Fra Kaleiçi til Karaağaç, i retning Meriç.

Start dagen ved Makedonia-tårnet, som ligger nord for Kaleiçi. Tårnet var en av hjørnene i murene som omga Hadrianopolis, grunnlagt av romerkeiseren Hadrian. Det er den eneste delen av disse murene som fortsatt står. Kulturportalen kaller det "Edirne-borgen, Makedonia-klokketårnet", og det er også kjent som det gamle klokketårnet i byen. Ifølge kilder ble tårnet bygget i andre århundre etter Kristus, under Hadrian. Ta en runde rundt tårnet, da hagen er omgjort til en arkeologisk park. Utgravninger her har avdekket keramikksovner fra romertiden og murkonstruksjoner som antagelig ble brukt som kornlagre. Senere utgravninger har også avdekket rester av et kapell datert til det tiende århundre, samt en keramikksovn fra bysantinsk tid. I hagen finner du også rester av en osmansk ishus fra 1908 og fundamenter av boliger fra den sene osmanske periode. Mens du ser på tårnet, legg merke til stein- og mursteinsarbeidet i den nedre delen av veggen. Her kan du se hvordan strukturen er blitt restaurert i forskjellige epoker. I 1867 la guvernøren i Edirne, Hacı İzzet Paşa, til treetasjer på toppen av tårnet og installerte et klokke. Fra den gang ble tårnet kjent som Klokketårnet eller "Millet Saati" (folkets klokke). Den øverste delen av tårnet ble alvorlig skadet i et jordskjelv i 1953 og ble senere revet. Derfor er silhuetten du ser i dag uten klokke. Kultur- og turistministeriet startet en restaurering av tårnet sent i 2021, og etter en lang prosess ble det åpnet som Makedonia-tårnmuseet sommeren 2026. Inne i museet kan du ta heisen opp til toppen av tårnet og utforske de forskjellige etasjene. Utstillingen inneholder keramikk, glassgjenstander, lamper, mynter og hverdagsartikler fra romertiden, den østromerske perioden, osmansk tid og republikken. Et av de mest bemerkelsesverdige gjenstandene i samlingen er en statuehode som viser Odysseus, funnet under utgravningene i Kaleiçi i 1977. Det er også en brannslange som minner om tiden da tårnet ble brukt som et utkikkstårn for brannbekjempelse. Den øverste utsiktsterrassen gir deg muligheten til å se takene i Kaleiçi og minaretene til Selimiye-moskeen i samme bilde. For å ta et bilde, gå til den sørlige siden av terrassen. Derfra kan du se retningen til Karaağaç-veien, som du snart skal gå langs. Sjekk de oppdaterte åpningstidene og inngangsreglene for museet på de offisielle nettsidene før du drar. Etter å ha forlatt tårnet, gå noen skritt sørover, langs kanten av Kaleiçi. Historiske kilder sier at Ali Paşa-basaren starter rett utenfor Tårnporten, så neste stopp er

Gå inn i Ali Paşa-basaren fra tårnets side, gjennom inngangen som tidligere ble kalt "Tårnporten". Du vil bruke denne basaren ikke som et shoppingsted, men som en gangvei mellom den gamle bydelen og den nye byen. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia har basaren innganger ved begge ender, "Tårnporten" og "Fiskemarkedporten", og i tillegg finnes det fire andre innganger som fører til sidegater. Gå langs den lange korridoren og tell disse sidegatene, og ta en titt ut av hver av dem. Encyklopedien nevner at "Tårnporten" og sidegatene ikke er plassert nøyaktig i linje, men heller i skjeve posisjoner. Denne uregelmessigheten viser at basaren ble bygget for å passe inn i gatestrukturen fra den tiden, og er et typisk trekk ved gammel osmansk byplanlegging. Inngangen som vender mot vest, var ifølge gamle kilder plassert i linje med den midtre porten i festningen, noe som betyr at basaren forbant den omringede byen med handelsverdenen utenfor. Evliya Çelebi beskriver de rette, kryssende gatene i den gamle bydelen som et sjakkbrett. Gå ut gjennom en av sidegatene og se selv hvor mye av dette rutenettet som fortsatt kan observeres i dag. Den gamle bydelen var en gang kjent for sine toetasjes trehus i hager, men mye av dette ble endret etter branner og jordskjelv. Likevel kan du finne fasader som gir et inntrykk av den gamle stilen i de trange gatene. Når du kommer tilbake til basaren, fortsett turen til det sentrale, rektangulære området. Her finner du et bønnested støttet av fire søyler, og encyklopedien beskriver det som et resultat av at basaren er bygget i en rett linje. Stopp her og se i begge retninger langs korridoren; rytmen i taket, delt av buer, er best synlig herfra. Legg merke til de fargerike steinene og steinrammene i buen over de viktigste inngangene, både når du kommer inn og når du går ut. Det antas at dette er den takoverbygde basaren som Lady Mary Wortley Montagu beskrev i et brev fra Edirne tidlig på 1700-tallet. Basaren mistet sin betydning på 1800-tallet, ble kraftig restaurert i 1947 og opplevde en renessanse etter 1960-tallet. I dag er den fortsatt livlig, så det er best å stå til side, unna butikkfasadene, i stedet for midt i korridoren. Hvis du har syklet, bær sykkelen gjennom basaren. Hvis det er mye folk, fullfør turen ved å gå gjennom basaren fra den ene enden til den andre, og utforsk sidegatene hvis du ønsker å stoppe og se nærmere. Når du forlater basaren gjennom "Fiskemarkedporten", vend deg sørover, mot "Karaağaç". Deretter følger veien den sørlige kanten av den gamle bydelen og går ned til bredden av elven Tunca.

Kilde: TDV Islamic Encyclopedia, Ali Paşa-bas

Etter markedet, følg veien mot Karaağaç og gå sørover. Veien krysser først Tunca-elven via Tunca-broen; en struktur med fjorten buer, bygget i begynnelsen av det syttende århundre, med et lite tårn i midten. Kort tid etter å ha krysset Tunca, kommer du til Meriç-broen. De to elvene møtes like sør for disse broene, slik at du innenfor noen få skritt har krysset begge Edirnes to store elver. Byggingen av Meriç-broen startet under Sultan Abdulmecid i 1842, og ble fullført i 1847, ifølge Kulturportalen. Prøv først å se broen fra kysten, fra siden; de tolv spisse buene som hviler på trettene, kan bare sees i sin helhet på denne måten. Broens midtdel er høy, mens endene er lavere; denne profilen, som kildene beskriver som skrå, er tydelig synlig fra kysten. Se på de åpne områdene mellom brofundamentene; de ble åpnet for å redusere belastningen på broen under flom. Gå deretter opp på broen og gå til marmorpaviljongen i midten. Inne i paviljongen finnes inskripsjoner som dokumenterer broens konstruksjon. Det er kjent at det finnes veggmalerier med utsikt over Edirne inne i kuppelen, og at det en gang var en jernlynledning med et solmotiv på toppen av kuppelen. Stopp ved paviljongen og vend deg nordover; Selimiye-moskeens minareter stiger opp over vannet og trærne. På begge sider av broen ble det bygget brygger av hugget stein for båter, robåter og flåter. Disse bryggene er et minne om elvehandelen som førte inn i Balkan fra Meriç, før broen ble bygget. Meriç springer ut i Bulgaria, renner inn i Tyrkia ved Edirne, og danner en del av grensen mot Hellas. Rekreasjonsområdene som strekker seg langs kysten, tilbyr fine steder å sitte og slappe av med utsikt over elven. Kultur- og turistministeriets brosjyre om Edirne forteller at det er mulig å ta en tur på Meriç i tradisjonelle Kancabaş-båter, som er malt i "Edirne-rød". Den samme brosjyren anbefaler å se solnedgangen ved Meriç-elven om kvelden, og dette er et perfekt sted for det. Når solen går ned i vest og treffer toppen av Karaağaç, får buene sitt vakreste speilbilde i vannet. Broen er smal og det er biltrafikk, så vær forsiktig når du tar bilder; hold deg nær rekkverket. Hvis du skal ta bilder fra kysten, gir de flate områdene ved vestenden av broen deg mulighet til å få med hele rekken av buer. Når du krysser broen og går ned på motsatt side, har du kommet inn i Karaağaç. Veien fortsetter her i en rett linje mot den gamle jernbanestasjonen.

Kilder: Kulturportalen, Mecidiye-broen; Kulturportalen, Meriç og Tunca-

Etter Meric fortsetter veien i en rett linje inn i Karaağaç og fører deg foran den gamle togstasjonen. Først bør du bli kjent med området, for betydningen av dette stedet ligger i historien. Karaağaç nevnes sjelden i kilder før det sekstende århundre; på grunn av sin beliggenhet i høyden, omgitt av skog og elver, ble det etter hvert et populært feriested for innbyggerne i Edirne. Da jernbanestasjonen ble etablert her på 1800-tallet, vokste området raskt, og silkeindustrien og kokongfabrikker blomstret blant morbærtreene. I begynnelsen av 1900-tallet ble Karaağaç kjent som "Lille Paris" på grunn av sine kinoer og teatersaler. Gå nå bort til fasaden på togstasjonen. Bygningen ble designet i neoklassisk stil av arkitekten Kemaleddin, og var inspirert av Sirkeci stasjon. Byggingen av den tre etasjer høye, rektangulære bygningen, som er omtrent åtti meter lang, var stort sett ferdig i 1914. På grunn av første verdenskrig ble ruten endret, og stasjonen ble aldri tatt i bruk. Det var først i 1930 at tog begynte å ankomme. Siden en del av linjen lå på den andre siden av grensen, måtte togene fra Istanbul passere gjennom naboland i mange år for å nå Karaağaç. I 1971, da Edirne fikk en ny togstasjon, ble Karaağaç stasjon stengt. Bygningen ble senere overført til Trakya Universitetet, restaurert i henhold til originalen, og brukt som administrasjonsbygg i mange år. I dag huser bygningen fakultetet for fine kunst ved universitetet, så fokuser på fasaden og hagen, ikke selve bygningen. I hagen står Lozan-minnesmerket, som ble reist til minne om Lozan-traktaten, signert i 1923, og som ble åpnet i 1998. For å se minnesmerket fra motsatt side, gå til midten av plassen. Tre betongkonsoller, som stiger i en vinkel på 45 grader fra bakken, bærer tre søyler. Den høyeste søylen representerer Anatolia, den neste representerer Thrakia, og den korte søylen mellom dem representerer Karaağaç. Den betongringen som forbinder søylene symboliserer enhet. Foran ringen står en statue av en ung kvinne som holder en due i den ene hånden og et dokument i den andre. Den halvsirkulære dammen ved foten av monumentet representerer havet som omgir de tre sidene av Tyrkia. Da området rundt monumentet ble omgjort til en park, ble det plantet et tre for hvert år av republikken. Deretter kan du gå inn i Lozan-museet, som ligger i en sidebygning av stasjonen. Museet, som består av to rom, viser dokumenter og fotografier relatert til traktaten, personlige eiendeler tilhørende lederen av den tyrkiske delegasjonen, İsmet İnönü, og tegneserier om ham. I biblioteket i inngangshallen kan