I Zeytinburnu, utenfor bymurene, fra Kazlıçeşme til Topkapı.

Fra Marmaray-stasjonen i Kazlıçeşme, gå mot Abay Caddesi (tidligere kjent som Demirhane Caddesi). Fontenen ligger på denne gaten, bare noen få minutters gange fra stasjonen. Ifølge Wikipedia starter Demirhane Caddesi ved murene og strekker seg i retning Zeytinburnu-stasjonen, og deler nabolaget i to store områder. Når du kommer til fontenen, se først på den som en helhet: Den er en ensidig konstruksjon laget av hugget stein, med en rektangulær front omgitt av dekorative lister. I midten er det en lav, spissbuet nisje. Se etter den lille rosetten som er utskåret i nøkkelsteinen over buen; den kan være lett å overse. Marmortavlen over buen er ikke original; den gamle tavlen, som ble sett på bilder fra 1930- og 1940-tallet, er borte, og den nåværende tavlen ble skrevet på nytt av en kalligraf i 2000-årene. Det viktigste er å se på speilet inne i nisjen. Under inskripsjonen i *sülüs*-skrift, som er skrevet på en femdelt kartusj, er det en rund andefigur på hvit marmor, og foran den er en gren med stjerneformede blader. Datoen, beregnet etter *ebced*-systemet, er 953 i den islamske kalenderen, som tilsvarer årene 1546-1547, og det står at fontenen ble bygget av en person ved navn Mehmed Bey. Det antas at denne Mehmed Bey er den samme som Aşık Pir Mehmed Çelebi, en lærd som døde i Skopje. Stenen med andeutskjæringen er mye eldre enn fontenen. I 2002 ble marmoren ødelagt av skattejegere i håp om å finne gull; undersøkelse av de gjenværende fragmentene viste at det var en bysantinsk marmor fra det 5. århundre. Når fragmentene ble snudd og satt sammen, dukket et kristogrammotiv opp, noe som betyr at en osmansk håndverker hadde snudd den bysantinske steinen og risset motivet på baksiden. Marmoren ble restaurert i 2010, i tråd med originalen. Evliya Çelebi skriver i sin reisebeskrivelse at han fant andeutskjæringen under buen til denne fontenen utenfor Yedikule så vakker at den var ubeskrivelig. På begge sider av fontenen er det runde nisjer, og ved siden av hver nisje er det en *sadaka taşı* (veldedighetsstein); ikke overse disse. Se nå på nabolaget bak deg. Ifølge Wikipedia beordret Fatih Sultan Mehmed at dette området utenfor Yedikule-festningen skulle brukes av slaktere og garvere etter at festningen var bygget. Det ble etablert et stort antall garverier i området, med opptil 360 virksomheter. Lysfabrikker, som produserte stearinlys av dyrefett fra de slaktede dyrene, utviklet seg også i nærheten av disse virksomhetene. På 1800-tallet ble tradisjonelle garverier supplert med fabrikker; jernfabrikken, grunn Kilde: Wikipedia, Kazlı Çeşme; Wikipedia, Kazlıçeşme; Zeytinburnu kommune, Områdets historie; Budak, Marmara Universitetets tidsskrift for statsvitenskap.

Når du kommer fra Kazlıçeşme, nærmer du deg murene fra utsiden, fra vestsiden. På dette stedet ser du ikke inn i festningen, men utover den ytre overflaten. Først prøv å forstå hvordan murene ble bygget. De ytre murene, bygget under Theodosius II, består av tre lag: den innerste, tykke hovedmuren, en lavere ytre mur foran, og en bred grøft foran. Hovedmuren er 4,5 til 6 meter tykk og omtrent 12 meter høy, mens den ytre muren er 8,5 til 9 meter høy. Legg merke til de røde mursteinene som er plassert mellom steinene; disse er ikke bare dekorative, men forsterker også veggen ved å binde sammen steinene med mørtel. Grøften var opptil 20 meter bred og enkelte steder 10 meter dyp; du kan fortsatt se de tverrgående veggene som delte den i seksjoner. Deretter, vend blikket mot Det Gylne Port. Det Gylne Port, som var inngangen til byen for keisere under seiersparader og andre statlige seremonier, er et symbol på bysantinsk pomp og prakt. Det er usikkert når porten ble bygget; forskere er delt mellom om den ble bygget under Theodosius I eller Theodosius II, men de fleste mener det var sistnevnte. I bysantins tidlige fase ble portåpningene delvis blokkert, og du kan fortsatt se den store buen som forbinder de to marmorkulene fra utsiden. En gravering fra 1685 viser at den ytre porten var dekorert med relieffer på den tiden; fragmenter av disse skulpturene finnes i dag på Istanbul Arkeologiske Museer. I 1458 bygde Mehmet den erobrer Yedikule-festningen ved å legge til tre store tårn til de fire eksisterende tårnene på den indre muren. Festningen mistet sin opprinnelige funksjon som inngang og ble i stor del av osmansk tid brukt som et statsarkiv, et lager og et fengsel. Se også etter den lille Yedikule-porten, som ligger rett ved siden av festningen. Forskere er uenige om hvorvidt denne porten er bysantinsk eller osmansk. Nå, se på området rundt murene, grøften og de grønne stripene langs veien. Ifølge Kultur- og Turisme-departementets nettside er Yedikule-hagene, som ligger langs murene mellom Mevlanakapı og Yedikule, et levende kulturarv der det har blitt dyrket grønnsaker i over 1500 år. Ifølge kilder som er referert på Wikipedia, ble det i 1735 registrert 344 hager, mens et kart fra 1835 viser 102 hager. Disse jordene er fortsatt dyrket av familier, så det anbefales å ikke gå inn i dem, men heller observere dem fra veien. Hvis du ønsker å se innsiden av festningen, sjekk den aktuelle besøksstatusen fra offisielle kilder før du drar, da festningen har vært gjennom perioder med restaurering og begrenset tilgang. Fra denne vestlige siden Du kommer deg til Topkapi med omtrent tre kilometers gange. Hvis du blir sliten, går busslinje MR11 i samme retning. Kilde: Wikipedia, "Murene i Konstantinopel"; GoTürkiye, "Istanbul sine murer"; Wikipedia, "Yedikule"; Wikipedia, "Yedikule fengsel".

Når du ankommer Topkapı fra utsiden av murene, ligger det store grøntområdet rett over veien, og det er Topkapı Kulturpark. Museet ligger inne i denne parken. Ifølge museets offisielle nettside lå dette området tidligere der busstasjonen Trakya Otogarı var. Etter at busstasjonen ble flyttet, ble parken etablert, og museet åpnet dørene for publikum i 2009. Ifølge Wikipedia ble arbeidet med parken startet i 1999, og parken dekker et område på 354 000 kvadratmeter. Før du går inn i museet, bør du stoppe foran inngangen og se deg rundt, fordi selve plasseringen av museet er en del av fortellingen. Ifølge den offisielle nettsiden, hvis du ser fra der museet står, kan du se Edirnekapı-murene til venstre, Topkapı-murene rett overfor, og Silivrikapı-murene til høyre. Topkapı var en port i den bysantinske tiden, kjent som "Aziz Romanos Kapısı", og navnet kommer fra den store kanonen som ble plassert der under beleiringen i 1453. Inne i museet starter opplevelsen med en utstilling. Denne delen, som er utarbeidet av historikerne Erhan Afyoncu og Coşkun Yılmaz, gir en fortelling som strekker seg fra byens grunnleggelse til beleiringen, erobringen og Fatih Sultan Mehmeds byggevirksomhet, illustrert med miniatyrer, graveringer og malerier. Ikke hast gjennom utstillingen; konteksten for scenen du ser på plattformen ovenfor, finnes her. På slutten av utstillingen går du gjennom en kort, mørk korridor og kommer opp på plattformen med det panoramiske bildet. Bildet er malt på innsiden av en halvkule med en diameter på 38 meter, og dekker et todimensjonalt område på 2350 kvadratmeter. Området på 650 kvadratmeter mellom bildet og plattformen er faktisk tredimensjonalt; her står replikaer av kanoner, kanonvogner og kruttønner. Ifølge den offisielle nettsiden er det omtrent 10 000 figurer i bildet, og figurene starter i menneskestørrelse og blir mindre jo lenger ut mot horisonten. Når du først kommer opp på plattformen, løft hodet: himmelen strekker seg sømløst oppover fra toppen av bildet, så du kan ikke se hvor det slutter. Museet forklarer den korte forvirringen besøkende opplever i disse første øyeblikkene med at bildet ikke har noen begynnelse eller slutt. Deretter kan du gå sakte rundt og se på sprekkene i murene. Ifølge Wikipedia er de ødelagte delene av murene og størrelsen på disse delene basert på en rapport om reparasjon av murene som ble presentert for Istanbul sin første guvernør, Hızır Bey. Bildet er et resultat av et samarbeid mellom åtte kunstnere, som startet i 2005 og ble fullført i 2008. Ideen til prosjektet kom fra maleren og tegnefilmsregissøren Haşim Vatandaş. Den off

Moskeen ligger utenfor bymuren i Topkapı, ved krysset mellom den gamle Davutpaşa Caddesi, Topkapı-kirkegården og motorveien E-5; den er et par minutters gange fra Panorama. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia er bygningen også kjent under navnene Takyeci İbrahim Çavuş, Arakiyeci İbrahim Ağa og Takkeci Camii. Den ble bygget av Takkeci İbrahim Ağa; navnet hans kommer fra "arakiye", som var en av inntektskildene hans. Før du går inn på gårdsplassen, ta en titt på fontenen i hjørnet. Denne fontenen, som er den eldste delen av komplekset, ble bygget av İbrahim Ağa i 1578, ifølge inskripsjonen som er bevart inne i moskeen. Inskripsjonen på marmorfontenen overfor forteller at den ble lagt til i 1820 av Sadrazam Derviş Mehmed Paşa; dette er den siste bygningen som ble lagt til komplekset. Inskripsjonen over inngangsdøren til moskeen viser at bygningen ble fullført i 1592, mens den andre fontenen ved den østlige inngangen til gårdsplassen dateres til 1593-1594. Du vil merke at moskeen ser ganske beskjedent ut utenfra: det er en liten bygning med et saltak, bygget av stein og murstein, med en liten, to-radet forhall støttet av tre søyler. Tell de trettito trekolonnene i forhallen (atten utvendig og tretten innvendig); TDV fremhever at selv om moskeen er relativt liten, er den viktig på grunn av byggeteknikken og den rike innredningen, og at detaljer som ikke er tydelige i lignende bygninger, kan observeres her. Minareten, bygget av hugget stein, ligger i nordvestlig hjørne; den har en firkantet base, en sekstentet kjerne og ett balkongnivå. For å besøke, velg et tidspunkt utenom bønnetidene, ta av skoene, kle deg passende (med skuldre og knær dekket) og vær stille. Når du kommer inn, se opp. Ifølge TDV dekker et trekuppel med en diameter på omtrent 5,5 meter det indre rommet; den er ikke synlig utenfra og er skjult under taket, og hviler på en åttekantet konstruksjon med treornamenter. Det indre rommet er nesten kvadratisk; TDV oppgir dimensjonene som omtrent 11,2 x 11,7 meter og en høyde på omtrent 6,2 meter. Balkongen hviler på trettito trekolonner og følger hele den nordvestlige veggen. Se deretter på veggene. Nesten halvparten av veggflatene er dekket av İznik-fliser fra 1500-tallet, laget med "sıra altı" (alternerende) teknikken. Motiver inkluderer vinranker med druer, blomstrende frukttrær, granatepler, roser, tulipaner, nelliker og fioler; de vanligste fargene er korallrød, smaragdgrønn, blå og mørkblå. Legg Den er beskrevet at den ble restaurert i Mahmud-perioden, og at arbeidet utført av Vakıflar Genel Müdürlüğü i 1985 avslørte detaljerte treskjæringer på trestolpene. Bygningen ble deretter omfattende restaurert etter 2005. På vei tilbake kan du ta trikklinje T1 fra Topkapı, eller du kan gå av med busslinje MR11 ved Kazlıçeşme og deretter ta Marmaray. Kilde: TDV İslam Ansiklopedisi, Takkeci İbrahim Ağa Külliyesi; Wikipedia, Takkeci İbrahim Ağa Külliyesi.