Fra Kara Kaya til Kocatepe: En dag i Afyonkarahisar.

Start turen i det nye museumsbygget som ligger vest i byen, langs İzmir-veien. Kultur- og turistdepartementet oppgir museets adresse som Dörtyol Mahallesi, Turgut Özal Bulvarı. Du kan komme hit med bil eller bybuss fra sentrum. Museet er stengt på mandager, så sjekk åpningstidene for de andre dagene på den offisielle nettsiden før du drar. Bygningen har en lang historie, så husk det når du kommer inn. Gjenstandene som ble samlet inn av Asar-ı Atika Muhipleri Cemiyeti i de første årene av republikken, ble i 1931 etablert som et offisielt museumslagring, og i 1933 ble det et museumsdirektorat. Samlingen ble utstilt i Taş Medrese frem til 1970, deretter i en annen bygning fra 1971, og i 2023 flyttet den til den nåværende bygningen. Den permanente utstillingen går kronologisk gjennom fem etasjer, så det er best å starte turen i første etasje og gå oppover. I de første etasjene kan du se keramikk fra den neolittiske og bronsealderen. Et av verkene som Kulturportalen fremhever er en rød keramikkbeholder fra tidlig bronsealder, dekorert med en figurhode, og den regnes som en sjelden seremoniell gjenstand. Funn fra tidlig bronsealder og hettittisk periode, funnet under utgravningene utført av den britiske arkeologen Winifred Lamb i Kusura Höyük i Sandıklı i årene 1935-1937, er også en del av denne samlingen. I de neste etasjene kan du følge periodene hettittisk, frigisk, lydisk og persisk; her kan du bli kjent med de første eierne av festningen du vil se senere på dagen. Den mest fascinerende delen av museet er tregravkammeret fra Tatarlı Tümülüsü i Dinar. Noen av bjelkene, dekorert med figurer malt i rødt, ble stjålet under en ulovlig utgraving i 1969 og smuglet ut av landet, men ble returnert til Tyrkia i 2004 og restaurert. Rommet, som bærer spor av både frigisk og persisk kultur, ble slått sammen i 2023 og begynte å bli utstilt i en egen seksjon i den nye bygningen. I romersk avdeling, se etter skulpturgruppen som ble funnet i 1964 under veiarbeid i Kovalık-området i Çavdarlı-landsbyen. Gruppen består av 71 gjenstander, dateres til slutten av 200-tallet e.Kr., og Kulturportalen presenterer den som et unikt eksempel i verden. Ta også en titt på sarkofagen, hugget i hvit marmor fra de antikke Docimeium-gruvene i İscehisar, som ble funnet under en gravplassutgravning i Dinar. På den ene langsiden er det en fremstilling av kampen mellom Akilles og Amazone-dronningen Penthesileia, og på den andre møtet mellom Perseus og Andromeda. Denne sarkofagen viser hvor lenge marmorarbeidet har vært en del av regionens Kilde: Kulturportalen, Afyonkarahisar Museum.

Du kan nå festningen til fots fra sentrum, gjennom gamle hus i Afyonkarahisar. Kommunen opplyser at veien er kort og godt skiltet. Før du begynner klatringen, ta et øyeblikk ved foten av fjellet og se opp. Ifølge Kulturportalen er dette en naturlig fjellformasjon, 226 meter høy, med vulkansk opprinnelse, og byens navn kommer fra dens mørke farge. Ifølge TDV Islam-leksikonet ble byen grunnlagt ved foten av denne bratte åsen, i en høyde på omtrent 1010 meter. Trappene er restaurert, men de er lange og bratte; ta det med ro og ta pauser underveis. Unngå å klatre midt på dagen om sommeren, og ta med deg vann. Mens du klatrer, tenk på hvor mange forskjellige navn denne fjellformasjonen har hatt. Under den hittittiske keiseren II. Muršilis kampanje mot Arzava, rundt 1350 f.Kr., var dette et befestet område kalt Hapanuva, som betyr "det høye fjellet". I romersk og bysantinsk tid ble fjellet omkranset av murer og fikk et festningslignende utseende, og ble kjent som Akroenos, ifølge Wikipedia. Når du når toppen, gå sakte rundt på platået og se etter cisternene. Kilder nevner at det finnes fire store cisterner på toppen, samt spor fra frygisk kultur. Disse frygiske sporene er et godt utgangspunkt for de som ønsker å besøke helleristningene i İhsaniye dagen etter. Festningsmurene ble restaurert i 1235 av Mimar Bedrettin Gevhertaş, under sultan Alaaddin Keykubat fra Seljuk-dynastiet. Det ble bygget en liten moské ved festningen, samt et palass. Ifølge Evliya Çelebis beskrivelse, sto ruinene av denne seljukiske moskeen fortsatt inne i festningen på hans tid. I 1573 ble Mahmut Bey-tårnene, cisternene og tårnet restaurert på ordre fra osmanske sultan II. Selim. I osmansk tid fortsatte festningen å være et viktig sted for å beskytte statens og folkets eiendeler, og den fungerte også som et fengsel. Etter Tanzimat-reformene mistet den denne betydningen. Gå nå langs kanten og se utover byen fra alle retninger, for det er dette utsikten som er festningens største gave. Ifølge TDV lå bebyggelsen inne i festningen frem til midten av 1200-tallet, og i løpet av 1300-tallet spredte den seg utover festningen og nedover de sørvestlige bakkene. I løpet av 1500- og 1600-tallet ble det bygget nye nabolag sør og øst for festningen, og i løpet av 1700-tallet vokste byen mot øst. Mens du ser på takene nedenfor, kan du se denne ekspansjonen som et kart. Se mot vest, i retning av museet du besøkte om morgenen, og mot sørvest, mot sletten der Kocatepe ligger, der du skal gå senere på dagen. Det beste lyset for fot

Seiersmuseet ligger i sentrum av byen, rett overfor Anıtpark, på Milli Birlik Caddesi, og ved siden av rådhuset. Før du går inn, ta en titt på fasaden fra fortauet, for selve bygningen er også et dokument. Bygningen ble bygget i 1913-1914 av ordfører Esbabzade Hüseyin Tevfik Efendi, og fungerte som et kommunalt servicebygg sammen med rådhuset. Kilder sier at byggingen ble utført av armenske håndverkere. Den toetasjers bygningen har tre innganger, en i øst, en i vest og en i sør. Legg merke til at vinduene i første etasje er lave, mens vinduene i andre etasje har buede overkanter. Kantene og hjørnene er dekorert med utskårne steiner, noe som gir fasaden et enkelt, men storslagent utseende. Etter at byen ble frigjort fra okkupasjonen 27. august 1922, ble dette kommunale bygget brukt som hovedkvarter for Vestfronten. Generalisimo Mustafa Kemal Pasha, Vestfrontens kommandant İsmet Pasha, generalstabssjef Fevzi Pasha og sjef for operasjonssenteret for Vestfronten, Tevfik Bıyıklıoğlu, arbeidet her. Planene for Generalisimo-slaget ble utarbeidet i disse rommene. Etter at et nytt rådhus ble bygget i 1935, ble bygningen forlatt og brukt til forskjellige formål i mange år. I 1985 ble den overført til Generalisimo Historical National Park Directorate og omgjort til Seiersmuseet. Inne i museet bør du først bruke tid på å se på bildene, det topografiske kartet og utstillingene. I vitrinene finner du også hverdagsgjenstander som våpen, piggtråd og hermetikkbokser som ble brukt under krigen; det er disse vanlige gjenstandene som best forteller om livet ved fronten. Kulturportalen oppgir at museet har 213 utstilte gjenstander. Blant disse er det også en sølvkniv som ble spesiallaget for åpningen av Seiersmonumentet; prøv å finne den. Kommandantenes rom er blitt restaurert og åpnet for publikum i 1995; stopp ved døråpningene og se på hvordan rommene er innredet. Det er uenighet om antall rom i hver etasje: Kulturportalen oppgir åtte rom i andre etasje, mens Provincial Culture and Tourism Directorate oppgir ni rom; du kan telle selv mens du går rundt. Når du forlater museet, gå over til Anıtpark som ligger rett overfor. Seiersmonumentet, laget av den østerrikske skulptøren Krippel, ble åpnet i 1936 og viser to menneskelige figurer på en kubisk sokkel, og symboliserer den tyrkiske seieren. Reliefene på sidene av sokkelen viser utarbeidelsen av planen for Befrielseskrigen og scener fra krigen; gå sakte rundt monumentet og les hver side. Museet er tilknyttet Generalisimo Historical National Park Directorate, og Provincial Culture and Tourism Directorate regner det som et av de private museene. Fra her kan du gå tilbake til bilen din og kjø

Kocatepe, ifølge Afyonkarahisar kommune, ligger omtrent 22 kilometer fra byens sentrum, i Büyükkalecik-området. Kultur- og turistdirektoratet beskriver det som en ås som nås etter å ha kjørt omtrent 8 kilometer fra byen. Veien er asfaltert, men guvernøren informerer om at den er stengt i vintermånedene på grunn av snøfall. Hvis du planlegger å besøke den på slutten av vinteren, bør du sjekke forholdene på forhånd. Når du parkerer, løp ikke umiddelbart til monumentet, men ta deg tid til å observere omgivelsene. Denne åsen, som ligger i en høyde av 1874 meter, har, ifølge guvernøren, utsikt over Afyonkarahisar- og Sinanpaşa-slettene. Den beste måten å forstå hvorfor kommandantene valgte dette stedet, er å nyte utsikten. Mustafa Kemal Pasha og hans menn ankom Kocatepe 25. august 1922, og den store offensiven ble lansert herfra ved daggry 26. august. Den første fasen av offensiven ble ledet fra et hovedkvarter som ble etablert her, og fra en skyttergrav som fortsatt står i dag. Øverstkommanderende forlot Kocatepe 27. august 1922, og samme dag ble byen frigjort. Gå til siden av skyttergraven og se på terrenget foran deg; her kan du føle bredden av fronten som ble kontrollert. Gå deretter til monumentet, som ble reist i 1953. Dette monumentet, bygget av stein, har en marmorinskripsjon med blomstermotiver; gå nærmere og studer detaljene. Den mest fremtredende strukturen på toppen av åsen i dag er Atatürk-monumentet, som ble åpnet i 1993 som en del av en oppgradering av området utført av Kulturdepartementet. Skulpturen, støpt i bronse, veier omtrent 4 tonn, og med sokkelen er den 7,5 meter høy. Gå rundt monumentet; du vil se at skulpturens blikk og skyttergravens retning er rettet mot den samme sletten. Kommunen minner om at den avgjørende seieren ble oppnådd fire dager senere, 30. august, i Dumlupınar. Kocatepe ligger i hjertet av Başkomutan Tarihi Milli Parkı, som ble erklært som et historisk nasjonalpark i 1981. Den største delen av parken ligger i Dumlupınar. Den første seremonien under Seiersuka, som arrangeres hvert år fra 26. til 26. august, finner sted her den 26. august. Guvernøren påpeker at til tross for viktigheten, er det relativt få besøkende til åsen; du vil ofte finne stedet stille resten av året. Hvis du har tid på veien tilbake, kan du stoppe ved Kurtkaya-området i Kocatepe-byen. Her ligger gravplassen til kaptein Agah Efendi, løytnant Feyzullah Efendi og 101 andre soldater som falt i kamp 27. august 1922. Det kan være sterk