontenen, med skjold og sverd. Disse tidlige lagene gir deg en bedre forståelse av hvorfor Ayasuluk-høyden regnes som det første bosetningsstedet i byen, som du vil besøke på det neste stoppet. I salongen "Funn fra fontenen" kan du se de skulpturelle programmene til to monumentale fontener: fra Laecanius Bassus-fontenen, Aphrodite, Hera, tre Tritoner og en satir; fra Trajanus-fontenen, Dionysos, Aphrodite og Androklos, byens grunnlegger, sammen med hunden sin. I salongen "Husene på skråningen" kan du se fresker og små gjenstander fra de rike boligene i En statue av Artemis, datert til århundret, står der med sin tempellignende struktur og symboler for fruktbarhet. Dette er museets mest kjente gjenstand, så ta en rask titt og gå videre. I rommet for keiserkulten kan du se fragmenter av en statue fra Domitianus-tempelet, som viser omfanget av keiserkulten i byen. Museet tilbyr en lydguide; spør personalet om vilkårene for å bruke den. Den sentrale gårdsplassen er best for fotografering i morgenlyset; bruk ikke blitz i rommene. Ta en kort pause i hagen og fyll på vannflasken, da neste stopp krever en klatretur. Når du forlater museet, se nordover: Ayasuluk-høyden og murene er synlige over byen. Inngangen til festningen er via området til St. Jean. Du kommer dit ved å gå omtrent ti minutter fra museet. Underveis vil du se silhuetten av İsa Bey-moskeen med sine to minareter; den bygningen er et stopp på en annen rute, så gå forbi den og gå oppover mot høyden. Kilde: Kultur- og turistministeriet, Tyrkiske museer; KVMGM Google Arts & Culture-fortelling; Aktuell arkeologi; Wikipedia, Ephesus arkeologiske museum.

Inngangen til festningen er ved St. Jean-området, og billettkontoret ligger der. Siden åpningstidene for å komme inn i festningen kan være mer begrensede enn de generelle åpningstidene for området, bør du sjekke de oppdaterte tidene på muze.gov.tr, og unngå å besøke dette stedet sent på dagen. Etter inngangen, følg den steinete veien som fører oppover fjellet, og ta med deg restene av basilikaen. Den indre festningen ligger nord for basilikaen, på det høyeste punktet. Ifølge Selçuk kommune, ligger den indre festningen rett over det området som, basert på de nyeste undersøkelsene, antas å være Efes' første bosetning. Murene du ser i dag er fra tre forskjellige perioder: et bysantinsk fundament, samt restaureringer fra Aydınoğulları- og osmanske perioder. Murene er bygget av stein, murstein og mørtel, og støttes av femten tårn. Å telle tårnene er den enkleste måten å finne ut hvilken del av muren som ble restaurert i hvilken periode. Du kommer inn i den indre festningen gjennom to porter, en fra øst og en fra vest. Disse portene fører direkte ut, uten å være forbundet til den ytre festningen. Besøkerveien vil føre deg til en av disse. Når du går gjennom porten, vil du se smale trapper som fører opp til skyteskår og kreneleringer på innsiden av murene. Ikke klatre opp på steder uten rekkverk. Inne i festningen finner du brosteinsbelagte gater, cisterner i forskjellige størrelser, en moské og restene av en kirke på det høyeste punktet. Følg gatene og gå først til Kale-moskeen i midten. Denne bygningen minner om perioden da Aydınoğulları gjorde dette til hovedstad mellom 1348 og 1390, og da det ble bygget mange moskeer, bad og klostre på toppen. På denne ruten sees den kun som en historisk bygning. Ifølge kilder ble restaureringen, som startet i 2008, først fokusert på den vestlige inngangen til festningen og minareten til denne moskeen. Vest for moskeen er det funnet rester av en bygning som antas å være et bad i festningen; museets registre nevner et festningspalass og et bad her. Gå opp til restene av kirken på det høyeste punktet: apsiden ble omgjort til en cisterne i Aydınoğulları-perioden, med noen tillegg, slik at du kan se arbeidet fra to forskjellige perioder på samme vegg. Bygninglisten i museets registre gir deg en sjekkliste for besøket ditt: bysantinske og tyrkiske cisterner, bysantinske vannbroer, hus på sørsiden og basilika-cisterne. Ikke gå for nær åpningene og kantene på cisternene; noen er dype og har ingen rekkverk. Utgravningene i den indre festningen har blitt utført av arkeologiavdelingen ved Pamukkale Universitet siden 2007. En artikkel publisert av Mustafa Büyükkolancı i 2023, identifiserte to mos Mens du går langs muren, får du oversikt over resten av ruten: rett nedenfor ser du den gamle delen av Isa Bey-moskeen fra 1375, sletten der Artemis-tempelet lå, og dalen som strekker seg sørover mot Efes. Hvis du kommer før lunsj, vil solen være bak deg, og fasaden på moskeen som vender mot deg vil være opplyst. For et godt overblikk, velg et sted foran de vestvendte tårnene på toppen. Inne i festningen er det lite skygge, så ta med vann og bruk hatt på vindfulle dager. Ayasuluk-fjellet er en av de fire komponentene i Efes, som står på UNESCOs verdensarvliste, sammen med St. Jean-basilikaen, Isa Bey-moskeen og Artemision. Derfor, ikke flytt noen steiner og ikke skriv på veggene. Gå ned samme vei og forlat St. Jean-området. Herfra kan du gå tilbake mot togstasjonen. Distriktsenteret er startpunktet for minibusser eller biler som går til Çamlık. Çamlık ligger omtrent 7 kilometer sør for Selçuk, og veien fører deg ned i en dal der den gamle İzmir-Aydın-jernbanen går. Det er mest praktisk å ta lunsj i distriktsenteret, da lyset i Çamlık ikke er optimalt for fotografering av lokomotiver på ettermiddagen.

Kilder: Selçuk kommune, Selçuk (Ayasuluk) festning; Kultur- og turistdepartementet, Tyrkiske museer, Ayasuluk festning; Kulturportalen; TDV Islam-encyklopedien, Ayasuluk; DergiPark, Büyükkolancı 2023.

Du kommer til Çamlık med minibuss eller bil fra Selçuk sentrum. Museet ligger i nabolaget og er bygget på det gamle jernbanelinjen. Det er inngangsavgift, og du kan finne oppdatert informasjon om åpningstider og priser på Kultur- og Turismdepartementets nettside for tyrkiske museer eller direkte på museet. Dette er Tyrkias største friluftsmuseum for jernbane, og historien starter i 1866 med åpningen av İzmir-Aydın-linjen, landets første jernbane. Çamlık var et viktig knutepunkt på denne linjen, med en stasjon og verksteder for vedlikehold. Stasjonen, som ble kalt Aziziye, ble stengt da linjen ble ombygd i 1991. Museet ble forberedt i samme år og åpnet for publikum i 1997. Arealet, bygningene og lokomotivene tilhører Tyrkiske Statsbaner (TCDD), mens driften er utleid til sønnen til den tidligere stasjonsmesteren i 99 år.

Når du kommer inn, bør du først se på den gamle stasjonsbygningen. Skinnene fra linjen som ble anlagt i 1866, er fortsatt på plass, og lokomotivene står på disse originale skinnene. Hovedattraksjonen er den roterende plattformen: denne plattformen med atten armer har omtrent halvparten av lokomotivene plassert rundt seg i en vifteform. Dette er det beste stedet for å ta bilder av museet. Gå til midten av plattformen og roter et helt omløp. Ved enden av hver arm står en maskin fra et annet land. Antallet varierer i ulike kilder, mellom trettito og trettisju. Det som er sikkert, er at samlingen er en av de største i Europa, og maskinene er fra 1890-tallet til 1950-tallet. Lokomotivene er produsert i Tyskland, Sverige, Storbritannia, USA, Frankrike og Tsjekkoslovakia. Det er en fin aktivitet for barn å lese produsentplakettene på sidene av lokomotivene og sortere dem etter land. Den eldste er en dampmaskin produsert av det britiske selskapet Stephenson, og ifølge Tyrkias turistleksikon er det bare to eksemplarer igjen i verden. En annen viktig maskin er lokomotiv nummer 45501, som var involvert i togulykken i Yarımburgaz i 1957. Historien står stille her. Du kan gå inn i kabinene til noen av lokomotivene. Trappene er bratte og laget av metall, så vær forsiktig, spesielt på våte dager, og ikke rør ved hendlene. Deretter kan du gå videre til vognene: museet har ni passasjervogner og syv godsvogner, og to av passasjervognene er laget av tre. Den mest spesielle er salongvognen som Atatürk brukte. Du kan gå inn i den, og interiøret er bevart slik det var, med soverom, kjøkken og bad. Ikke rør ved gjenstandene inne i vognen, og gå forsiktig På veien tilbake, kjør gjennom Selçuk sentrum og ta av nordover mot veien mellom İzmir og Aydın. Çamlık ligger omtrent 16 kilometer nordøst for Belevi sentrum, rett ved veien. Turen fra Çamlık tar omtrent en halvtime. Minibuser som går til Belevi går også fra sentrum. Hvis du reiser uten bil, kan du ta en buss fra Çamlık og bytte til en buss som går til Belevi. Prøv å ankomme minnesstedet i løpet av dagen, slik at du kan se steinene og marmintrinnene i det beste lyset når solen går ned. Kilder: Wikipedia, Çamlık Damplokomotivmuseum; Wikipedia, Çamlık Jernbanemuseum; Tyrkiske museer (Kultur- og turistdepartementet); Tyrkisk turistleksikon.

I Belevi ligger gravmonumentet nord for landsbyen, like ved veien mellom İzmir og Aydın, og det er plassert på en liten ås som skråner mot de nordlige fjellene. Lokalbefolkningen kaller det "Yatık Kale". Du kan kjøre til det ved å bruke en avkjørsel fra veien; hvis du kommer med minibuss, må du gå omtrent en kilometer nordover fra Belevi sentrum. Dette er et åpent arkeologisk område; sjekk gjeldende besøksforhold på Kultur- og Turismeministeriets nettside for Tyrkiske Museer, og besøk det gjerne sent på dagen, før det blir for mørkt. Det du ser foran deg er Anatolias nest største gravmonument, og det er bygget i likhet med Mausoleion, som var et av de syv underverker i antikken. Først, observer monumentet fra avstand, fra foten av åsen: Det består av en firkantet plattform, en etasje med søyler, og alt er bygget rundt en kjerne hugget ut av naturlig stein, og kledd med marmor. Plattformens kant er omtrent 30 meter, og høyden overstiger ti meter, og den står på en base med tre trinn. I øverste etasje var det åtte søyler på hver side; de fleste kilder beskriver dem som korintiske søyler. Den totale høyden var, ifølge "Aktüel Arkeoloji", 23 meter; noen forskere mener at det ville vært høyere hvis monumentet hadde blitt fullført. Det ble lenge antatt at taket hadde en pyramideform, men undersøkelser mellom 1998 og 2000 fant ingen bevis for dette, og dreneringskanaler antyder at øverste etasje kanskje var åpen. Mens du går rundt den steinete kjernen, legg merke til marmorblokkene på bakken: Dette er fragmenter av kledning, søyler og takpaneler; ikke sitt på noen av dem, og ikke flytt dem. Se etter gravkammeret som er hugget inn i den sørlige fasaden; det var forseglet fra utsiden, og på den nordlige fasaden er det en uferdig inngang. Inne i gravkammeret lå en sarkofag med et bilde av en mann som lå på en kline, uten skjegg, med en krans, og som holdt en skål; ved siden av ham sto en statue av en østlig tjener. Sarkofagen ble funnet på 1930-tallet, flyttet til hagen til Efes-museet i 1963, og, ifølge "Aktüel Arkeoloji", flyttet til İzmir Kultur og Kunstfabrikk i 2023; de arkitektoniske elementene du ser på museet om morgenen er deler av kledningen til dette monumentet. Det var også løve-griffon-statuer som så på steinkrukker langs takkanten, hestetrukne vogner i hjørnene, og malte paneler i takpanelene; relieffene på den nordlige siden viste begravelsesskikker, mens den andre siden viste kentaur-kamper. Noen av disse fragmentene er utstilt i Efes-museet, og andre i museer i İzmir; bare kjernen og spredte blok Siden begynnelsen av århundret har dette monumentet fascinert østerrikske forskere, og den første omfattende publikasjonen er fra Praschniker og Theuer. Vurder også monumentets plassering: det står på en skråning, lett synlig fra avstanden langs den antikke Efes-Sardes-veien. Solen som går ned fremhever sporene av trapper og marmorbekledning som er hugget inn i fjellet; sett fra veien ser monumentet ut som en silhuett på toppen av åsen. Ikke klatre opp til toppen eller trappene; fjellet er ustabilt, marmoren er glatt, og monumentet er en viktig kulturarv som må beskyttes. Det er lite skygge og vann i området, så hold besøket kort, spesielt om sommeren. Ruten ender på denne åsen. De som skal tilbake til Izmir med bil, fortsetter nordover langs veien. De som skal tilbake med IZBAN, tar en minibuss fra Belevi tilbake til distriktets sentrum, og tar deretter toget fra Selçuk stasjon, med overgang i Tepeköy. Nå kan dere kombinere de fire høydepunktene for dagen: marmoren i museet kommer fra denne skråningen, festningen er fra den første bosetningen, jernbanen var den første som krysset sletten, og ingen av dem er synlige før man har passert Efes' inngang. Kilder: Aktüel Arkeoloji, Belevi gravmonument; Wikipedia, Belevi Mausoleum; Vikipedi, Belevi minnesmerke; DergiPark, Bora 2019; Selçuk kommune; Visit İzmir.