Museer, komplekser og osmanske markeder i Selimiye-området.

Museet ligger omtrent femti meter fra den østlige inngangen til Selimiye-moskeen, langs Kadirpaşa Mektep Caddesi. Før du går inn i bygningen, ta en titt på de osmanske gravsteinene som er utstilt i det åpne området ved siden av. Formene på hodestøttene på steinene, som ligner turbaner og hatter, er som et språk som forteller om eierens yrke og status; det er en god start på besøket å stoppe foran noen av dem og sammenligne formene. Den nåværende bygningen ble bygget etter en plan av den høytstående arkitekten İhsan Kıygı, og ble åpnet 13. juni 1971 under navnet Arkeologi- og Etnografimuseum. Men museenes historie i Edirne går mye lenger tilbake. Byens første museum ble etablert i 1925 i Darülhadis-medresen ved Selimiye-moskeen, og etter hvert som samlingen vokste, ble den flyttet til de andre medresene i komplekset.

Inne i museet bør du først besøke arkeologiutstillingen, da den er presentert i kronologisk rekkefølge. I de første vitrinene finner du tenner, kjevebein og ryggvirvler fra elefanter, neshorn og hester som ble funnet i Edirne og omegn. Disse fossilene gir et godt innblikk i hvordan landskapet i Thrakia så ut lenge før menneskene kom. Deretter kan du se funn fra den neolitiske perioden og gravsteiner som skildrer thrakiske ryttere. Legg merke til holdningen til figuren på hesteryggen og dybden på relieffene; disse er noen av de viktigste gjenstandene som gir innsikt i regionens befolkning før romertiden. En betydelig del av gjenstandene i utstillingen kommer fra utgravninger i den antikke byen Ainos, som ligger sør for Edirne, det som i dag er Enez. Ta deg tid til å se på de dekorative amforene, de keramiske figurene og de små smykkene. Myntsamlingen er også en av de delene som Kulturportalen fremhever spesielt.

Etter arkeologiutstillingen kan du gå videre til etnografiavdelingen. Her vises regionale kostymer fra Balkan, eksempler på kalligrafi, tepper og kilimer. De mest populære delene av avdelingen er de som gjenskaper et bryllupsrom og en stue i et tradisjonelt hus i Edirne. Ved å se på de treverksskapene, putene og fargene på tekstilene, kan du forestille deg hvordan hverdagen var i de gamle byhusene. Her finnes også noen personlige gjenstander som Atatürk brukte under sine besøk i Edirne.

Hvis du ønsker å ta bilder, bør du unngå å bruke blitz, og prøv å holde objektivet så nært glasset som mulig for å unngå refleksjoner. En time er nok tid til å se begge avdelingene uten å stresse. Sjekk åpningstider, åpningsdager og inngangsregler på Kultur- og Turismeministeriets nettside før du drar. Når du forlater museet, vil de fire minaretene til Selimiye-mos

Start turen av Selimiye ved å utforske området utenfor, i stedet for å gå inn i bygningen. Komplekset er bygget på en høyde, kjent som Kavak Meydanı eller Sarıbayır, som gir utsikt over Edirne. Når du går rundt i det ytre området, vil du se to medreser (religiøse skoler) plassert symmetrisk på hver side av moskeen. Darülkurra-medresen er i dag et stiftelsesmuseum, mens Darülhadis-medresen er et museum for tyrkiske og islamske artefakter. Hvis du har tid, kan du vurdere å besøke en av dem. Deretter kan du se de fire minaretene som omgir moskeen. Hver av dem har tre balkonger, og høyden er oppgitt til 70,89 meter, noe som gjør dem til noen av de høyeste minaretene bygget av Det osmanske riket. Arkitekten Sinan plasserte minaretene i hjørnene av det indre området, i stedet for i hjørnene av gårdsplassen, og omkranset dermed kuppelen fra alle sider. Ifølge kilder fører tre separate trapper, som ikke krysser hverandre, opp til balkongene på de to minaretene på inngangssiden. Gå inn i det indre området gjennom den enkle døren i nordvest. I midten av gårdsplassen, omgitt av arkader og små kupler, finner du en marmorforskningsfontene, som regnes som et av de vakreste eksemplene på tidens håndverk. Legg merke til at den fjerde arkaden, som fører til det indre rommet, er betydelig høyere enn de tre andre, og at den er designet for å lede blikket direkte mot kuppelen. Størrelsen på gårdsplassen er omtrent den samme som det indre rommet i moskeen, begge er omtrent 60 ganger 44 meter. Når du tar av deg skoene og går inn, vil du umiddelbart legge merke til at hele rommet er under én enkelt kuppel. Kuppelen hviler på åtte store søyler, og siden disse søylene er integrert i de ytre veggene, deler de ikke opp det indre rommet. Diameteren på kuppelen er omtrent 31 meter, og høyden er oppgitt til å være mellom 42 og 43 meter. I Sinans biografi står det at han hevdet at denne kuppelen var større enn kuppelen i Hagia Sophia. I midten av rommet, rett under kuppelen, finner du en trekonstruksjon for muezzinen (kalleren), som hviler på tolv lave buer. Den lille marmorfontenen under er også verdt å se. Ifølge legenden er motivet av en omvendt tulipan under en av støttene et minne om den tidligere eieren av tomten. Gå deretter mot mihraben (bønneretningen). De islamske flisene fra Iznik og den utskjærte marmorpredikepulten på hver side av mihraben er eksempler på førsteklasses håndverk fra det sekstende århundre. I det østlige hjørnet finner du også en hevet plass for sultanen, også dekorert med fliser fra Iznik. Når du besøker, er det noen Lengden på bygningen oppgis i ulike kilder som mellom 225 og 256 meter. Det fortelles at under kuppelen i midten, lover håndverkerne å utføre sitt arbeid ærlig hver morgen. Etter å ha forlatt markedet, går man nedoverbakken i retning av den gamle moskeen for å komme til bedsthen. Kilde: Kulturportalen, Selimiye-moskeen og Selimiye-markedet; Wikipedia.

Bedesten ligger ved foten av åsen der Selimiye-moskeen står, like ved siden av den gamle moskeen. De to bør betraktes sammen, siden bedesten ble bygget som en del av Selimiye-moskeens stiftelse. Ifølge Kulturportalen ble bygningen reist i årene 1417-1418 av sultan Mehmet II, mens TDV Islam-encyklopedien legger til at arbeidet med byggingen startet i perioden til Musa Çelebi. Leien fra butikkene dekket vedlikehold og drift av moskeen. Med andre ord, du får et innblikk i hvordan det så ut i området rundt Selimiye for omtrent 150 år siden.

Før du går inn, ta deg tid til å observere bygningen fra utsiden, fra et hjørne. Veggene er kledd med stein i to farger, med rekker av murstein mellom. Øverst er det fjorten kupler dekket med bly, arrangert i to rader. Under hver kuppel er det et spissbuet vindu, og lyset som kommer inn gjennom disse vinduene lyser opp interiøret. Det er en dør på hver side av bygningen, så uansett hvilken gate du kommer fra, vil du finne en inngang. Kulturportalen oppgir at bygningens dimensjoner er omtrent 40 ganger 75 meter.

Når du går inn, legg merke til de seks søylene som står i en enkelt rad langs den sentrale aksen. Disse søylene deler rommet inn i fjorten seksjoner, og hver seksjon er dekket av en kuppel. TDV fremhever at denne oppdelingen ligner mye på Bursa Bedesten. Hvis du har besøkt Bursa, vil du umiddelbart se likheten. Butikkene er plassert langs veggene: det er fjorten butikker langs de lange sidene, dekket med hvelv, og fire butikker langs de korte sidene. Legg merke til hvordan butikkene er plassert med omhu, spesielt de som ligger ved dører og hjørner.

Bedesten var et innendørs marked i osmanske byer, hvor verdifulle varer ble solgt og beskyttet. Evliya Çelebi skriver at smykkene her var verdt flere egyptiske skatter, og at de ble bevoktet av seksti vakter. Reisende noterte også at det fantes både en gammel og en ny bedesten i byen; ifølge TDV står bare den ene igjen i dag, mens plasseringen av den andre er ukjent. Rundt bedesten ble det over tid etablert karavanserai og markeder, og et stort handelsområde oppstod. Noen av disse er ikke lenger tilgjengelige, men Selimiye Arastası og Ali Paşa Çarşısı er fortsatt der.

Bygningen har blitt grundig restaurert de siste årene og brukes i dag igjen som et marked. Gå sakte mellom butikkene, observer hvordan lyset endrer seg under kuplene, og prøv å ta et bilde av søylene langs den sentrale aksen. Etter å ha forlatt bedesten, kan du gå en kort tur vestover og komme til en av inngangene til Ali Paşa Çarşısı.

Kilde: Kulturportalen, Bedesten; TDV Islam-encyklopedien, Bedesten.

Ali Paşa-basaren er en lang, overbygd basar som ligger i sentrum av Edirne, i hjørnet der Saraçlar Caddesi møter veien som fører mot Kapıkule. Basaren ble bygget av Semiz Ali Paşa, som var storvester fra 1561 til 1565, for å skaffe midler til veldedighetsarbeid i Babaeski. Ifølge TDV Islam-leksikonet nevnes bygningens navn i "Tezkiretü'l-ebniye", som lister opp verkene til Mimar Sinan, og det fremgår at arkitekten var Sinan. Byggeåret er fastsatt til 1568-1569, basert på et dikt skrevet av en poet fra Edirne. Dermed starter du reisen din i det 16. århundre og ender i en bygning som ble bygget i samme periode som Selimiye-moskeen.

Prøv å gå inn i basaren gjennom en av endene, slik at du kan få et overblikk over lengden. TDV kaller de to endene for "Kule Kapısı" (Tårnporten) og "Balıkhane Kapısı" (Fiskebasaren). I tillegg finnes det fire andre innganger langs basaren, som gir tilgang fra sidegatene. Se nøye på buen over inngangene: buen er laget av fargerike steinblokker, mens rammen er laget av hugget kalkstein. Resten av bygningen er bygget med murstein, med rader av stein mellom mursteinene.

Inne i basaren er det en enkelt vei som strekker seg omtrent tre hundre meter, og som er dekket av en hvelvet tak. Hvelvet er støttet av buer, og hver butikk langs veien har en bue som åpner seg mot denne veien. Det stripete utseendet på hvelvet og buene er det mest fotograferte aspektet av basaren. Det beste bildet får du ved å stå midt på veien og ta bilder av buene som strekker seg i det fjerne. Mens du går, vil du merke at inngangene til butikkene ikke er perfekt justert, men heller litt skjeve. TDV tilskriver denne ujevnheten kravet om å tilpasse seg gateplanen i den perioden, og anser det som et trekk ved den gamle osmanske byplanleggingen. Siden basaren er bygget i en rett linje, er det et kvadratisk område i midten, støttet av fire søyler. I gamle dager ble dette området brukt som et sted for bønn.

Antallet butikker varierer i forskjellige kilder, og denne forskjellen forteller også noe om basarens historie. I vakfets registre nevnes 211 "øyne" (små vinduer) og tjuefem celler. Evliya Çelebi oppgir en lengde på tusen skritt og 360 butikker. Lady Mary Wortley Montagu, som skrev brev fra Edirne i 1718, beskriver sannsynligvis denne basaren, og nevner 365 butikker og en usedvanlig ren fortau. TDV oppgir at det i dag finnes omtrent hundre til hundre og ti butikker i basaren. Basaren opplevde vanskelige tider på 1800