Fra Termessos til Karain, og derfra til Düden-fossene og Kurşunlu-fossen.

Start turen ved å ta av fra veien mellom Antalya og Korkuteli, ved kilometer 24, og følge den private veien opp til Güllük-fjellet. Veien går gjennom Güllük-fjellet-Termessos nasjonalpark, og ruinene er omgitt av parkens skog. Byens spor begynner faktisk mye lenger nede, nær Yenicekahve ved veien, med en hellenistisk mur, og strekker seg oppover fjellet. Du parkerer bilen ved parkeringsplassen øverst og fortsetter til fots. Vær forberedt på at dette er mer en fjelltur enn en byvandring; stien er steinete, steder bratt og ujevn, og du bør sette av minst tre timer. Fra parkeringsplassen følger du stien, og du vil snart se trinnene og den monumentale inngangen til et tempel i ionisk stil, som stammer fra keiser Hadrian sin tid. Fortsett oppover, og passér murene og vannkildene. På venstre side ser du restene av en "gymnasium", hvor deler av første etasje fortsatt står. Denne bygningen, som består av mange rom og haller, har en søylegang med butikker langs den sørlige siden. Legg merke til de åpne dreneringskanalene i bakken mens du går; byens vannteknikk kommer best til uttrykk i disse detaljene. Når du når et flatt område, ender stigningen, og til venstre for skogstien begynner området med byens offisielle bygninger. Den første ruinene du ser på det flate området, er agoraen. Vest for agoraen står en stoa i dorisk stil, som ifølge Kulturportalen ble bygget i perioden 159-138 f.Kr., under Attalos II. Øst for agoraen ligger et teater, som er et perfekt sted for en lang pause. Setene i det hellenistiske teatret er delt i to av en diazom. Det er åtte rader med trinn øverst og seksten rader nederst. Ifølge Wikipedia har teatret en kapasitet på fire til fem tusen personer. Gå opp til de øverste radene og sett deg ned for å nyte utsikten over Antalya-bukten, som teatret vender mot. Omtrent 100 meter sørvest for teatret står restene av et rådhus, hvor deler av taket fortsatt står. Ifølge Wikipedia ble denne bygningen, som dateres til det 1. århundre f.Kr., dekket av et tak som spente over et område på 25 meter, og det var plass til 600-700 personer inne. På det flate området øst for agoraen ligger fem cisterner, som Kulturportalen beskriver som unike på grunn av sin dybde og bredde. Vær forsiktig når du nærmer deg inngangene. I sørvest for byen står en romersk bolig med en fasade i dorisk stil, som er 6 meter bred. Den kalles "Grunnleggerens hus" på grunn av en inskripsjon ved siden av inngangsdøren. Termessos har mange templer, og det finnes også mange gravplasser spredt utover sør, vest og nord for byen. Blant gravene er den mest kjente graven til Alketas, en viktig kommand Mens du går, ta også en titt rundt deg; i nasjonalparken lever det arter som hjort, fjellgeit og ørn. Güllük Dağı-Termessos nasjonalpark har vært på UNESCOs foreløpige verdensarvliste siden 2000, på grunn av sine naturlige og kulturelle verdier. På vei ned igjen, gå forsiktig og ikke for hastig, da steinene kan være glatte under føttene, og trettheten merkes mer når man går nedover. Sjekk de oppdaterte åpningstidene på Museumskortets nettside, og ta med deg rikelig med vann. Når du er tilbake ved parkeringsplassen, følg den samme private veien ned til hovedveien, og ta av mot Karain, som ligger langs den gamle Antalya-Burdur-veien. Kilde: Kulturportalen; Direktoratet for kulturarv og museer; Wikipedia.

Etter å ha gått ned fra Termessos, kryss over den gamle veien mellom Antalya og Burdur. Karain-grotten ligger innenfor grensene til Yağca-området i Döşemealtı, omtrent 5-6 kilometer fra denne veien. Kulturportalen viser grotten som ligger 30 kilometer nordvest for Antalya. Parker bilen ved besøkssenteret. Grotten ligger 150 meter fra travertinplatået foran den, og 430-450 meter over havet. For å nå inngangen, må du klatre 470 trappetrinn fra besøkssenteret. Etter en morgentur kan beina bli slitne, så ta det med ro og ta pauser underveis. Når du klatrer, se tilbake; travertinplatået foran grotten vil gradvis åpne seg under føttene dine. Om sommeren kan disse trappene virke tunge, så ta med deg vann og en hatt fra besøkssenteret. Inkluder også Karain-museet, som ligger like ved grotten, i programmet ditt. Noen av funnene fra utgravningene er utstilt her, mens andre er i Antalya-museet. Hvis du kan besøke museet før du går inn i grotten, vil du forstå bedre hva du ser inne i grottene. Ifølge Museums-kortet inkluderer funnene stein- og beinverktøy, perler, og rester av dyr som neshorn, elefant og flodhest. Når du når inngangen, ta deg tid til å se på grottens fasade og ytre vegger før du går inn. Her finner du greske inskripsjoner og nisjer; dette er de mest synlige tegnene på at grotten ble brukt i klassisk tid. Karain er dannet ved karstisk erosjon av kalkstein fra krittperioden. Kılıç Kökten, som oppdaget grotten i 1946 og startet utgravningene, fastslo at den består av tre steinhuler som er forbundet med smale passasjer. Wikipedia beskriver Karain som den største grotten i Tyrkia hvor mennesker har bodd. Ikke gå inn i utgravningsområdene inne i grotten, og følg alle anvisningene for beskyttelse; grotten har vært et arkeologisk verneområde siden 1997. Utgravningene har pågått med mellomrom siden 1946; Wikipedia oppgir de viktigste periodene som 1946-1958, 1967-1973 og 1985-2008. Disse arbeidene avslørte et kulturlag som er opptil elleve meter tykt inne i grotten. Lagene viser en bebyggelse som starter med tidlig steinverktøy og fortsetter gjennom mellom- og sen steinverktøy, neolitikum, kalkolitikum, tidlig bronsealder og frem til klassisk tid. Ifølge Kulturportalen var den lengste og viktigste bebyggelsen i grotten i steinverktøyperioden. Kulturarv- og museerdirektoratet fremhever at mens de fleste paleolittiske grotter i verden representerer kun én periode, viser Karain en kontinuerlig bebyggelse fra tidlig, mellom- og sen paleolitikum. Denne kontinuiteten gir innsikt i forbindelser og migrasjonsruter mellom Nettsiden til "Müze Kart" viser at dette historiske stedet er åpent hver dag, men åpningstidene varierer avhengig av sesongen, så sjekk den oppdaterte informasjonen der. Gå ned fra grotten ved hjelp av samme trapp, returner til bilen og kjør i retning Antalya, til Kepez, som ligger nordøst for byen, og videre til Yukarı Düden. Kilder: Kulturportalen; Antalya provinsielle kultur- og turistdirektorat; Müze Kart; Direktoratet for kulturarv og museer; Wikipedia.

Den tredje destinasjonen for dagen er den øvre Düden-fossen, som ligger i Düdenbaşı-området i Kepez-distriktet. Den er også kjent som İskender-fossen. Ifølge informasjon fra Kulturportalen ligger den i Düdenbaşı-området, 21. gate, Kepez. Den nedre Düden-fossen, som er der elven renner ut i havet, ligger i Muratpaşa, nær Lara, og er ikke inkludert i denne ruten. Vær forsiktig så du ikke forveksler de to fossene, da de ligger i forskjellige deler av byen.

Elven Düden, som forsyner fossen med vann, springer ut fra Kırkgöz-Pınarbaşı-kildene, ifølge Antalyas kulturarvregister. Etter å ha beveget seg gjennom underjordiske hulrom i kalksteinen, kommer den opp til overflaten igjen i Düdenbaşı-området. Lengden på denne underjordiske ruten varierer i ulike kilder; Kulturportalen oppgir 14 kilometer, mens registeret oppgir 21 kilometer. Registeret kaller disse underjordiske hulrommene for "düden"; både elven og fossen har fått navnene sine fra dette ordet. Ifølge Kulturportalen kommer minst ti kubikmeter vann opp til overflaten hvert sekund på dette stedet, og den gjennomsnittlige vannføringen er femten til seksten kubikmeter per sekund.

Området ble omgjort til et rekreasjonsområde av Direktoratet for vannforvaltning, region 13, i perioden 1970-1972. Etter inngangen kan du følge lyden av vannet og gå langs stiene for å komme til fossen. Det mest bemerkelsesverdige ved fossen er den naturlige hulen rett bak den. Du kan gå gjennom tunnelene inne i hulen og observere vannstrømmen fra baksiden. I dette området kan bakken være våt og glatt, så vær forsiktig med stegene dine, og beskytt telefonen eller kameraet ditt mot sprut. Etter å ha sett fossen forfra, er det en unik opplevelse å se den fra baksiden, inne i vannstrålen.

Ifølge legenden skal Alexander den store, som erobret Pamfylia i 334-333 f.Kr., ha latt hestene sine drikke her da han passerte gjennom området, og han hadde mottatt dem som tributt fra Aspendos. Denne fortellingen, som tilhører de samme årene som beleiringen vi nevnte i Termessos om morgenen, knytter sammen to punkter i dagen. Området rundt fossen er innredet med turstier og hvileområder. Ta deg tid til å sitte og slappe av i et av disse områdene i omtrent en halv time etter å ha gått ned trappene fra Karain. Ifølge Wikipedia ligger området omtrent en kilometer fra Varsak. Ifølge Kulturportalen er det også mulig å komme seg til fossen med lokal transport, så de som ønsker å dele opp ruten, kan besøke Düden på en annen dag ved hjelp av offentlig transport. Sjekk inngangsreglene og åpningstidene før du drar. Fra her kan du reise østover, i retning Aksu, og ta av nordover ved Soğucaksu-broen langs ve

Den siste destinasjonen for dagen er Kurşunlu-fossen naturpark i Aksu-distriktet. Parken ligger 22 kilometer fra Antalya. Du kommer dit ved å forlate hovedveien Antalya-Aksu ved Soğucaksu-broen og kjøre 7 kilometer nordover. Parken er en del av naturparkene som administreres av Landbruks- og skogdepartementet, region 6. Området som inkluderer fossen og piknikområdet dekker et område på 33 hektar. Hovedfossen stuper ned fra en høyde på 18 meter, og vannet renner gjennom syv dammer som er forbundet med små fossefall, og danner en canyon som er omtrent 2 kilometer lang.

Parker bilen på parkeringsplassen og følg stien. Stien fører deg til fossen, dammene, broene og et utsiktspunkt. Området anbefales av regionkontoret, og steder som bør oppleves er selve fossen, nymfene i elven, det historiske vannverket og utsiktspunktet. Listen anbefaler også å ta bilder foran fossen. Når du krysser broene, se etter nymfene i vannet. Ifølge "Utenfor skolelæring"-registeret har det historiske vannverket langs stien en historie som går tilbake omtrent 200 år. Ved dammene kan bakken være våt og glatt, så vær forsiktig, spesielt med barn, nær vannet.

Du kan også lære om områdets geologi ved å observere veggene i canyonen. Ifølge regionkontoret kan du her se Kurşunlu-formasjonen, som består av sandstein, grusstein og leire i rød-brun og grå-grønn farge. Over disse lagene finner du Antalya-travertinene, som du finner mange steder i Antalya. Skogen består hovedsakelig av furu, mens det ved vannet vokser østlønn, laurbær, fiken og villoliven. Lenger nede i skogen finner du einer, rogn og bjørnebær. I parken og omgivelsene er det 261 navngitte plantearter, hvorav 14 er endemiske.

Dyrelivet er også rikt. Regionkontoret rapporterer at det er registrert 88 fuglearter, 22 pattedyr, 12 reptiler, 3 amfibier og 3 fiskearter i parken. I dammene lever karpe og skilpadder, mens det i skogen lever villsvin, rev og ekorn. Noen av fuglene er innfødte, mens andre er besøkende om sommeren eller vinteren. Stopp opp og lytt i de rolige delene av stien. Ikke mat dyrene og ikke kast noe i vannet.

Parken tilbyr fasiliteter som toaletter, lekeplasser, piknikbord og en restaurant. Du kan sitte og slappe av her etter den lange reisen. Ifølge Wikipedia er den beste tiden å besøke parken mellom april og desember. Sjekk inngangsregler og åpningstider på siden for naturvern og nasjonalparker. Ruten slutter her, og det er omtrent 22 kilometer tilbake til sentrum av Antalya.

Kilde: Landbruks- og skogdepartementet, region 6; "Utenfor skolelæring"-