Yıldız-palasset: Sultan Abdülhamid IIs verden.

Dalen mellom Beşiktaş og Nişantaşı, kjent som Ihlamur-dalen, var et populært rekreasjonsområde fra 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Den var preget av en bekk, skyggefulle lindetrær og platantrær. I perioden under sultan Ahmed III ble den omgjort til en privat hage for sultanen. På skråningen står fortsatt målstein som viser hvor sultan Selim III og sultan Mahmud II holdt skytekonkurranser; på disse står det informasjon om avstanden og datoen for skytingen. Den franske poeten Lamartine var gjest hos sultan Abdulmecid her i 1846, og han skrev i sine memoarer at sultanen var veldig glad for denne lille villaen. Abdulmecid lot to palasser bli bygget på stedet for den gamle villaen i perioden 1849-1855, og han ga området navnet Nüzhetiye, som betyr "frisk luft" og "glede".

Foran Merasim Köşkü, som ble brukt til seremonier og diplomatiske mottakelser, kan du se de barokke trappene og de intrikate relieffene. Inne finner du møbler i europeisk stil og en dekor som er påvirket av Vesten. Maiyet Köşkü, som var beregnet for sultanens følge og haremet, er mer enkel: Den har et tradisjonelt oppsett med hjørnerom som vender ut mot den sentrale gårdsplassen, og veggene er dekorert med stukkatur som ser ut som marmor. Palassene ble omgjort til Tanzimat-museet i 1951, overført til Milli Saraylar (Nasjonalpalassene) i 1966, og åpnet som et museum-palass i 1985. Hvis du besøker mellom februar og juni, kan du se magnoliaene i full blomst rundt dammen; ifølge Milli Saraylar ble magnoliaene introdusert i palasshagene i perioden under Abdulaziz, og antallet arter økte i perioden under Abdulhamid II. Palassene er stengt på mandager, og det finnes også et separat billettsalternativ for å besøke hagen.

Kilde: Milli Saraylar Başkanlığı; Vikipedi.

Moskeen ved inngangen til Yıldız-palasset, som ligger på toppen av Barbaros Bulvarı, er en fredagsmoské som ble bygget av II. Abdülhamid ved siden av palasset. Selv om det egentlige navnet er Hamidiye, er den mest kjent som Yıldız-moskeen. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble den bygget mellom 1881 og 1885, og arkitekten var en håndverker ved navn Nikolaki Kalfa, som nevnes i osmanske kilder; noen kilder oppgir Sarkis Balyan. Milli Saraylar beskriver at palassets generelle plan fortsetter den tyrkisk-islamske palassetradisjonen, med palasset i øst og fredagsmoskeen i vest, og denne moskeen utgjør den vestlige enden av den planen.

Bygningen kombinerer orientalske og neogotiske elementer, i tråd med tidens smak. Den rektangulære gårdsplassen har en liten og høy kuppel som er plassert nær inngangen, ikke mihraben (bønneretningen). De neogotiske vinduene i de seksten vindusåpningene slipper inn mye lys. Inne i moskeen, løft blikket mot kuppelen: stjernene på den marineblå bakgrunnen er det samme motivet som palassets navn. I stedet for de vanlige to minaretene i sultanmoskeer, har denne en enkelt, spiralformet minaret. Det er registrert at rekkverkene i "hünkar mahfili" (sultanens balkong) er laget av sedertre og at arbeidet er utført av II. Abdülhamid selv; snekkerarbeid var en av sultanens mest kjente hobbyer. Klokketårnet ved siden av moskeen er fra 1890 og har samme stil. Under Abdülhamid-perioden ble fredagsbønner og andre seremonier holdt her. For å besøke moskeen, unngå bønnetidene, spesielt fredag ettermiddag. Kle deg passende, med skuldre og knær dekket. Kvinner bør dekke hodet, og alle bør ta av skoene ved inngangen. Vær stille inne i moskeen.

Kilder: TDV Islamic Encyclopedia; Milli Saraylar Başkanlığı; Vikipedi.

Parkene der Yıldız-palasset ligger, har vært et jaktområde for sultanene siden Kanuni-perioden, og var også et område for jakt og rekreasjon på 1600- og 1700-tallet. Den første paviljongen i området ble bygget i perioden til III. Selim for hans mor, Mihrişah Sultan, og senere ble det bygget flere paviljonger av Abdülmecid og Abdülaziz. Men palasset ble særlig knyttet til II. Abdülhamid: Sultanen ga det navnet Yıldız Saray-ı Hümayunu, gjorde det til sitt hovedresidens og tilbrakte 33 år av sin regjeringstid her. Ifølge Milli Saraylar (Det nasjonale palassadministrasjonen) besto palasset av tre deler: hovedpalasset med bygninger knyttet til statsadministrasjonen, en privat seksjon for sultanen og hans harem, og den ytre hagen, som i dag er Yıldız-parken. Etter 1924 ble bygningene brukt til militære skoler, men i 2018 ble de overført til Milli Saraylar, og etter en omfattende restaurering ble palasset åpnet som museum i 2024.

Under besøket bør du også sette av tid til å se harembygningene, Küçük Mabeyn og Hasbahçe. Vær oppmerksom på at Milli Saraylar-museekortet ikke dekker disse tre områdene, så kjøp billetter deretter. Dammen i Hasbahçe er designet for å ligne en naturlig bekk, og det finnes små paviljonger rundt den. Şale Köşkü er en av de tre bygningene fra den ytre hagen som har overlevd til i dag. Den ble utvidet av Sarkis Balyan i 1877-1879 og 1889, og av Raimondo D'Aronco i 1898. Den er kjent for sin perlemorshall, som ble bygget for besøk av den tyske keiseren II. Wilhelm, og for sin storslåtte sal med et enkelt teppe som er større enn 400 kvadratmeter. Sjekk med Milli Saraylar for å bekrefte om innendørsområdene i paviljongen er åpne på dagen du besøker. Palasset er stengt på onsdager.

Kilde: Milli Saraylar Başkanlığı; Kültür Portalı; Vikipedi.

Denne bygningen, som ligger ved kanten av Yıldız Parken, langs Palanga Caddesi, er både et museum og en fortsatt fungerende fabrikk. På begynnelsen av 1890-tallet fikk sultan Abdülhamid II etablert Yıldız Çini Fabrika-i Hümayunu i palassets hage for å revitalisere den tradisjonelle flis- og porselenskunsten. Fabrikken ble modellert etter porselensbedrifter tilknyttet europeiske palasser. Bygningen ble i stor grad skadet i 1894 og ble samme år gjenoppbygd av den italienske arkitekten Raimondo D'Aronco. Målet var å dekke behovet for porselen til palassene og kasinene, og å presentere Det osmanske riket for verden gjennom produktene; noen spesielle eksemplarer ble gitt som gaver til utenlandske kongelige.

Hvert produkt fra fabrikken er merket med en halvmåne og stjerne, og under dette står fabrikkens etableringsår og året produktet ble produsert. Tallerkenene og vasene, som realistisk skildrer palassene, hagene og arkitekturen fra den tiden, er også verdifulle som kilder som dokumenterer utseendet til bygninger som nå er borte. Etter at Abdülhamid ble avsatt i 1909, ble produksjonen stanset. I 1910 ble fabrikken knyttet til Müze-i Hümayun, og produksjonen ble gjenopptatt med initiativ fra Osman Hamdi Bey og fortsatte frem til 1920. I 1959 ble fabrikken overført til Sümerbank, og siden 1995 har den vært en del av Milli Saraylar. I dag produserer den veggplater, vaser, sukkerskåler, kaffe- og tesett med tradisjonelle motiver. Besøket omfatter fabrikkens hånddekorasjonsavdeling, og billetter selges for denne delen. Fabrikken er stengt på offentlige helligdager og religiøse høytider; sjekk gjeldende besøksvilkår hos Milli Saraylar.

Kilde: Milli Saraylar Başkanlığı; Vikipedi.

Yıldızparken er palassets ytre hage. Opprinnelig var det en hage som tilhørte Çırağan-palasset, men etter 1877 ble den utvidet og ble til den ytre hagen til Yıldız-palasset. I løpet av sultanperioden var dette området kun forbeholdt palasset, men i dag er det en offentlig park som dekker over 36 hektar. Ifølge registeret til Milli Saraylar (Det nasjonale palassadministrasjonen) er det mange paviljonger i den ytre hagen, men bare Çadır-, Malta- og Şale-paviljongene har overlevd til i dag. Du kommer inn i parken fra siden av porselensfabrikken og går nedoverbakken, og kommer da først til Malta-paviljongen. Paviljongen, som ble bygget med stein fra Malta i Abdülaziz-perioden, er designet av Sarkis Balyan, ifølge den engelske Wikipedia. Du kan ta en titt inn for å se takdekorasjonene, marmordetaljene og speilet med gullfolie; i dag brukes paviljongen til servering.

Lenger ned, foran en av parkens to store dammer, ligger Çadır-paviljongen, som ble bygget i 1871 på Abdülaziz's ordre. Den er bygget i stein, med en fasade dominert av hvite og røde farger, og har en enkel, men elegant design med en trapp med to armer og en symmetrisk plan. I parken finner du dammer, fossefall, trebroer og turstier. En hengebro strekker seg over en kunstig kanal som starter ved inngangen fra Çırağan Caddesi. Ta en pause ved et av utsiktspunktene med utsikt over Bosporos og forestill deg hvordan palassets hage en gang strakte seg helt ned til havet. Ruten slutter ved inngangen i Çırağan Caddesi; herfra kan du gå langs kysten til Beşiktaş eller Ortaköy.

Kilde: Milli Saraylar Başkanlığı; Wikipedia.