Tyrkiske bad i den historiske halvøya, under Sinans kupler.

Start turen med dette historiske badet i de trange gatene i Zeyrek. Det er et av de få stedene hvor du kan besøke et osmansk bad som et museum, samtidig som du kan bade der. Badet ble bygget av kaptein Barbaros Hayreddin Pasha i den osmanske marinen, og arkitekten var Mimar Sinan. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble det sannsynligvis bygget mellom 1540 og 1546, selv om noen kilder oppgir et tidligere årstall. Både herre- og dameavdelingene har en symmetrisk plan, med omkledningsrom, tempererte rom og varme rom i korsform. I det varme rommet finnes en åttekantet basseng, omgitt av fire buer og fire private rom.

Mange av flisene som ga badet navnet, finnes i dag i andre byer. Veggene var en gang dekket med blå-hvite Iznik-fliser opp til en viss høyde. Flisene som ble fjernet fra bygningen på grunn av branner og jordskjelv, ble solgt og spredt i løpet av 1800-tallet, og endte opp i europeiske samlinger, som for eksempel Victoria and Albert Museum i London. Ifølge TDV's artikkel fra 1993, var det kun noen få fliser igjen på det tidspunktet, og de var kun i herreavdelingens varme rom.

Under restaureringen, som tok tretten år, ble tusenvis av flisfragmenter og trettisju forskjellige mønstre funnet. I tillegg ble det avdekket cisterner fra bysantinsk tid under de tempererte rommene. Bygningen ble åpnet i september 2023, både som museum og bad. Badetjenestene ble tilbudt fra 2024. I museet ved siden av kan du se utstillinger om flisenes historie og om badets vann- og varmesystem. Disse utstillingene vil hjelpe deg å forstå hvordan de tomme veggene i resten av turen en gang så ut. Hvis du ønsker å bade her, bør du undersøke arrangementet og reservasjonen for både herre- og dameavdelingene på forhånd.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Arkitera; Wikipedia.

Fra Zeyrek stiger gatene opp mot Süleymaniye, og fører deg til dette badet som ligger i sørspissen av komplekset. Byggingen av dette komplekset, som ble opprettet til ære for Sultan Süleyman, startet i 1550, og arbeidet ble fullført i oktober 1557. Badet er en del av dette store prosjektet, designet av den keiserlige arkitekten Sinan. Det ble tidligere kalt "Dökmeciler Hamamı" fordi det var omgitt av verksteder for håndverkere. Når man ser på badet i sammenheng med kompleksets medreser (religiøse skoler), kjøkken og butikker, ser man at det oppfylte et av de daglige behovene i dette komplekset, som i praksis skapte et helt nabolag.

Det som skiller dette badet fra andre i området, er at det kun er ett bad, og det finnes ingen separat seksjon for kvinner. I TDV Islamic Encyclopedia skriver Semavi Eyice at det sannsynligvis var ment for ansatte i komplekset og studenter som bodde i medresene, og ikke som et vanlig markedsbad. Planen viser Sinans eksperimentering. Over en firkantet kjølerom med 11,5 meter sider, reiser en stor kuppel. Etter et tre-delt varmt rom, er det et firekantet varmt rom med private rom adskilt av marmorsøyler. I samme encyklopedi fremheves det at Sinan her kombinerte den klassiske badestilen med spaanlegg, og skapte en søylepreget variant.

Badets historie i de påfølgende århundrene har vært opp og ned. Det var stengt i 1916-1917, ble omgjort til et verksted på 1930-tallet, og ble senere restaurert og gjenåpnet som et bad av eieren. Ifølge Wikipedia har det siden restaureringen i 2001 hovedsakelig vært rettet mot turister. Fordi åpningstidene kan være forskjellige fra andre bad, bør du kontakte stedet før du drar hvis du ønsker å bade. Hvis du ikke skal bade her, kan du se kuplene og det blybelagte taket fra gaten, og deretter gå nedover bakken fra Süleymaniye mot Beyazıt.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.

Denne enorme, doble badegården ligger ved siden av Ordu Caddesi og er en del av Bayezid-komplekset som omgir Beyazıt-plassen. I dag kan man besøke den som II. Bayezid Tyrkisk Badkulturmuseum, som tilhører Istanbul Universitet. Byggeåret er ikke fastslått; TDV Islamic Encyclopedia oppgir årene 1500-1505, mens Kultur- og Turismeministeriets museumsregister oppgir 1507-1508. Inntektene fra badegården var knyttet til en stiftelse opprettet av Gülbahar Hatun, moren til Yavuz Sultan Selim.

De to delene ligger ved siden av hverandre og har samme plan. De varme rommene har fire buer, og i hjørnene finnes private rom. Kuppelen i herrenes kalde rom er omtrent 15 meter i diameter, noe som gir et inntrykk av hvor stort et markedbad kunne være. Den mest bemerkelsesverdige detaljen ved konstruksjonen er fundamentet. Badegården ble bygget ved å bruke utskårne fragmenter fra Theodosius Forum, som sto på denne plassen i bysantinsk tid. Ifølge TDV er noen av disse fragmentene fortsatt i fundamentet, mens andre er flyttet til Istanbul Arkæologiske Museer.

Etter 1930-tallet ble det kalde rommet leid ut som et skinnlager, de varme rommene ble delvis omgjort til et smedverksted, og bygningen forfalt i lang tid. Istanbul Universitet overtok badegården i 2000, og etter restaurering ble museet åpnet 27. mai 2015. Inne i museet vises etnografiske gjenstander som badehåndklær, kobber- og messingbadekar, samt bysantinske og osmanske arkitektoniske fragmenter funnet under utgravninger. Dette er det mest komfortable stedet å besøke, da du kan gå gjennom alle delene av badegården uten å vaske deg, og se de begrepene du lærte om på veien fra det kalde rommet til det varme rommet. Ifølge Kultur- og Turismeministeriets museumsregister er museet stengt i helgene, så sjekk åpningstidene før du drar.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Tyrkiske Museer (Kultur- og Turismeministeriet); Wikipedia.

Fra Beyazıt kan du gå gjennom det innendørs markedet (Kapalıçarşı) og ut gjennom Mahmutpaşa-porten. Etter noen få minutter nedoverbakken kommer du til dette badet. Ifølge inskripsjonen over døren ble det bygget i 1466-1467 som en del av komplekset til Mahmud Paşa, som var visir under sultan Mehmet den erobrer. Det er et av de eldste badene som fortsatt står i byen. Kürkçü Han, som også tilhørte samme kompleks, ligger like i nærheten.

Badet var opprinnelig et dobbeltbad; området for kvinner ble senere revet for å gi plass til kommersielle bygninger. Den delen som fortsatt står, består av tre store kuppelrom. Det kalde rommet er dekket av en kuppel med en diameter på omtrent 17 meter, og denne kuppelen hviler på dekorative overganger som forbinder den med veggene. Ifølge Wikipedia inneholder det kalde rommet det tidligste eksempelet på en halvkule i Istanbul. I det varme rommet er det nisjer, sideganger og hjørnerom som er plassert rundt marmorplattformen. Se også på den dekorative nisjen ved inngangen og fasaden; her kan du se den enkle, men elegante dekorasjonen som var typisk for osmanske bygninger fra 1500-tallet.

Bygningens senere historie viser hvordan et bad i byen kunne endre funksjon. Det ble skadet i en brann i 1755, restaurert i 1953 og brukt som bad igjen i en periode, før det ble omgjort til et lager, og senere, på 1990-tallet, til et marked. I dag finnes det butikker inne i bygningen; du kan gå under kuplene og oppleve rommets størrelse. Hold øynene rettet oppover mens du går mellom butikkene, for kuplene og overgangene som er igjen, bærer fortsatt bygningens opprinnelige identitet. Mahmutpaşa-bakken er veldig folksom på hverdager; gå sakte og unngå å blokkere inngangene til butikkene.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia (Mahmud Paşa Complex); Wikipedia.

Når du kommer opp bakken fra Mahmutpaşa og kommer til Divanyolu fra Nuruosmaniye-siden, står du foran dette badet, ved foten av Çemberlitaş-søylen med sin porfyrkropp. Badet ble bygget i 1584 av Nurbanu Sultan, kona til II. Selim og moren til III. Murad, og inntektene gikk til Atik Valide-komplekset i Üsküdar. Det er uenighet om hvem som var arkitekten. Badet tilskrives vanligvis Mimar Sinan, men i TDV Islamic Encyclopedia påpeker Semavi Eyice at navnet hans ikke nevnes i kilder som lister opp verkene til Sinan.

Det mest karakteristiske trekket ved bygningen er varmeområdet. Her er det en tolvkantet plan, med en sirkel av tolv søyler rundt senterstenen, og kuppelformede private rom i hjørnene. Legg merke til de geometriske marmorinnleggene på gulvet og veggene. Man kommer til de store kuplene som dekker omkledningsrommene via hjørnetromper.

Badets nåværende utseende bærer preg av byplanleggingen fra 1800-tallet. I 1868 ble Divanyolu utvidet, og en del av det kalde området ble fjernet. Kvinnedelen ble ikke lenger brukt som bad, men ble først en restaurant og senere en teppebutikk. Bygningen ble rammet av en brann i 1916-1917, og herredelen ble restaurert i 1972-1973. Trappene ved inngangen ble lagt til på grunn av endringer i veihøyden.

Badet er i drift i dag, og de fleste av kundene er utenlandske turister. Hvis du skal bade her, bør du først varme deg opp på senterstenen, og deretter vente på "tella" for skrubb og såpe. Etterpå kan du sitte en stund i det kalde området for å kjøle deg ned. Spør ved inngangen hvilken del som er for kvinner og menn, og hvilke tidspunkter som gjelder. Hvis du ikke skal bade, kan du stå ved foten av søylen like ved badet og observere hvordan dette hjørnet, hvor de to bygningene står side om side, oppsummerer overgangen fra det bysantinske forumet til det osmanske markedet.

Kilder: TDV Islamic Encyclopedia; den offisielle nettsiden til Çemberlitaş-badet; Wikipedia.

Fra Çemberlitaş går du østover langs Divanyolu, og når du kommer til Cağaloğlu, finner du dette badet. Bygningen ble fullført i 1741, og ble bygget for å generere inntekter til biblioteket som sultan I. Mahmud opprettet i Hagia Sophia. Kilder gir forskjellige navn på arkitekten; TDV Islam-encyklopedien nevner en arkitekt ved navn Hüsrev med forbehold, mens andre kilder tilskriver arbeidet til Süleyman Ağa og Abdullah Ağa.

Cağaloğlu er et av de største badene i Istanbul. Fordi sultan III. Mustafa forbød bygging av nye bad i byen i 1768, ble ingen andre bygninger av denne størrelsen bygget igjen. Derfor er dette et godt sted å sammenligne med badene fra 1500-tallet designet av Sinan. Planen er fortsatt klassisk: et kjølerom, et temperert rom og et varmt rom med fire buer og fire private rom. Det som har endret seg er dekorasjonen. I detaljene kan du se barokkinnflytelse fra vestlig kunst fra 1700-tallet; TDV anser denne bygningen som et eksempel på utenlandsk kunstnerisk innflytelse i tyrkisk arkitektur. Sammenlign de stramme, klassiske linjene du ser i Zeyrek og Çemberlitaş med det buede språket her, og du vil umiddelbart merke endringen i smak over to århundrer.

De to inngangene til det doble badet er separate. Inngangen til herreavdelingen nås via en trapp fra gaten, mens inngangen til dameavdelingen ligger i en sidegate. Dette er et typisk eksempel på den gamle osmanske praksisen med å ikke ha inngangene til herre- og dameavdelingene i samme gate. Badet er fortsatt i drift, og de fleste av kundene er turister. Selv om du ikke ønsker å bade, kan du finne de to separate inngangene utenfra og observere den doble badeopplevelsen fra gaten, og deretter gå en kort spasertur til Hagia Sophia.

Kilde: TDV Islam-encyklopedien; Cağaloğlu Badets offisielle nettside; Wikipedia.

Denne lange bygningen med blytak er den siste destinasjonen på ruten, og strekker seg langs plassen mellom Hagia Sophia og Sultanahmet-moskeen. Den ble bygget av Mimar Sinan i årene 1556-1557 for å generere inntekter til veldedighetsarbeidet til Hürrem Sultan, ektefellen til sultan Süleyman, og var ment å tjene menigheten til Hagia Sophia. Under badet ligger det rester av Zeuksippos-badene fra romertiden, noe som viser at tradisjonen med å bade i dette området går langt tilbake i tid.

Det som gjør dette badet unikt i osmansk arkitektur, er arrangementet av de to seksjonene. For første gang i tyrkisk badarkitektur ble herre- og dameavdelingene plassert ende-til-ende på samme akse. Bygningen er omtrent 75 meter lang, og inngangen til herreavdelingen vender mot nord, mens inngangen til dameavdelingen vender mot vest. I herreavdelingen følger man rekkefølgen: kjølerom, temperert rom og varmt rom, etterfulgt av det samme i dameavdelingen, slik at de to varme rommene står rygg mot rygg. I midten av hvert varmt rom er det en åttekantet marmorfont. Legg merke til den overdekkede fasaden foran herreavdelingen; dette er en løsning som ikke er så vanlig i bad fra den tiden.

Badet var i drift frem til 1910, deretter var det stengt i lang tid og ble brukt som lager i forskjellige perioder. Etter en restaurering i 1957-1958 ble det en statlig drevet butikk som solgte tepper. Etter en omfattende restaurering mellom 2008 og 2011, ble det gjenåpnet som et bad i mai 2011. Det er en god idé å avslutte ruten her med et bad; bestill på forhånd og spør virksomheten om detaljer om de forskjellige seksjonene og tjenestene. Når du forlater stedet, sett deg et øyeblikk på plassen i kveldssolen og se en gang til på denne lange rekken av kupler mellom Hagia Sophia og Sultanahmet.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.