Ihlamur Kasrı

Beşiktaş, Yıldız og Nişantaşı skråningene mellom Ihlamur-dalen, ifølge historiske kilder, var en rekreasjonsplass fra 18. århundre til tidlig 20. århundre, hvor Fulya-elven rant, og hvor lind- og platantrær ga skygge, omgitt av grøntområder.

I dag er den første delen av dalen, hvor palassene ligger, en vingård som tilhørte Hacı Hüseyin Ağa, en av de som var ansvarlige for verftet, i Sultan III. Ahmed (1703-1730) periode, og ble omgjort til en hage som tilhørte sultanen etter å ha blitt innlemmet i statskassen. I den andre delen som stiger mot Yıldız, er det kjent fra noen av de bevarte minnesmerkene at Sultan III. Selim (1789-1807) og Sultan II. Mahmud (1808-1839) holdt bueskytekonkurranser sammen med bueskyttere. På disse minnesmerkene er avstandene, gradene og datoene for sultanenes skudd mot vannfylte krukker skrevet. I Sultan Abdülmecid (1839-1861) periode ble den tredje delen av dalen, kalt "Muhabbet Bahçesi", også lagt til, og det ble utført planting og opparbeiding av terrasser.

Den franske poeten Lamartine beskrev Ihlamur og omgivelsene i sine minner som han ble gjestet av sultanen i 1846:

“…I hagen foran bygningen var det vakre frukttrær og de store lindetrærne som ga navn til denne dalen. Foran den tretrinns trappen til villaen var det en liten fontene som ikke kunne nå jasmingrenene, som sprøytet vann i marmorfontenen med en søt plaskelyd. Ihlamur er sultanens mest elskede villa; her hviler han og reflekterer.”

I stedet for denne beskjedne vingårdsvillaen som Lamartine omtalte, fikk Sultan Abdülmecid bygget to palasser mellom 1849-1855, og ga dem navnet "Nüzhetiye", som betyr "friskhet, klarhet, glede, lykke".

I Sultan Abdülaziz (1861-1876) periode ble det tidvis arrangert ulike underholdninger og brytekonkurranser i hagen. I de påfølgende årene fortsatte Ihlamur-palassene å være et stoppested for sultanen og hans familie, og etter proklamasjonen av republikken ble de i 1951 overført til Istanbul kommune av den store nasjonalforsamlingen i Tyrkia og omgjort til "Tanzimat-museet".