Fra Kumkapı til Yedikule: Murer og hager langs Marmarahavet.

Kumkapı bærer navnet etter en av portene i Marmara-murene; ifølge Wikipedia er det den femte byporten langs kysten, på veien fra Yedikule til Ahirkapı. I bysantinsk tid ble den kalt Kontoskalion, som betyr "liten havn". En artikkel om Eremya Çelebi nevner at havnen her ble ombygd i 1263, i perioden til Mikhail Palaiologos, og at Kumkapı var et av de mest befolkede områdene i byen. Etter erobringen forble nabolaget et tett befolket område nær kysten; TDV Islamic Encyclopedia nevner at moskeen til Karamani Mehmed Paşa, som var Fatih Sultan Mehmeds visir, ble bygget i Kumkapı i 1465.

Ifølge Wikipedia er Kumkapı et av de mest kjente områdene i Istanbul for sine fiskere, og Kumkapı beholder denne identiteten den dag i dag. Kumkapı Fiskemarked, som ligger ved kystveien, ble nylig ombygd av Istanbul kommune på grunn av byggingen av Eurasia-tunnelen. Ifølge kommunens pressemelding ble antall butikker ikke endret i ombyggingen, og de 25 fiskerne ble plassert tilbake i sine gamle lokaler. Selv om fiskesesongen varer fra september til mai, er markedet åpent hele året takket være sportsfiske. Den tilhørende engrosfiskemarkedet er flyttet til Gürpınar i Büyükçekmece.

Kom tidlig om morgenen og se på dagens fisk på bodene, og spør selgerne hvilken fisk som er i sesong; en god reisende spør om sesong, ikke pris, her. Det er god skikk å spørre om tillatelse før du tar bilder av folk som jobber. Etter markedet, følg kystveien vestover. Veien går foran murene, og etter hvert som du går, vil du se deler av tårn og murer. Du vil gå omtrent tre kilometer til du kommer til Samatya.

Kilder: Wikipedia; Yalova Sosyal Bilimler Dergisi (Kazancıoğlu); TDV Islamic Encyclopedia; İBB Tarım ve Su Ürünleri Müdürlüğü.

Samatya's navn kommer fra det greske ordet "Psamathion," som betyr "sand." Ifølge Wikipedia, kan nabolaget ha fått dette navnet på grunn av den sandrike jorden som var vanlig her tidligere. Ved Samatya-porten, som lå ved kysten, var det også en brygge. Ifølge en artikkel som undersøker kilder fra 1700-tallet, lå det hus med hager rundt porten, og dette var en av byens viktigste veier. I mange århundrer har Samatya vært et nabolag der forskjellige samfunn har levd side om side; frem til nylig bodde det også mange istanbulere med armensk bakgrunn her.

I dag er hjertet av Samatya det historiske markedet og torget like bak jernbanelinjen. Fiskebutikkene er et av de mest karakteristiske trekkene ved nabolaget; på grunn av at nabolaget har bevart mye av sin historiske karakter, er det også et populært sted for filming av TV-serier og filmer. TV-serien "İkinci Bahar" og filmen "Üç Maymun" av Nuri Bilge Ceylan ble filmet her. Torget er også vertskap for Istanbul Fiskefestivalen, som arrangeres hvert år av Şehristanbul Forening. I løpet av festivaldagene blir det servert stekt fisk til publikum, og det arrangeres ulike aktiviteter.

Ta det med ro her. Etter en lang spasertur langs kysten fra Kumkapı, ta en pause med te på torget, og se på butikkene i markedet og de små sidegatene. Det er stor forskjell mellom den rolige morgenstemningen på en hverdag og folkemengden under festivalen; velg dagen som passer best for deg. Etter torget, gå nordover mot Koca Mustafa Paşa-moskeen. Moskeen ligger noen hundre meter fra torget, og veien går litt oppover.

Kilde: Wikipedia; Yalova Sosyal Bilimler Dergisi (Kazancıoğlu).

Koca Mustafa Paşa-moskeen er sentrumet i komplekset som gir området sitt navn, og er også kjent som Sümbül Efendi-moskeen; i gårdsplassen finner man gravstedet til Sümbül Efendi. Bygningen stammer fra bysantinsk tid og ble omgjort til en moské i 1486 av Koca Mustafa Paşa, som var storvester for sultan Bayezid II. En arabisk inskripsjon over en av dørene som fører inn til bønneområdet, dateres til 891 (1486), mens en annen inskripsjon nevner navnet til Bayezid II.

Artikkelen i TDV Islamic Encyclopedia forklarer hvorfor ombyggingen er bemerkelsesverdig fra et arkitektonisk perspektiv. Den osmanske arkitekten har ikke tvunget bygningen til en buet plan for å rette mihraben (bøneretningen), men har i stedet etablert en ny, rett akse og omgjort bygningen til en langstrakt moské i nord-sør retning. To halvkubler med vinduer er plassert over sidegangene, veggene er omkranset av en ytre steinbekledning, og et bønneområde med fem kupler, støttet av seks søyler, er lagt til i nord. Artikkelen påpeker også at den kan anses som en pioner for denne plantypen, siden den ble bygget før Bayezid-moskeen.

Se etter tre ting i gårdsplassen. Minarets oktagonale base, de spiralformede søylene og nisjene, gir et dekorativt uttrykk som, ifølge TDV, ikke finnes i andre eksempler i Istanbul. I midten av gårdsplassen står en søyleformet fontene, reist i 1737 av Beşir Ağa, som var leder for Darüssaade. I det omkringliggende gravområdet ligger også gravstedet til den berømte kalligrafen Hafız Osman. Et dikt av Yahya Kemal, som er oppkalt etter dette området, beskriver også dette nabolaget.

Moskeen er åpen for besøkende. Unngå å besøke under bønnetider, ta av deg skoene, og kle deg passende med klær som dekker skuldre og knær. Kvinner bør dekke hodet, og det forventes at man oppholder seg stille inne i moskeen.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Wikipedia.

Hagene rundt de gamle bymurene er blant de eldste områdene for urbant jordbruk i Istanbul. Fatih kommune beskriver Yedikule-hagene som en viktig del av byens produksjonskultur og minne, og har gjort det i århundrer. Ifølge en artikkel i tidsskriftet DergiPark, som undersøker arkiver fra 1700-tallet, fantes det 77 hager langs murene fra Yedikule til Ayvansaray i 1733. Eierne inkluderte både håndverkere og høytstående statlige tjenestemenn, og artikkelen beskriver hagene som en viktig inntektskilde for byens forsyning.

I dag er Yedikule-salaten det mest kjente produktet fra hagene. Kommunen beskriver denne salaten som kjent for sine myke og oljete blader. Den dyrkes fra frø, trives i kjølig og fuktig vær, og trenger spesielt mye vann de to ukene før høsting. Fatih kommune jobber sammen med akademikere, Yedikule Hagelag og hageneiere i et prosjekt som har som mål å bevare hagene sine historiske identitet og bringe den videre til fremtiden.

Regelen for besøk er enkel: hagene er landbruksområder som er en levebrød for noen. Ikke gå inn i hagene uten tillatelse, men observer fra gatene og stiene rundt murene. Kommunen har en "Yedikule Bahçe" (Yedikule-hagen) i Yedikule-området, på Hacı Evhaddin Caddesi, hvor det arrangeres aktiviteter som salathøst for barn. Hagen er åpen på visse dager i uken. Sjekk kommunens nettside for å finne ut hvilke dager den er åpen. Dette området er en del av "Kara Surları Koruma Alanı" (Området for bevaring av de ytre murene), som ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1985. Å se murene og hagene sammen er den enkleste måten å forstå at byens forsvarslinje i århundrer også fungerte som et landbruksområde.

Kilde: Fatih kommune; Türk Kültürü İncelemeleri Dergisi (Sönmez).

Imrahor İlyas Bey-moskeen er, ifølge TDV Islamic Encyclopedia, den eldste religiøse bygningen i byen som fortsatt står. Den ble bygget av Studios, som deltok i konsilet i 454, sannsynligvis rundt år 460. Vakıflar (stiftelses-) myndighetene refererer også til den som omtrent hundre år eldre enn Hagia Sophia. I perioden til Bayezid II (1481-1512) ble den omgjort til en moské av İlyas Bey, som var leder for hoffets staller, og fikk navnet sitt etter ham. Sammen med moskeen ble det også etablert et teologisk senter (zaviye); TDV skriver at dette stedet var et senter for berømte kalligrafer i den osmanske perioden.

Bygningens tilstand forverret seg på slutten av 1700-tallet. Den ble alvorlig skadet i en brann i 1782, restaurert i 1804 og 1821, skadet i et jordskjelv i 1894, og taket av råtnende tre kollapset under vekten av snøen i vinteren 1908. Etter det forble den åpen i omtrent hundre år. I 2012 ble bygningen overført til Vakıflar Genel Müdürlüğü (direktoratet for stiftelser), og restaureringsprosjektene ble godkjent i 2019. I 2023 ble arbeidet igangsatt, og bygningen ble dekket med et midlertidig tak av stålkonstruksjon. Stiftelsene har som mål å åpne moskeen for bruk når restaureringen er fullført.

Bygningen er bygget med en plan som består av tre skip, og søylene av grønn breccia er delvis intakte. Ifølge TDV er marmorhoder, vindusbuer og dekorative elementer vakre eksempler på 5. århundres håndverk, fordi ingen av dem er gjenbrukte, men alle er hugget spesielt for denne bygningen. Det kan være vanskelig å komme inn i bygningen på grunn av pågående arbeid; observer bygningens størrelse fra de ytre veggene, utspringet i øst og minareten som fortsatt står. Sjekk den aktuelle situasjonen før du drar.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia; Diyanet Haber; Wikipedia.

Narlıkapı er den nærmeste porten til de marmariske bymurene, og er den første porten langs murene som strekker seg langs kysten, etter Yedikule. I det 17. århundre beskriver Eremya Çelebi, som forteller om Istanbul, navnet som knyttet til granattrær som en gang vokste i nærheten. En artikkel som analyserer Eremya Çelebis beskrivelser, forteller at porten i osmansk tid også ble kjent som "Bab-ı Atik", som betyr "den gamle porten", og at den, ifølge inskripsjonen på det tilstøtende tårnet, ble bygget i perioden til den bysantinske keiseren Manuel Komnenos (1143-1180). Samme artikkel oppgir at Narlıkapı er den syvende og siste porten i en liste over porter langs kysten, og at Eremya Çelebi begynner sin beskrivelse av byens porter akkurat her.

Porten ligger like bak den gamle Yedikule jernbanestasjonen. Ifølge Wikipedia ble det under oppryddingsarbeid i nærheten funnet marmorblokker med inskripsjoner, og disse kan sees i det grønne området foran porten. Koç Universitetets prosjekt om Istanbul sine bymurer påpeker at det ikke er mulig å komme tett på porten fra hverken havsiden eller bysiden. Det betyr at du i større grad vil se porten fra de omkringliggende gatene og fra kysten.

Dette er et godt sted for et kort stopp for å få oversikt over ruten. Her ender kystmurene som du startet ved Kumkapı om morgenen, og noen hundre meter vest for her begynner landmurene. Tenk på at hver av portene du har passert siden Kumkapı fører til en brygge eller havn, og at kystområdene har vokst opp rundt disse portene. Fra her kan du gå parallelt med kysten og komme til Yedikule festning; det er bare noen få minutters gange til festningens port.

Kilder: Yalova Sosyal Bilimler Dergisi (Kazancıoğlu); Koç Universitetets prosjekt om Istanbul sine bymurer; Wikipedia.

Yedikule-festningen står ved hjørnet der landmurene møter Marmarahavet. Festningen ble bygget på ordre fra sultan Mehmet den erobrer i årene 1457-1458. Den omfatter to tårn fra den romerske triumfporten Altınkapı, som stammer fra perioden under keiserne Theodosius I og II. Til denne delen av muren ble det lagt til tre osmanske tårn, og området ble omsluttet, og dermed ble det en indre festning med syv tårn. Opprinnelig var festningens oppgave å beskytte statens skattkammer; i tårnene ble verdifulle gjenstander, dokumenter, ammunisjon og metaller oppbevart. Senere fikk festningen et rykte som et statlig fengsel. Den unge sultanen II. Osman ble myrdet her av janitsjarer i 1622. Bygningen ble omgjort til et museum i 1895.

I dag drives festningen av Fatih kommune, som også utfører restaureringsarbeid. Ifølge kommunens nettside er festningen stengt på mandager. Kommunen tilbyr også guidede turer i løpet av dagen, hvor man får høre om festningens historie, murene, portene og fengslene. Amfiteateret i festningens gårdsplass brukes til kulturelle arrangementer og konserter. Kommunen utfører også vedlikehold og restaurering av de registrerte trehusene i Hacı Piri Sokak og İmrahor İlyas Bey Caddesi, som fører til festningen. Prøv å gå gjennom disse gatene når du er på vei til festningen.

Når du kommer inn, finn først tårnene til Altınkapı og se hvordan den romerske triumfporten og det osmanske skattkammeret er forent i én bygning. Deretter kan du velge en av veiene som fører opp til murene; kommunens informasjon om de guidede turene beskriver hvordan man fra de høyere punktene får en bred panoramautsikt over byen og havet. Vær forsiktig når du går opp på murene, spesielt hvis du er sammen med barn. Etter å ha tilbrakt dagen her, kan du gå til Kazlıçeşme Marmaray-stasjonen og gå tilbake til sentrum.

Kilde: Fatih kommune; Wikipedia.