Fra Amorium til Sultanfjellene: Den gamle veien i Øst-Afyon.

Start reisen i Amorium, som ligger lengst nord, i Hisarköy, omtrent tretten kilometer øst for Emirdağ. Kulturportalen opplyser at byen ligger omtrent syttifem kilometer nordøst for Afyonkarahisar. Før du reiser, bør du sjekke besøksforholdene for utgravningsområdet hos den lokale kultur- og turistavdelingen eller museet. Når du ankommer landsbyen, ta deg tid til å nyte utsikten. Kullen som stiger opp midt i sletten, er byens "øvre by" (höyük). Denne kullen er sentrum for den eldste bosetningen i området, og restene av bysantinske murrester kan fortsatt sees langs kantene. Den "nedre byen" var omgitt av en annen mur. Den enkleste måten å forstå byens to lag er å starte turen ved foten av kullen og følge murrestene. Kulturportalen opplyser at byen ble kalt Aura i hittittisk tid, mens navnet Amorium stammer fra klassisk tid. Det er nesten ingen spor fra hellenistisk og romersk tid i området; det tydeligste tegnet fra disse periodene er myntene som ble preget i byens navn. Ifølge Kulturportalen var Amorium en av de første byene som fikk tillatelse fra det romerske senatet til å prege sin egen mynt i regionen. Byens storhetstid var under bysantinsk tid. Under keiser Zenon ble bymurene bygget på slutten av det femte århundre. Etter 640 ble Amorium hovedkvarter for den bysantinske hæren i Anatolia, og senere sentrum for provinsen Anadolikon. På 800-tallet kom en dynasti som ga tre keisere til det bysantinske riket, og dette dynastiet kom fra denne byen. Den lokale administrasjonen opplyser at dette dynastiet var kjent som Frig-dynastiet. Men denne berømmelsen førte også til byens fall, og i 838 ble byen beleiret og erobret av hæren til Abbasid-kalifen Mutasim. TDV Islamic Encyclopedia forteller at byen ble ødelagt igjen i 931 av emiren av Tarsus, og at den deretter mistet sin betydning gradvis. Senere i århundrene ble området kjent som Hergan Kale, og det var først på 1800-tallet, gjennom forskningen til reiseforskeren William Hamilton, at restene ble identifisert igjen. Når du utforsker bygningene som er avdekket under utgravningene, bør du følge informasjonsplakatene. Ifølge Kulturportalen ble et bysantinsk bad og en gate uten gulv avdekket i området som kalles "Den store plassen" i den nedre byen i 2001, og disse dateres til perioden mellom det sjette og niende århundre. Utgravningene startet i 1987 med en overflateundersøkelse utført av R. Martin Harrison fra Oxford, og fortsatte fra 1993 til 2009 under ledelse av Chris Lightfoot. Siden 2014 har arbeidet blitt ledet av Zeliha Demirel Gökalp fra Anadolu University. I de åpne utgravningsområdene er bakken ustabil og ujevn; unngå Kilde: Kulturportalen, den antikke byen Amorium; Afyonkarahisar provinsens kultur- og turistdirektorat, antikke byer; TDV Islam-leksikonet, Ammuriye.

Kırkgöz-broen ligger omtrent syv kilometer utenfor sentrum av Bolvadin, over elven Akarçay som renner ut i Eber-sjøen. Ifølge ulike kilder er avstanden mellom broen og sentrum mellom seks og syv kilometer, og broen er lett tilgjengelig med bil fra sentrum. Broen ligger i dag litt til side for hovedveien, noe som gjør området rundt rolig. Du kan enkelt gå langs hele broen og beundre den. Ifølge CNN Türk er broen omtrent 200 meter lang. Navnet "Kırkgöz" betyr "førr øyne", men antall "øyne" (brobuer) har endret seg over tid. Ifølge Anadolu Ajansı ble broen bygget i 1150 av den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos, med førr buer. På 1500-tallet, under Suleiman den stores felttog, utvidet arkitekten Mimar Sinan broen nordover og økte antall buer til sekstifire. I dag oppgis det at det er femtiåtte buer igjen, ifølge ulike kilder. Wikipedia nevner at noen av buene ble fjernet under regulering av elveleiet, mens andre er skjult under bakken. Derfor er det ikke overraskende om du får et annet antall hvis du prøver å telle dem. Legg merke til formen på buene mens du går. De midterste buene er bredere og spissere, mens de nærmere endene blir mindre og flatere. Steinene avslører også broens lag. Kultur- og turistdirektoratet i provinsen opplyser at den sørlige delen er laget av marmor og bearbeidet basalt, mens den nordlige delen er en senere tilføyelse av Sinan. Du kan se gjenbrukte arkitektoniske elementer fra hellenistisk, romersk og bysantinsk tid, til og med gravsteiner, ved broens fot. Å lete etter disse elementene gjør broen til et lite friluftsmuseum. Ifølge Wikipedia er steinbearbeidingen mer forseggjort i den osmanske delen av broen; sammenlign de to endene for å se forskjellen selv. Sinan la også til en bønneplattform og en marmortrapp ned til vannet. Inskripsjonen på broen er ikke lenger på plass; ifølge Wikipedia falt den en gang ned i elven, ble funnet igjen og flyttet til et museum. Historikeren Mustafa Güler, som snakket med Anadolu Ajansı, sier at broen har vært et viktig knutepunkt på handelsruten som strakte seg fra Istanbul sørover siden romertiden. Ifølge Güler var ruten også brukt av pilegrimsferder i osmansk tid, og broen var et konstant brukt knutepunkt. For å ta et godt bilde av broen, ta den fra siden og få buene til å strekke seg som en linje; ettermiddagslyset vil varme opp fargene på steinene. Husk at rekkverket langs broen er lavt og består av bare én rad, så ikke gå for nær kanten. Ikke klatre på steinene og ikke flytt de gjenbrukte elementene, da broen allerede er skadet av søkere etter skatter. Fra her kan du følge elven Akarçay og gå til bredden av Eber-sjøen

Eber-sjøen, som er det siste stoppestedet langs Akarçay-elven, ligger mellom distriktene Bolvadin, Çay og Sultandağı. Ifølge Wikipedia ligger innsjøen syv kilometer fra Bolvadin. Innsjøen ligger i et lukket område som kalles Akarçay-bassenget; i nord reiser Emir-fjellene seg, og i sør Sultan-fjellene. Overflaten av innsjøen ligger omtrent 967 meter over havet. Kultur- og turistdirektoratet oppgir et areal på 150 kvadratkilometer, mens Wikipedia oppgir 125 kvadratkilometer; forskjellen skyldes at arealet til innsjøen varierer fra år til år. Før du reiser hit, bør du absolutt undersøke vannstanden. Hürriyet Daily News rapporterte at innsjøen tørket helt ut i en periode med tørke. Den engelske Wikipedia-artikkelen oppgir at vannet kom tilbake til innsjøen i 2020. Det betyr at landskapet du ser kan variere mye avhengig av årstiden og nedbøren det året. Når du ankommer bredden, er det vanligvis ikke vann du ser først, men siv. Ifølge Wikipedia er det meste av overflaten dekket av rødt siv som kan nå opp til fem til seks meter i høyden, så fra avstand kan innsjøen se ut som en eng. De flytende øyene, som lokalbefolkningen kaller "kopak", består også av røtter fra sivet som har løsnet fra jorden. Siv og andre vannplanter har i århundrer vært en viktig levebrødskilde for de omkringliggende landsbyene, og brukes til å lage matter, puter og papir. Ifølge direktoratet lever det gjedde og abbor i innsjøen. Eber er også et viktig område for fugler. Den engelske Wikipedia-artikkelen oppgir at BirdLife International definerte innsjøen som et viktig fugleområde i 1989. Den tyrkiske artikkelen nevner blant artene som besøker innsjøen gråhegre, skarv, dalmatinerpelikan og purpursaltrikse. Rett din kikkert mot kantene der sivet møter åpent vann, da det er her du mest sannsynlig vil se vannfugler. Vær stille og unngå å gå inn i sivet for å ikke skremme fuglene. Innsjøen ble erklært som et område av naturverdi i 1992. Direktoratet påpeker også at innsjøen er skadet av forurensning, så det er enda viktigere å ikke etterlate noe søppel ved bredden. Når vannstanden overstiger et visst nivå, ledes overskuddet gjennom en kanal til den lavere liggende Akşehir-sjøen. For å ta bilder, velg tidlig om morgenen eller rett før solnedgang; da kan du se ryggen av Sultan-fjellene i bakgrunnen bak sivet. Underlaget ved bredden kan være gjørmete og mykt, så bruk passende sko og hold deg til fast grunn. Fra her kan du reise sørover og østover til distriktet Sultandağı, som ligger ved foten av Sultan-fjellene.

Kilder: Afyonkarahisar Kultur- og turistdirektorat, Innsjøer; Hürriyet Daily News, Lake Eber

Den ruten sin siste stopp er Ishakli caravansarai, som ligger midt i sentrum av distriktet Sultandagi. Sultandagis gamle navn er Ishakli, og caravansaraen har fått navnet sitt derfra; den kalles også Sahip Ata Han. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ligger caravansaraen langs veien mellom Akşehir og Cay, omtrent tjuefem kilometer fra Akşehir. Du kjenner caravansaraen umiddelbart på grunn av de lange og tykke steinmurene. Ifølge encyklopedien er de tykke murene og støttetårnene over dem med på å forsvare bygningen, nesten som et fort. Ta deg tid til å observere fasaden før du går inn. De ytre veggene støttes av firkantede og halvsirkulære søyler. Den viktigste inngangen til gårdsplassen er dekket av en kornisk med syv rader av dekorative elementer, men toppen er i dag ødelagt. Se på de mangekantede nisjene på hver side av inngangen og de små, muslingformede elementene i hjørnene. Inskripsjonene forteller når og av hvem caravansaraen ble bygget. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia viser inskripsjonene på de to inngangene at bygningen ble bygget i september 1249, i de tidlige årene av Sultan II. Izzeddin Keykavus' styre, av visiren Sahip Ata Fahreddin Ali. Encyklopedien presenterer denne caravansaraen som den eldste kjente bygningen som ble bygget av Sahip Ata. Sahip Ata var en av de mest produktive statsmennene i Seljuk-perioden; turkishhan.org skriver at han også bygde Ince Minareli Madrasa i Konya og Gok Madrasa i Sivas. Når du går inn på gårdsplassen, ser du den lille, hevede paviljongen i midten, som fungerer som en moské. Kulturportalen påpeker at denne bygningen er det siste eksemplet på Seljuk-paviljongmoskeer som står fritt i en gårdsplass. Hvis du ser nøye, vil du se at paviljongmoskeen er litt skjev i forhold til caravansaraens hovedakse, fordi den er plassert i forhold til kibla (bønneretningen). Encyklopedien skriver at noen deler av vestveggen er bygget med gjenbrukte fragmenter fra romerske og bysantinske sarkofager. Overfor gårdsplassen ligger den lukkede delen, som kalles vinterdelen. Dette er et rektangulært rom med fem skip, dekket av hvelv, og hviler på seksten stein søyler. Det midterste skipet er bredere og høyere enn de andre, og det lysende kuppelen i midten av hvelvet ga lys til rommet. Inne er det mørkt; vent litt ved døren til øynene dine venner seg, og se deretter på hvordan føttene er plassert. Bygningen har gjennomgått mange restaureringer gjennom årene. Encyklopedien skriver at caravansaraen ble reparert rundt 1885, brukt som lager frem til 1925, og restaurert av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser) i 1964. Kulturportalen opplyser at rommene rundt gårdspl