Fra Erzurum festning til Taşhan: Seljuk- og osmansk tid i Erzurum.

Fra Cumhuriyet Caddesi og krysset med Tebrizkapı-området, tar du deg opp en kort, men bratt bakke for å nå festningen. Ta det med ro opp bakken, for byen ligger ganske høyt over havnivå, og du kan bli litt andpusten i starten. Vi antar at du vet at festningen er et besøkssted som tilhører departementet, og at du har sjekket gyldigheten til museumskortet ditt på den offisielle nettsiden. Når du går gjennom porten, befinner du deg i festningens indre gårdsplass; det som står igjen i dag er denne indre festningen. Erzurums murer omkranset en gang byen i tre lag, men av de ytre murene er det bare noen få veggrester og navnene på portene som er igjen. Navnene Tebrizkapı, Erzincankapı og Gürcükapı lever fortsatt videre som navn på områder; når du er på vei til destinasjonen din, vil du gå i retning Gürcükapı. Kilder sier at byggingen av den indre festningen stammer fra bysantinsk tid; Kulturportalen oppgir år 415 og keiser Theodosius, mens den engelske Wikipediaen oppgir år 422. I gårdsplassen bør du først gå rundt innsiden av murene og telle tårnene; en lokal guide sier at den indre festningen har åtte tårn. Let etter restene av et gammelt bad bygget av murstein i gårdsplassen. Det har blitt utført regelmessige utgravninger i festningen siden år 2000, og disse utgravningene har avdekket ulike strukturer, keramikk og små funn. Vær forsiktig og hold deg innenfor de markerte områdene rundt utgravningsstedene, og unngå å nærme deg åpne groper. Gå deretter til Tepsi Minare, som ligger i sørvestkroken av gårdsplassen. Dette tårnet, ifølge den lokale guiden, ble bygget i Saltuklu-perioden, mellom 1124 og 1132, og fungerte både som et vakttårn og som minaret til festningsmoskeen. Legg merke til at kroppen, som står på en steinbase, er bygget av murstein, og at det er et dekorativt bånd rundt toppen. Det er ikke sikkert når klokken ble lagt til tårnet, men Wikipedia sier at det var før 1843; navnet "Klokketårnet" kommer fra denne tilleggingen. Den lokale guiden sier at man kan gå opp i tårnet via tretrinn; spør betjeningen ved inngangen om det er mulig å gå opp den dagen. Rett øst for tårnet står en liten festningsmoské med et konisk tak; kildene anser den som en av de eldste tyrkiske bygningene i Erzurum. Husk også at det er en fontene med buer og inskripsjoner på sørsiden av festningen. Fra steder hvor man kan komme opp på murene, kan du se utover byen; i sør ser du skråningene av Palandöken, og nedenfor ser du minaretene til medresene (religiøse skoler). Morgensolen er ideell for fotografering, da den lyser opp innsiden Kilde: Kulturportalen, Erzurum festning; Tyrkiske museer, Erzurum festning; Erzurum provinsielle kultur- og turistkontor, turistguide; TDV Islamisk encyklopedi, Erzurum; Wikipedia, Tepsi-minareten.

Du nærmer deg madrasen fra den sørøstlige foten av festningen, fra Tebrizkapı-området. Før du går inn, kryss veien og se hele fasaden som vender mot nord. De to minarettene, som gir bygningen sitt navn, stiger opp på hver side av hovedinngangen; Kulturportalen oppgir at begge er tjueogseks meter høye. Se nøye på de glasurerte, turkise detaljene på mursteinene i minarettene, og beundre dekorasjonene på plattingene. Deretter kan du rette blikket mot sideveggene ved hovedinngangen. På vestveggen er det et panel med en dobbelhodeørn, to slanger med åpne kjefter og et livstre med blader. På det symmetriske panelet på østsiden er det ingen detaljer med blader eller ørner; prøv å oppdage denne forskjellen selv. Turistguiden fremhever også at de to sidene ikke er like, og at den ene er mer forseggjort enn den andre. Palmett- og rumi-motiver er mest brukt i dekorasjonene; å se hvordan disse to motivene er sammenvevd, er en av de enkleste måtene å forstå seldsjukkisk steinbearbeiding. Byggeåret til madrasen er ikke fastslått, da det ikke finnes noen inskripsjon på bygningen. Kulturportalen og TDV Islamic Encyclopedia oppgir vanligvis slutten av 1200-tallet, mens Wikipedia oppgir år 1253, noe som viser at kildene er forskjellige. Navnet "Hatuniye Madrasen" kommer fra antagelsen om at bygningen kan ha blitt bygget av Hundi Hatun, datter av en seldsjukkisk sultan, eller av Padişah Hatun, fra Ilkhanid-dynastiet. Når du går gjennom hovedinngangen, kommer du inn i en åpen gårdsplass, som er omgitt av arkader på alle fire sider. Bygningen er to etasjer høy og har fire iwaner (buer), og er et av de viktigste eksemplene på madraser med åpen gårdsplass. Legg merke til at de fleste av søylene i arkadene er sylindriske, mens noen har åttetent form. På begge sider av gårdsplassen ligger rom for studenter og lærere; det er nitten rom i første etasje og atten rom i andre etasje. Ifølge Wikipedia er andre etasje delt inn i fire separate grupper, og for å gå fra den ene gruppen til den andre, må du gå ned til første etasje. Det kvadratiske rommet vest for inngangen ble ifølge kildene tidligere brukt som moské. I sør, ved siden av hoved-iwanen, står en kube med tolv sider; den er dekket med en kuppel innvendig og en pyramideformet takkonstruksjon utvendig, og Kulturportalen beskriver den som det største eksempelet blant sine samtidige i Anatolia. Bygningen ble restaurert av Murad IV i osmansk tid og ble brukt til militære formål en periode. Fra 1942 til 1967 fungerte madrasen som Erzurum-museet, og i dag brukes den både som museum og utstillingslokale; spør ved inngangen hvil

Mens du går vestover langs Cumhuriyet Caddesi, vil du i det fjerne kunne se den eneste minareten til Yakutiye-madrasen. Stopp et øyeblikk på den store plassen foran madrasen og se på hele bygget. Ifølge inskripsjonen ble madrasen bygget i 1310, i Ilkhanid-dynastiets tid, under Sultan Olcaytu, og ble bestilt av Hoca Cemaleddin Yakuti til ære for Gazan Khan og Bolugan Hatun. Kulturportalen beskriver den som den største innendørs madrasen i Anatolia. Sammenlign dette bygget med den åpne, dobbelminarets-madrasen du så tidligere – det er det som gjør denne ruten så interessant. Gå først mot den forseggjorte inngangen. Se etter palmeblader, to leoparder og en ørn, som er utskåret i nisjene på sidene av inngangen. Kilder tolker denne komposisjonen som et "livets tre" og hevder at den kombinerer symboler fra de tyrkiske folkene i Sentral-Asia. Hver side av den buede inngangen er dekorert med utskjæringer, så ta deg tid til å se detaljene. Deretter kan du se på minareten i hjørnet. Minareten er dekorert med geometriske mønstre laget av glasert og uglasert murstein; Wikipedia oppgir at de glasert delene er i turkis og auberginefarger. Tårnet i det andre hjørnet har bare fundamentet igjen og er dekket av en konisk kuppel; det antas at enten ble dette tårnet revet for lenge siden, eller at det aldri ble bygget. Når du går inn, legg merke til den firedelte planen og den dekorative kuppelen som dekker midten av gårdsplassen. Lyset som strømmer gjennom åpningen i kuppelen, viser hvordan innendørs madrasser ble opplyst. På hver side av gårdsplassen er det seks rom i to rader, og dekorasjonen ved inngangen til hvert rom er forskjellig; ifølge kilder ble dette bestemt av rommenes klasse og rang. Prøv å finne marmorinskripsjonen over den sørlige buen, som inneholder navnene på de seks landsbyene som ble donert til madrasen. I osmansk tid ble madrasen brukt som støperi, og fra slutten av 1800-tallet som militært depot. Den ble restaurert flere ganger i republikkens tid; Kulturportalen oppgir at en av de siste restaureringene ble utført på 1990-tallet. I dag brukes bygningen som et museum for tyrkisk-islamsk kunst og etnografi. I utstillingene i rommene kan du se armbånd med agat, et forseggjort skrivebord i tre med perlemor og et emaljert messingkrussett. Kulturportalen påpeker at en figur av en mann som spiller trommer på et dyr med grønn glasur er det eneste kjente eksempelet på dette i Anatolia. Yakutiye-madrasen ble også oppført på UNESCOs foreløpige liste over verdensarvsteder i 2014, under tittelen "Seljuk-madrasser i Anatolia." Sjekk den offisielle nettsiden for å finne ut om

Taşhan ligger langs Menderes Caddesi, ved foten av festningen i nordvest. Gå inn gjennom hovedinngangen som vender mot vest. Denne fasaden ble delvis fremhevet under restaureringen i 1965, og over den dype, buede inngangen er det et rom for kervansarayets administrator. Se på inskripsjonen over inngangen. Kulturportalen skriver at bygningen på den tiden ble kalt "ribat", som betyr en slags utpost, på grunn av at Erzurum var en grenseby. Det er uenighet om byggeåret: Kulturportalen og den engelske Wikipedia oppgir 1561, mens TDV Islamic Encyclopedia anslår perioden 1544 til 1561, basert på navnet Rüstem Paşa i inskripsjonen. Turistguiden for provinsen påpeker at den nøyaktige datoen er ukjent på grunn av at inskripsjonen er slitt. Når du kommer inn i gårdsplassen, kan du se hvordan de rektangulære portikene av stein omslutter gårdsplassen. Bak portikene ligger det en rekke rom dekket med spissbuede hvelv. Antall rom i første etasje varierer mellom 31 og 32, ifølge ulike kilder. I midten av den nordlige portiken er det en dyp alkove som bryter flyten. Se mot den fra midten av gårdsplassen. Ifølge TDV ble bygningen gjennomgått en omfattende restaurering på 1960-tallet, og delen som grenser til nordveggen ble bygget på nytt fra grunnen av. Du kommer til øvre etasje via en separat dør sør for den øvre inngangen. I øvre etasje er det en korridor som omgir bygningen, og langs begge sider av korridoren er det nisjer med spissbuer som har blitt lukket og omgjort til butikker. Du kan telle kuplene i hjørnene og i midten av sidene fra korridoren. Det er kjent at kervansarayet opprinnelig også inneholdt områder for et spisesal, et moské, et hvileområde, butikker og rom for dyr, men noen av disse delene finnes ikke lenger. I dag er bygningen et senter for håndverkere som jobber med Oltu-stein, både for produksjon og salg. Du kan observere hvordan håndverkerne former og polerer den svarte Oltu-steinen i verkstedene. Be om tillatelse til å komme nærmere for å se nærmere. Perler, ringer og halskjeder er de vanligste produktene. Oltu-stein, også kjent som svart rav, utvinnes fra små gruver i Oltu-distriktet i nordøst i provinsen, og ble registrert i 2015 med et kvalitetsmerke. Hvis du ønsker å kjøpe et produkt, bør du besøke flere verksteder for å sammenligne kvaliteten, og spør selgeren om produktet er laget av ekte Oltu-stein. Portikene i gårdsplassen er et beskyttet område som kan brukes til å gå tur, selv i regn og snø, noe som gjør det til et behagelig stopp på ruten, uansett vær. Rett overfor kervansarayet ligger det historiske Boyahane Hamamı (