Hjertet av Seljuk-rikets hovedstad: Alaeddin-høyden og omgivelsene.

Start turen ved foten av Alaeddin-høyden, som ligger midt i byen. Ifølge Wikipedia omgis høyden av en trikkelinje, så det er enkelt å komme hit med trikk. Før du begynner å gå opp, legg merke til formen på høyden. Den er ikke en naturlig høyde, men en haug dannet av århundrer med bebyggelse. Ifølge Wikipedia er haugen omtrent 450 meter lang og 350 meter bred, 20 meter høy og har en oval form. Utgravninger utført av det tyrkiske historiske instituttet i 1941 viste at den første bosetningen på høyden ble etablert i det 3. årtusen f.Kr., under tidlig bronsealder. Senere ble høyden styrt av hittitter, frigere og lydere. Det antas at høyden fikk navnet Kawania i frigernes tid, og at byens antikke navn, Ikonion, kan være relatert til dette navnet. Mens du følger en av stiene og klatrer oppover, husk at mange av disse lagene ligger under føttene dine, inne i jorden. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia var dette lille høydepunktet den første bosetningen i Konya, og da tyrkerne erobret byen, lå den inne i murene som omga høyden. Etter 1097, da byen ble hovedstad, vokste den raskt, og i 1221 omga Sultan Alaeddin Keykubad I den med en mye større mur. Ensempelediet forteller at det var 108 tårn langs murene, med et tårn hver 30. meter, og at navnene på visirene eller embetsmennene som bygde dem var inngravert i tårnene. Antikke skulpturer og relieffer var strategisk plassert på murenes tårn og porter, og du vil kunne se noen av dem på turens andre stopp. I dag er det ingen synlige rester av murene på toppen av høyden, men gatene som strekker seg ut fra toppen avslører fortsatt plasseringen av det gamle sentrum. TDV Islamic Encyclopedia beskriver dette som et stråleformet gatesystem, som er sjeldent i tyrkiske byer. Stå ved kanten av høyden og se hvordan gatene sprer seg utover. Deretter kan du gå mot den nordlige skråningen av høyden, siden det var her Seljuk-palasset ble bygget. Her finner du restene av palassets paviljong, som vendte mot byen. Ifølge Kulturportalen var paviljongen bygget i to etasjer, og veggene var dekorert med fliser og inskripsjoner. Det er usikkert hvem som bygde paviljongen; ifølge TDV Islamic Encyclopedia tilskrives den av mange forskere til perioden under Kılıçarslan II, og navnet kommer fra Alaeddin Keykubad I, som restaurerte den. Paviljongen var plassert på toppen av et av palassmurenes tårn, og fungerte som et "cihannüma", et observasjonsrom. Bygningen ble forlatt på 1600-tallet, og var i ruiner tidlig på 1800-tallet. Mellom 1905 og 1908 ble den i stor På nordkanten av åsen reiser Alaeddin-moskeen seg, som ble fullført i 1220 og var byens store moské under Seljuk-perioden. Denne ruten refererer til den kun som et landemerke på åsen. På toppen finner du også en steinbygget vannreservoar, som ble åpnet i 1902 og samlet vann fra kilden i Çayırbağı, samt minnesmerket for heltene, datert 1936. Åsen, som ble registrert som et arkeologisk, historisk og naturvernsted i 1982, ble beplantet med trær etter 1910 og har blitt et populært rekreasjonsområde for byen. Ta en kort pause på en av benkene under trærne; fra der du sitter kan du se hvor viktig åsen er i dagliglivet til byens innbyggere. Deretter går du ned den vestlige skråningen; Kulturportalen nevner at den vakre medresen med det slanke minarettet ligger rett overfor åsen, og turen tar bare noen få minutter. Kilde: TDV Islam Encyclopedia, Alaeddin Köşkü.

Når du ankommer til madrasen, ta deg noen minutter til å beundre fasaden før du går inn, for dens største skatter ligger utenfor. Kulturportalen skriver at madrasen ble bygget av visir Sahib Ata Fahreddin Ali i perioden til Seljuk-sultan II. İzzeddin Keykavus, for å undervise i hadith-vitenskap. Byggeåret varierer i ulike kilder; TDV Islamic Encyclopedia nevner at en stiftelse fra 1265 refererer til bygningen, og derfor må madrasen ha vært fullført før dette. Den dekorative inngangen stikker mer enn fem meter ut fra hovedveggen. TDV Islamic Encyclopedia beskriver den som en av de mest imponerende dekorative inngangene fra Seljuk-perioden i Anatolia. Legg merke til tekstbåndene som omgir inngangen på begge sider og strekker seg opp til taket. Kulturportalen beskriver denne inngangen som en av de få designene som bruker så mye tekst. Vær også oppmerksom på at tekstbåndene er avkuttet øverst; ifølge encyklopedien indikerer dette at inngangen er ufullstendig i dag, og at taket opprinnelig var høyere. Se nøye på de to medaljongene over buen; Kulturportalen nevner at den ene har "Amel-i Kelük" og den andre "bin Abdullah", noe som tilsammen gir arkitektens navn. Gå deretter til minareten, som er oppkalt etter bygningen. Den består av en firkantet base av hugget stein, og en kuleformet kropp av murstein dekorert med glasert murstein og klinker. Minareten hadde opprinnelig to balkonger og var relativt høy i forhold til bygningen. I 1901 ble minareten truffet av lyn, som ødela den øverste delen. Det du ser i dag er den korte kroppen som er igjen fra den gang. TDV Islamic Encyclopedia rapporterer at den delte kroppen på minareten, på gamle fotografier, fortsatte i samme stil opp til den andre balkongen. For å forestille deg den opprinnelige høyden, følg det sirkulære mønsteret av turkise, glasert murstein nedover kroppen. Når du går inn, kommer du først til en hall med et kryssvoltbue. Ifølge encyklopedien ble denne hallen bygget for å skape symmetri med den store hallen på motsatt side. Deretter kommer du til en firkantet gårdsplass med sider på omtrent 11 meter. TDV Islamic Encyclopedia nevner at dette er en av de tre madrasene i Konya som har en kuppel over gårdsplassen. I midten av gårdsplassen er det en dam; gamle fotografier viser at det tidligere var en stor lysarmatur på toppen av kuppelen, men i dag er åpningen dekket av glass. Se opp mot kuppelen; den ytre delen er laget av stein, mens innsiden er laget av murstein. Kuppelen er dekorert med et uendelig geometrisk mønster av turkise, brune og marineblå, glasert murstein. Encylopedien sier at disse mønstrene minner om kilim-motiver, og at det enkle interiøret står i kontrast til den overdådige dekorasjonen på inngangen. Madrasen har De viktigste elementene å se er de forseggjorte relieffene fra Konya-festningen; her får du se steinene som pryder tårnene i murene som ble nevnt ved det første stoppet, på nært hold. Kulturportalen opplyser at dette museet også inneholder de største og vakreste marmorrelieffene som representerer den dobbelhodede ørnen, et symbol på Seljuk-dynastiet, samt figurer med vinger. Etter å ha sett relieffene, bør du ta et nytt blikk på inngangsporten; du vil se to sider av steinmesterskapet fra samme periode, den ene i arkitekturen og den andre som et frittstående kunstverk. Medresen (religiøs skole) er en av bygningene som i 2014 ble inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder under tittelen "Anatolian Seljuk Medreses". Sjekk åpningstider og -dager på Kultur- og turistministeriets nettside; det er også lurt å spørre en ansatt før du tar bilder av gjenstandene inne i museet. Når du går ut, kan du gå nedover skråningen og følge veien til Karatay Medrese; turen mellom de to medresene tar bare noen få minutter. Kilde: Kulturportalen, İnce Minareli Medrese.

Du går inn i Karatay-madrasen gjennom den østlige porten. Ifølge TDV Islam-leksikonet er porten plassert litt mot hjørnet, ikke midt på fasaden. Kulturportalen skriver at bygningen ble reist i 1251 av Emir Celaleddin Karatay under sultan II. İzzeddin Keykavus fra Seljuk-dynastiet. Den store inskripsjonen øverst på porten, ifølge leksikonet, angir byggeåret og Karatay's navn. Porten er laget av marmor i himmelblå og hvit farge. Legg merke til knutemotivet dannet av de to fargene, og de geometriske panelene som minner om kilim-mønstre. Det er uenighet om hvem som var arkitekten; Kulturportalen nevner Muhammed bin Havlan som en mulig kandidat, mens TDV Islam-leksikonet sier at arkitekten er ukjent. Når du går gjennom porten, kommer du inn i et åpent område som i dag ser ut som en hage. Ifølge leksikonet var dette opprinnelig et kvadratisk rom på omtrent 7,6 meter med et kuppel. Spor av de trekantede overgangselementene i øvre del av hovedbygningen bekrefter at det en gang var et tak her; se etter dem på veggene før du går inn. Fra dette området kommer du gjennom en liten dør inn i det sentrale rommet, som er hjertet av bygningen. Det sentrale rommet er omtrent 12 meter i diameter, og alle bygningselementene og dekorasjonene er bevart. Stå et øyeblikk og se opp; kuppelen er dekket av turkise og himmelblå fliser, med hvite gipsbånd mellom dem, og dette minner, ifølge leksikonet, om himmelen. Komposisjonen er bygget opp av tjuefirearmede stjerner som er ordnet fra bunnen til toppen, og disse stjernene er forbundet med forskjellige knuter. De trekantede overgangselementene, som danner en vifteform, bærer vekten av kuppelen. Disse elementene er både bærende og samler fargene fra kuppelen og fordeler dem til de fire hjørnene. Under åpningen på toppen av kuppelen er et vannarrangement bestående av en firkantet dam, en rund skål og en buet vannkanal. Leksikonet nevner at noen mener at bygningen har et observatorium på grunn av denne åpningen og dammen; dette er en tolkning, ikke en sikker informasjon. Bygningen ble forlatt på slutten av 1800-tallet, restaurert i 1954 og åpnet som Çini Eserleri Müzesi (Museum for keramiske gjenstander) den 17. desember 1955. TDV Islam-leksikonet sier at hovedgrunnen til at museet ble etablert i denne bygningen er at selve bygningen, med sine keramiske fliser, i seg selv er et museum. Gå først mot den store vestvendte hallen; i vitrinene her vises keramiske fliser som ble funnet under utgravningen av palasspaviljongen i 1941, som ligger i området. Disse seksarmede stjernene, krysene I palassene sitter folk i kryssede ben, og det er avbildninger av jaktscener, tohodede ørner, sfinkser, sirener og mange forskjellige dyr, fra jakthunder til fjellgeiter. Legg merke til de ovale ansiktene, de store mandelformede øynene og de små munnen til figurene; encyklopedien antyder at denne ansiktsformen har sin opprinnelse i Sentral-Asia. Kulturportalen opplyser at museet også viser fliser og keramikk fra Seljuk-perioden, småkongedømmene og det osmanske riket, samt gipsdekorasjoner, flisearbeider og lykter. Karatay-medresen ble i 2014 inkludert i UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder under tittelen "Anatolian Seljuk Medreses". Salen med kuppel kan bli folksom i løpet av dagen, så det er lurt å komme tidlig hvis du ønsker å studere flisene i fred og ro. Sjekk åpningstider og besøksdager på Kultur- og turistdepartementets nettside. Etter å ha forlatt museet, kan du gå sørover og følge veien rundt åsen. Du kommer til Arkeologimuseet i Sahibata-området etter en kort spasertur på under en kilometer. Kilde: TDV Islamic Encyclopedia, Konya Karatay Medrese Tile Works Museum.

Konya Arkeologimuseet ligger i distriktet Meram, i Sahibata-området, ifølge adressen som er oppgitt på Kulturportalen. Portalen nevner også at museet ligger i nærheten av Atatürk-monumentet, et kjent landemerke i byen. Museets historie er like gammel som selve bygningen. Kulturportalen skriver at museet først ble åpnet i 1901, mens Wikipedia, basert på dokumenter fra den tiden, oppgir åpningsdatoen til 10. desember 1899. Samlingen ble først utstilt i et enkelt rom i en skolegård, deretter i andre bygninger, før den flyttet til den nåværende bygningen i 1962. Wikipedia beskriver museet som det første arkeologiske museet som ble etablert i Anatolia. Ved inngangen møtes du av bysantinske arkitektoniske elementer fra Sille og sentrum av byen, samt romerske gravsteler. Gå først inn i salen for forhistoriske gjenstander; her vises neolittiske funn fra utgravningene i Çatalhöyük, Erbaba og Süberde. Ministeriets museumsider daterer denne perioden til mellom 6500 og 5300 f.Kr., og fremhever formet keramikk, piler og spydspisser laget av obsidian og flint. Se nøye på obsidiantipsene; disse små gjenstandene, hugget ut av vulkansk glass, er de mest konkrete bevisene på hvor lenge livet har eksistert i Konya-sletten. Gjenstandene i vitrineskapet for den tidlige bronsealderen kommer hovedsakelig fra utgravningene i Sızma og Karahöyük; her finner du også dekorert keramikk fra området rundt Beyşehir-sjøen. Seksjonen for den midtre bronsealderen viser funn fra utgravningene i Karahöyük, som har pågått siden 1952, og som var et knutepunkt i handelsnettverket etablert av assyriske kjøpmenn. Her kan du se keramikk laget på dreieskive, keramikk i form av dyr, lykter i form av drueklaser og sylindriske segl. I salen for jernalderen bør du se etter fragmenter av frygisk keramikk med figurer, funnet på Alaeddin-høyden; dermed får du se gjenstander som stammer fra den samme høyden du kanskje har gått over om morgenen. I samme sal vises også dekorert frygisk og lydisk keramikk fra Kıcıkışla, nord for Karapınar, samt bronsepinner som tilhørte urartierne. Når du går inn i den romerske salen, vil du se Herakles-sarkofagen, som er museets mest kjente gjenstand. Sarkofagen ble funnet i 1958 i landsbyen Yunuslar, nær Beyşehir, mens en åker ble pløyd i restene av den antikke byen Tiberiopolis. Wikipedia daterer sarkofagen til midten av det 3. århundre e.Kr. og skriver at den veier omtrent åtte tonn, inkludert lokket. Gå rundt sarkofagen og se på de høye relieffene som forteller historien om Herakles' tolv arbeider, fra lø På slutten av omvisningen kan du gå ut i hagen, hvor skulpturer fra romertiden, sarkofager, gravsteiner, urner, søyler og inskripsjoner er utstilt utendørs. Hagen er også et fint sted å sitte ned og slappe av på slutten av ruten. Konya guvernementet opplyser at museet er åpent alle dager bortsett fra mandag; sjekk de oppdaterte åpningstidene og inngangsreglene på departementets nettside. Hvis du planlegger å besøke Çatalhöyük, kan du også vurdere å besøke museet som en forberedelse, siden en del av funnene fra utgravningene er utstilt i disse salene. Etter å ha forlatt museet, kan du gå tilbake til sentrum eller ta trikken som går rundt åsen. Kilde: Kultur- og turistdepartementet i Tyrkia, Konya arkeologiske museum.