Fra Poyrazlar-sjøen til Beşköprü: Museer og broer i Adapazarı.

Start turen ved Poyrazlar-sjøen tidlig om morgenen, mens lyset fortsatt er mykt. Kulturportalen beskriver at innsjøen ligger nord for Adapazarı, nær Poyrazlar-landsbyen, og omtrent åtte kilometer fra byens sentrum. Ifølge Wikipedia kan man nå innsjøen fra den gamle Sakarya-Karasu-veien, omtrent ti kilometer fra starten, eller fra den nye Karasu-veien, omtrent fem kilometer etter Güneşler-krysset. Siden det er en naturpark, kreves det inngangsbillett; sjekk oppdaterte priser hos Direktoratet for naturvern og nasjonalparker. Start med å gå ned til bredden og se utover hele innsjøen, fordi hovedpoenget med dette stoppet er å forstå hvordan innsjøen ble dannet. Wikipedia beskriver innsjøen som en sedimenteringssjø dannet som følge av at Sakarya-elven endret løp, og at elven ligger bare 350 meter fra innsjøen. Når elven oversvømmer, blandes vannet med innsjøen gjennom en trang passasje, mens i normale tider forsyner elven innsjøen med vann gjennom små utløp. På det siste stoppet for dagen vil du se en bro hvor elven ikke lenger renner under, fordi den har endret løp; dette er det første tydelige tegn på denne endringen. Kultur- og turistdirektoratet oppgir at innsjøen dekker et område på 67 hektar, med en kystlinje på 2400 meter og en dybde mellom tre og åtte meter. Disse målene viser at det er mulig å få et godt inntrykk av innsjøen på en rolig morgentur. Gå langs kysten og beveg deg mot den sørlige enden av innsjøen. Ifølge Wikipedia er de sørlige områdene grunne og dekket av siv, og her finnes et lite våtmarksområde som er et viktig område for vannfugler. Direktoratet oppgir at det er registrert 154 forskjellige fuglearter i innsjøen, hvorav 65 er fastboende, 47 er sommerfugler og 36 er vinterfugler. Derfor kan det være nyttig å ha en kikkert eller et teleobjektiv med deg på dette stoppet. Den engelske versjonen av Wikipedia nevner også at det er mulig å observere mange forskjellige sommerfuglarter i begynnelsen av mai. Vær også oppmerksom på skogen rundt innsjøen; i tillegg til naturlige lønn- og eikeskog, finnes det også plantet områder med furu og gran. Samme kilde oppgir at det finnes arter som rev, ekorn, muldvarp, skilpadde og salamander i området; hvis du går stille langs stien, kan du kanskje finne spor etter dem. Området ble erklært som et område av første grad i 1993, og i 2011 ble den vestlige kysten av innsjøen utpekt som en naturpark. Husk at du er i et beskyttet område, og hold deg til stiene. Direktoratet opplyser også at det er mulig å leie sykler i parken; å sykle rundt innsjøen er en enkel måte å se hele kystlinjen på. For å ta gode bilder, vent til de tidlige timene på morgenen når

Når du ankommer til sentrum, bør du først besøke Jordskjelvmuseet. Ifølge KÜRE-leksikonet ligger museet i Cumhuriyet-området i Adapazarı, på Kavaklar Caddesi. Byens turistbrosjyre opplyser derimot at bygningen er plassert på tomten til Ordu Evi. Før du går inn, ta noen skritt tilbake og se på bygningen utenfra. Ifølge Wikipedia er bygningen designet som en ruin, med ødelagte vegger og skjeve søyler. KÜRE beskriver at de skjeve søylene, de ødelagte bjelkene og de ødelagte veggene er bevisst brukt i fasaden, og at arkitekturen har som mål å gi besøkende en direkte opplevelse. Med andre ord starter museets fortelling før du i det hele tatt går inn, og det starter med selve bygningen. Museet drives av Adapazarı kommune. Byggingen startet i 2000, og museet ble åpnet for publikum i 2004. Brosjyren oppsummerer museets formål som å opprettholde bevisstheten om jordskjelv i samfunnet og å minnes de som mistet livet i jordskjelvet 17. august 1999. Dette er et minnested, så vær forsiktig med å snakke høyt inne, og ta deg tid til å se utstillingene. Inne bør du først gå til fotoutstillingen. Ifølge KÜRE inneholder utstillingene fotografier fra Anadolu Ajansi-arkivet som dokumenterer virkningene av jordskjelvet i 1999. Wikipedia nevner også at museet inneholder fotografier fra jordskjelvene i 1967 og 1999, som viser både før og etter. Å se disse to hendelsene sammen gir deg en forståelse av at byen har blitt rammet av jordskjelv to ganger på samme forkastningslinje. Deretter kan du gå videre til delen som omhandler bygningsteknikken og materialene som ble brukt i bygningene som ble ødelagt i jordskjelvet. Dette forvandler utstillingen fra et minnested til et sted for informasjon. Den mest omtalte delen av museet er jordskjelvsimulatoren. KÜRE og Anadolu Ajansi rapporterer at plattformen gjenskaper omtrent 45 sekunder av jordskjelvet som inntraff 17. august 1999 kl. 03.02, med en styrke på 7,4. Det er valgfritt å gå inn i simulatoren; besøkende med hjerteproblemer eller balanseproblemer, samt små barn, bør vurdere å unngå denne delen. Museet har også et område med glasskrystaller der navnene på de som mistet livet i katastrofer er skrevet. Ta deg tid til å stoppe her og vis respekt for de andre besøkende før du tar bilder. KÜRE nevner at museet, i samarbeid med AFAD og de nasjonale utdanningsmyndighetene, arrangerer opplæring om jordskjelv, så du kan møte skolegrupper i løpet av uken. Ifølge en artikkel fra Anadolu Ajansi fra 2024 har museet mottatt over en million besøkende siden åpningen. Brosjy

Når du ankommer til Sakarya-museet, legg først merke til bygningen og dens beliggenhet. Ifølge museets nettside ligger museet i Semerciler-området, på Milli Egemenlik-gaten, rett overfor jernbanestasjonen, noe som gjør det lett tilgjengelig for de som ankommer med forstadsbanen Adaray. Museet drives av Kultur- og turistministeriet, og inngangen er gratis. Museet er stengt på mandager. Sjekk museets nettside for oppdatert informasjon om åpningstidene. Bygningen kan beskrives som en fortsettelse av historien du så på Jordskjelvmuseet. Ifølge ministeriets beskrivelse ble boligen bygget i tre etasjer, inkludert første etasje, mellom 1910 og 1915 av major Baha Bey, som var leder for militærdistriktet på den tiden. Huset ble kraftig skadet i jordskjelvet i 1967, og ble deretter registrert som et eksempel på sivil arkitektur. Ministeriet tok over bygningen og rekonstruerte den innvendig med betong, samtidig som de bevarte det ytre utseendet. Museet ble åpnet 21. juni 1993, stengt etter skader på utstillinger og gjenstander under jordskjelvet i 1999, og gjenåpnet 28. juni 2003. Altså har to jordskjelv satt spor i historien til denne bygningen. Huset har også en annen viktig betydning: ifølge kilder overnattet Mustafa Kemal Atatürk her i juni 1922, og møtte sin mor, Zübeyde Hanım, i dette huset. Start besøket i hagen, da den fungerer som en utendørsutstilling. Ifølge det lokale kultur- og turistkontoret, viser hagen arkeologiske funn fra romersk og bysantinsk tid, inkludert gravsteiner, altere, inskripsjoner, en ostekasse i brent leire og søyler. Ta deg tid til å se på de inskriberte steinene; du ser fragmenter av en verden som er like gammel som den romerske broen du vil se senere på dagen. Gå deretter inn og ta heisen til utstillingsrommet i første etasje. Ministeriet oppgir at rommet er omtrent 85 kvadratmeter, så du vil ha tid til å se på gjenstandene. I de arkeologiske utstillingene finner du flatøkser, keramikk, parfymeflasker og tåreflasker, samt metall- og glassgjenstander. I kommunens brosjyre står det at mynter fra gresk, hellenistisk, romersk og senromersk tid også er utstilt. I den etnografiske seksjonen finner du skytevåpen og kniver fra osmansk og republikansk tid, kobberkar, segl og håndarbeider. Ifølge ministeriet er disse gjenstandene hentet fra etnografiske museer i Bursa, Amasya, Konya, Tokat og Ankara. I denne seksjonen finner du også en utstilling med gjenstander som ble brukt av Atatürk. På grunn av refleksjoner i glasset i utstillingene, bør du ta bilder med vidvinkel. Etter besøket på museet,

Den siste destinasjonen for dagen er Justinianus-broen, som folk kaller "De fem broene". Kommunens brosjyre opplyser at broen i dag ligger innenfor Serdivan-distriktet. Kulturportalen oppgir at den ligger åtte kilometer fra sentrum, mens Wikipedia oppgir omtrent fem kilometer. Når du kommer dit, bør du først se hva broen egentlig står over. Ifølge provinsens kultur- og turistkontor ligger broen over Çark-bekken, som drenerer vannet fra Sapanca-sjøen til Sakarya-elven (tidligere kjent som Melas-elven). Ifølge Wikipedia kryssede broen opprinnelig Sakarya-elven, men elveløpet har gradvis flyttet seg omtrent tre kilometer østover. Historien om elvens forskyvning, som begynte ved Poyrazlar-sjøen, fullføres her: under en enorm bro renner i dag en liten bekk. Broen ble bygget i perioden til den romerske keiseren Justinianus I, men kildene er forskjellige når det gjelder dato og målinger. Kontoret og kulturportalen oppgir byggeperioden til 558-560 e.Kr., lengden til 365 meter, bredden til 9,85 meter, og totalt 12 buer. Wikipedia, basert på moderne kilder, oppgir at byggingen startet høsten 559 og ble fullført i 562, og at broen, inkludert støttekonstruksjonene i hver ende, er 429 meter lang. Husk denne forskjellen når du vurderer broen visuelt. Uansett hvilket tall du kommer frem til, ser du på en av de mest imponerende strukturene fra denne epoken i Anatolia. Ifølge Wikipedia var broen et strategisk knutepunkt på veien som forbant Konstantinopel med de østlige provinsene i imperiet, og Prokopios beskriver at den ble bygget i stedet for en flåtebro som ofte ble ødelagt av strømmen. Wikipedia oppgir at broen er laget helt av kalkstein, og når du kommer nærmere søylene mellom buene, kan du også se detaljene i steinblokkene. Se nøye på søylene mellom buene. Wikipedia oppgir at søylene er spisse på den siden som vender mot strømmen, og runde på den andre siden, og at denne egenskapen skiller broen fra de fleste kjente romerske broer. Gå deretter til den østlige enden og se etter den apside strukturen. Kontoret opplyser at det er rester av en apsis og en hvelvkonstruksjon i den østlige enden av broen, og spor etter en triumfbue i den vestlige enden. Ifølge Wikipedia sto triumbuen i den vestlige enden frem til 1800-tallet. Wikipedia opplyser også at broen var dekorert med et gresk dikt av Agathias, men at teksten ikke er bevart i sin helhet, selv om den er nevnt i skriftene til keiser Konstantinos Porphyrogennetos. Historien bak navnet er også interessant. Ifølge kontoret ble broen først kalt "pons" på latin, som betyr bro, og dette ordet utviklet seg over tid til "Pontogephyra" og deretter til "Pentegephyra", som bet Ruten ender her, og for å returnere til sentrum må du igjen bruke bil eller andre former for lokal transport. Kilde: Sakarya Provincial Kultur- og Turismedirektorat, Historisk Justinianus-broen; Kulturportalen, Justinianus-broen; Wikipedia, Justinianus-broen.