Justinianus Köprüsü

Justinianus-broen, også kjent som Beşköprü, og i antikke kilder som Sangarius-broen, er en romersk steinbro som ligger ved sørvestkysten av Adapazarı, i dagens distrikt Serdivan. Sakarya Kultur- og turistdirektorat beskriver den som en av de mest imponerende monumentale bygningene fra den tidlige bysantinske periode i Anatolia. Broen ble oppført på UNESCOs foreløpige verdensarvliste i 2018. Å se denne ingeniørkunsten, som er over 1500 år gammel, like ved byen, er et av høydepunktene ved et besøk til Sakarya. Broen ble bygget under keiser Justinianus I. Hensikten var å sikre en trygg overgang over Sakarya-elven for den militære veien som forbant hovedstaden Konstantinopel med de østlige provinsene i imperiet. Ifølge historikeren Prokopios fantes det tidligere en bro bestående av sammenkoblede båter, som ofte ble ødelagt når elven steg. Byggeåret varierer i ulike kilder. Kulturportalen og Sakarya Kultur- og turistdirektorat oppgir at broen ble bygget mellom 558 og 560. Wikipedia, basert på moderne kilder, oppgir at byggingen startet i 559 eller 560, og at dikt som feiret fullføringen av broen stammer fra 562. Målene varierer også avhengig av kilden. Offisielle sider beskriver broen som 365 meter lang, 9,85 meter bred og med totalt 12 buer. Sju av disse buene er de store, sirkulære buene i midten, mens to mindre sidebuer er plassert i vestenden og tre i østenden. Wikipedia oppgir en total lengde på 429 meter, inkludert støttekonstruksjonene, og en høyde på omtrent 10 meter. Forskjellen skyldes sannsynligvis om målingene inkluderer støttekonstruksjonene eller ikke. Broen er bygget helt av kalkstein. Spennvidden på de store buene i midten er mellom 23 og 24,5 meter, og avstanden mellom buene er omtrent 6 meter. Buesøylene er formet som bølgebrytere, runde mot strømmen og spisse i strømningsretningen. Wikipedia påpeker at denne utformingen er forskjellig fra de fleste kjente romerske broer. De små buene ved breddene er oversvømmelsesporter, åpninger som lar vann passere når elven stiger. En av de mest interessante tingene med broen er at det i dag nesten ikke er vann som renner under den. Sakarya-elven har over tid endret løp og har flyttet seg omtrent tre kilometer østover. Derfor står broen i dag over Çark Deresi, en liten bekk som fører vann fra Sapanca-sjøen til elven, kjent som Melas i antikken. Bekken renner under en av buene i vestenden. Historien bak navnet er også interessant. Ifølge Kulturportalen ble broen opprinnelig bare kalt "pons" på latin, som betyr bro, og den hadde ikke noe eget navn. Folk, som ikke forsto betydningen av ordet, På vestsiden sto det en triumfbue, lik de som finnes ved de romerske broene, men i dag er det kun spor etter den som er igjen. Denne buen ble dokumentert med tegninger av reiseforfatteren Léon de Laborde i 1838. For å virkelig se broens buer, er det ikke nok å se opp fra toppen; man må gå ned til elveleiet og se på den fra siden for å virkelig få et inntrykk av steinverket og buenes rytme. Om ettermiddagen farger det lave lyset fra vesten kalksteinblokkene i varme farger. Broen ble restaurert i 1995 av Direktoratet for veier, og er stengt for biltrafikk. Det er bygget tre trappetrinn ved hver ende. Ifølge nettsiden til det lokale kultur- og turistkontoret er broen for tiden stengt, og restaureringsprosjektet pågår. Derfor bør du sjekke med offisielle kilder før du drar for å finne ut om det er mulig å gå opp på broen. Selv om den er stengt, er det mulig å se strukturen fra omgivelsene. Broen ligger sørvest for sentrum av Adapazarı, omtrent fem kilometer unna ifølge Wikipedia, og åtte kilometer unna ifølge Kulturportalen, og er tilgjengelig med lokal transport. Etter å ha sett de romerske og bysantinske steinene i hagen til Sakarya-museet i sentrum, vil et besøk her fullføre opplevelsen av den verden disse gjenstandene stammer fra.