Fra Kalekapısı til Hıdırlık: Lagene i Kaleiçi.

Start turen ved Kalekapısı-plassen, rett ved foten av klokketårnet. Hvis du ankom med den nostalgiske trikken, vil tårnet allerede være foran deg når du går av ved Kale Kapısı-stoppet. Ta først noen skritt tilbake og se hva tårnet står på, for det er her historien ligger. Tårnet står på den nordlige delen av Kaleiçi-bymuren, på toppen av et festningstårn som beskyttet byens hovedinngang til fastlandet. Ifølge Antalya kommunes historiske side, endte veiene fra øst, vest og nord ved denne porten. Ibn Bibi nevner denne porten når han beskriver beleiringene i 1207 og 1216, mens Evliya Çelebi refererer til den som Varoş Kapısı. Navnene Pazar Kapısı, Çarşı Kapısı og Asitane Kapısı brukes også om den samme porten. Selve porten ble ødelagt under første verdenskrig; det du ser i dag er festningstårnet og tårnet som står på toppen. Det meste av Kaleiçi-muren ble revet i 1920-årene, og den endelige riving ble fullført midt på 1930-tallet. Derfor skriver provinsstyrets side at det bare er fragmenter av muren som er igjen inne i byen, som Hıdırlık-tårnet, Hadrian-porten og klokketårnet.

Når det gjelder tårnets historie, er det uenighet i kildene, så det er lurt å være klar over dette. Kommunens side sier at tårnet ble bygget av kommunen i 1921, etter at innbyggere fra Izmir flyktet til Antalya etter okkupasjonen av Izmir. Wikipedia og nyhetsartikler fra 2022 oppgir 1901, det vil si det femtende året av Abdülhamid IIs regjeringstid; ifølge denne fortellingen var klokken en av gavene som ble gitt i anledning jubileet. Sannheten er at festningstårnet er eldre, mens klokketårnet ble bygget tidlig på 1900-tallet. Se opp og observer de fire fasadene; hver side har en rund urskive, og disse urskivene ble senere erstattet med elektroniske klokker. Øverst ser du en kuppel dekket med bly; gamle bilder viser at tårnet hadde en kuppel frem til 1940-tallet, og denne kuppelen ble gjenoppbygd under restaureringen som ble utført av provinsstyret i 2022. Under samme restaurering ble det oppdaget at det originale urverket var stjålet, og det eneste som ble funnet i tårnet var en klokke. På det eldste bildet, datert 1930, ser man at urskiven hadde osmanske tall. Tårnet ble restaurert i 1930 og igjen i 1967 på grunn av et sammenbrudd i bunnen. Ifølge Wikipedia er tårnet 14 meter høyt fra bakken og 8 meter fra muren.

For å ta et bilde, vil morgensolen skinne på tårnets fasade som vender mot plassen. På den andre siden av plassen reiser Yiv

Museet ligger i Barbaros-området, i Kocatepe-gaten nummer 25, og bruker to registrerte bygninger sammen. Når du går inn, legg merke til gulvet; inngangspartiet er dekket av en mosaikk av småstein, dekorert med plantemotiver og geometriske mønstre, et kjent håndverk fra gamle Antalya-hus. Ifølge Vehbi Koç-stiftelsens encyklopedi kjøpte Suna og İnan Kıraç disse bygningene i svært dårlig forfatning, restaurerte dem mellom 1993 og 1995, og åpnet museet for publikum med status som et privat museum. Åpningsåret varierer i ulike kilder, men er oppgitt som mellom 1996 og 2000; stiftelsens egen tekst oppgir 2000. I dag er museet tilknyttet AKMED, Vehbi Koç-stiftelsens forskningssenter i Antalya. Den første bygningen er et typisk Antalya-hus fra 1800-tallet, med en utvendig gårdsplass og to etasjer. Gå opp til øverste etasje; de tre rommene her er dekorert med tak av trepaneler, inspirert av Tekelioğlu-gården, og med intrikate malerier. I rommene er det tre scener som gjenskaper et bryllup i Kaleiçi fra andre halvdel av 1800-tallet: servering av kaffe, barbersalg av bruden og henna-kvelden. Kultur- og turistdirektoratet beskriver dette som en etnografisk utstilling, støttet av spesialeffekter. Gå gjennom scenene i rekkefølge, og legg merke til kostymene til dukkespillerne og gjenstandene i rommene, da bryllupstradisjonene er valgt for å dokumentere folkekulturen i Anatolia. Ikke glem å se ut av vinduene; gårdsplassen og balkongene gir et innblikk i hvordan et typisk Kaleiçi-hus ser ut fra innsiden.

Gå deretter ut i hagen og gå over til den andre bygningen. Dette er en gammel gresk-ortodoks kirke, dedikert til St. Georg; den nøyaktige byggeår er ukjent, men ifølge en inskripsjon ble den kraftig restaurert i 1863. Etter befolkningsutvekslingen på 1920-tallet mistet den sin menighet, ble brukt som lager i mange år og mistet mange av sine originale treverkselementer. Under restaureringen ble den gjenoppbygd i henhold til sin opprinnelige form, med en rektangulær planløsning, ett skip og et buet tak; taket er dekorert med intrikate malerier og gipsarbeider i blåtoner. Når du går inn, se først opp på taket, og deretter på utstillingene. I hovedsalen vises keramikk fra Çanakkale fra samlingen til Suna og İnan Kıraç; ifølge Wikipedia inneholder denne samlingen også et kart over Tyrkia i porselen. Øverste etasje er reservert for kortsiktige temautstillinger om regionale kulturer; spør ved inngangen for å finne ut hva som vises den dagen. Bygningen brukes også til arrangementer

Mens du nærmer deg Kesik Minare-bygningen i Hesapçı Sokak, bør du først se på minareten på avstand, fordi navnet og historien til bygningen er knyttet til den. Denne enkeltstående bygningen er et av de få stedene hvor du kan lese om Kaleiçis to tusen år lange historie. Ifølge nettsiden til provinsguvernementet kan bygningselementene dateres tilbake til det 2. århundre, og funnene viser at en basilika ble bygget over et antikt tempel fra det 5. århundre. Kommunens nettside opplyser at området ble brukt som byens agora i den hellenistiske og romerske perioden, og at Panhagia-kirken ble bygget inne i den i den tidlige bysantinske periode. I artikkelen om Kesik Minare i TDV Islamic Encyclopedia, beskriver Semavi Eyice at bygningen har blitt endret minst fire eller fem ganger: den midtre delen med steinbaser ble senere omgjort til et kvadratisk tårn og dekket med en kuppel, men det er usikkert om kuppelen var laget av stein eller tre. Wikipedia-artiklene legger til at bygningen ble skadet under arabiske angrep og restaurert på 800-tallet. På slutten av middelalderen ble den brukt som en katolsk kirke under den latinske okkupasjonen av Antalya; Wikipedia knytter denne perioden til da kongen av Kypros tok kontroll over byen i 1361. Under det ottomanske styret ble den omgjort til en moské. Både provinsguvernementets og kommunens nettsider opplyser at bygningen ble omgjort til en moské og at en minaret ble lagt til av Şehzade Korkut, sønnen til Bayezid II; Eyice påpeker imidlertid at denne forbindelsen ikke er sikker, og at Hünkar Camii, som ble nevnt av Evliya Çelebi under hans besøk i byen i 1671, kanskje var denne bygningen. Det lokale navnet er Kesik Minare Camii (den avkuttede minaret-moskeen), og navnet Cumanun Camii forekommer også i noen kilder. Opprinnelsen til navnet er en brann på 1800-tallet. Provinsguvernementets nettside sier at treverket i minareten ble brent i denne brannen, og at navnet har vært brukt siden den gang; kommunen oppgir 1895, mens Wikipedia oppgir 1896. Etter brannen forsvant taket av tre, og bygningen sto i over hundre år som en åpen ruin; i artikkelen han skrev i 2002, beskriver Eyice bygningen som en ruin omgitt av en beskyttelsesmur. I henhold til samme artikkel fant utenlandske forskere som besøkte byen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet bygningen forlatt, en liten restaurering som ble startet på vestsiden rundt 1960 ble ikke fullført, og et restaureringsprosjekt som ble igangsatt i 1998 gjorde lite fremgang. Nettsiden til West Mediterranean Development Agency legger til at bygningen også ble brukt som en Mevlevi-ordenshus i en periode under det For å ta et bilde, prøv å fange minarets solbelyste side på ettermiddagen. Siden bygningen ligger i den sørlige delen av Kaleiçi, som er organisert i et rutenett, er gatene her regelmessige. Følg samme gate sørover, og etter noen minutter vil du se den sylindriske kroppen til Hıdırlık-tårnet der muren slutter. Kilder: TDV Islam-leksikonet; Antalya fylkeskommune; Antalya kommune; BAKA; Wikipedia.

Ruten ender der hjørnet hvor Kaleiçi strekker seg sørover mot Karaalioğlu-parken, ved punktet hvor de sorte bymurene møter havet. Ifølge nettsiden til guvernøren er Hıdırlık-tårnet det sørligste punktet på de sorte bymurene. Det har en firkantet base og en sylindrisk overdel, og det er et antikt monument. Start med å gå rundt tårnet og observer de to delene: en firkantet sokkel og en rund tårnoverdel. Ifølge den engelske Wikipedia ble strukturen antagelig bygget i det 2. århundre med en firkantet plan, og ble senere omgjort til et rundt tårn i samme århundre. Nettsiden til guvernøren beskriver strukturen som ekstremt solid og nevner en stor, firkantet massiv inni. Nettsiden til kommunen beskriver strukturen som en monumental grav bygget i det 1. eller 2. århundre. Finn hovedinngangen på østsiden. De tolv fasces-relieffene (bunt av økser) på hver side av døren er grunnlaget for teorien om at tårnet ble bygget i det 1. århundre til minne om Marcus Calpurnius Rufus og familien hans, som var konsul i Attaleia. Ifølge kommunen fører denne døren til en lang korridor som fører til et område med et korsformet grunnriss, omgitt av nisjer. Andre kilder nevner andre funksjoner. En artikkel publisert i DergiPark daterer tårnet til det 2. århundre og antyder at det ble bygget av keiser Hadrian. Den beskriver funksjonen som et fyrtårn og et tårn for å overvåke skip som ankom havnen. Nettsiden til guvernøren antyder også at det kan ha vært et sted for forsvar eller for å tenne signalbål på grunn av den interne strukturen. Spørsmålet om det er en grav, et fyrtårn eller et observasjonstårn er derfor fortsatt åpent, og det er en del av opplevelsen å stå foran tårnet og vurdere alle mulighetene. Hvis det er mulig å gå inn, bør du se på det lille rommet i første etasje. Ifølge artikkelen er det rester av fresker på veggene som er visket ut over tid på grunn av vannlekkasjer, og noen kilder hevder at dette rommet var en heltegrav. I andre etasje er det et område rundt en tykk mur som kan utforskes. Under bysantinsk tid ble tårnet integrert i byens forsvarssystem og koblet til murene. Den engelske Wikipediaen legger til at de øvre delene ble restaurert under seldsjukkene og osmannene. Høyden er omtrent 14 meter. Siden besøksordningene kan variere, bør du sjekke om det er mulig å gå inn i tårnet på stedet, og vær oppmerksom på at enkelte områder kan være stengt på grunn av pågående utgravninger eller restaureringsarbeid. Navnet på tårnet er knyttet til Hıdırellez-tradisjonen. Den engelske Wikipediaen sier at navnet kommer fra et sted hvor vårfestivalen ble feiret Du kan sitte og slappe av på parkbenkene, og deretter, ved dette punktet hvor bymurene slutter, kan du oppsummere ruten: Du startet ved det osmanske klokketårnet, utforsket et hus fra 1800-tallet og en gammel kirke, og opplevde en bygning med lag fra romertiden til osmansk tid, og endte ved et romersk tårn. For å komme tilbake kan du gå inn i parken og gå mot Cumhuriyet Caddesi for å ta bussen, eller du kan gå tilbake gjennom de samme gatene til Kalekapısı og ta den nostalgiske trikken. Kilder: Antalya kommune, Antalya fylkeskommune, DergiPark, Wikipedia.