Fire antikke byer ved Lykias kyst.

Olympos' arkeologiske område er spredt utover en dal, og den beste måten å utforske det på er å starte ved inngangen og følge elvebredden ned til havet. Ifølge departementets register ligger området i Yazır-området i Kumluca-distriktet. Dalsletten strekker seg ut mot kysten mellom Çıralı og Adrasan. Mye av ruinene ligger skjult under vegetasjon, så det er viktig å holde seg til stiene og se etter spor mellom trærne. Området ble først kjent for vitenskapen i 1812 gjennom kaptein Beauforts notater. Byen lå på begge sider av Olympos-elven, og en gang var de to sidene forbundet av en bro med tre buer. I dag kan man fortsatt se en del av broen, og de gamle bryggene langs elvens bredder viser hvor havnen lå. Utgravningene har vist at byen var planlagt med rette gater, og Nordhavnsgaten, som strakte seg i øst-vest retning, var en viktig hovedåre. De eldste bygningene som er funnet, er murene som omgir det som kalles Sørbyn, og de er bygget av polygonale steiner. Et av de mest karakteristiske trekkene ved området er den høye steinen som er igjen av et lite tempel i jonisk stil. Soklene ved inngangen antyder at tempelet var dedikert til den romerske keiseren Marcus Aurelius, og Kulturportalen daterer det til rundt 172-173. Stå foran steinen og sammenlign høyden med din egen for å få et inntrykk av størrelsen. På sørsiden av elven ligger et lite teater, bygget på hellenistiske fundamenter og restaurert i romersk tid. En av de viktigste bygningene som er avdekket er et bad, som antas å stamme fra Vespasianus-perioden. Tyrkias turistleksikon daterer det store badet til år 78 e.Kr. Byens mest folkerike periode var under bysantinsk tid. Ifølge utgravningsresultatene var byen større i 5. og 6. århundre enn den var i romertiden, og mange av bygningene fra denne perioden hadde mosaikkbelegg på gulvene. Kirkegårdene strakte seg langs begge sidene av dalen fra 1. århundre, og leksikonet nevner at det er funnet 354 graver her. Nekropolisgaten i Nordbyen er en interessant gate, fordi de romerske gravene her ble brukt som boliger i bysantinsk tid, og det ble bygget sivile bygninger mellom dem. Kulturportalen anser kaptein Eudemos' grav, som ligger i en klippe nær elvemunningen og er kjent for sin utskjæring av et skip og sin inskripsjon, som en av de mest interessante ruinene. Tyrkias turistleksikon opplyser at dette kunstverket befinner seg i Antalya-museet, så spør personalet på det arkeologiske området om du kan se det på stedet. Leksikonet nevner også to festningsruiner i nord- og sørdelene av byen; se opp mot skråningene når du nærmer deg stranden. Når du kommer til str Denne stranden er også et område hvor havskilpaddene legger egg; mellom mai og september overvåkes disse områdene av frivillige, så vær forsiktig og ikke gå for nær de merkede reirene. Å bade i det klare vannet her er en perfekt avslutning på en tre timers tur. Hvis du har tid om kvelden, kan du besøke Yanartaş på Çıralı-siden. Flammene ligger på sørsiden av Çakaltepe, omtrent 180 meter over havet, og kommer ut av steinene. Ifølge Wikipedia drives de av naturgass, hovedsakelig metan. Tyrkisk turistleksikon skriver at denne gassen blir presset opp fra jorden av jordskjelv og kommer ut på samme sted. Ifølge Kulturportalen ble den antikke byen Olympos kjent for denne selvbrennende ilden, og flammene ble assosiert med det mytologiske uhyret Khimaira. Flammene er best synlige i mørket, men husk å ta med en lommelykt og bruke solide sko, siden du må gå oppover skråningen. Etter Olympos kan du gå tilbake til veien mellom Antalya og Kumluca og fortsette vestover, mot Finike-sletten; neste stopp er Limyra. Kilder: Müze Kart (Olympos arkeologiske område), Kulturportalen, Tyrkisk turistleksikon, Wikipedia (Olympus, Lycia), Wikipedia (Yanartaş).

Limyra ligger i Finike-distriktet, nær Turunçova, og strekker seg fra foten av Toçak-fjellet og utover det omkringliggende lavlandet. Byen er delt inn i to nivåer: Akropolis, eller Øvre By, ligger på fjellet, mens Nedre By er delt inn i Vestbyen og Østbyen i lavlandet. For å få mest mulig ut av besøket, begynn med å se på teateret, fortsett deretter til ruinene i lavlandet, og spar turen opp til akropolis til slutt. Byens navn på lykisk var Zemuri, og det er kjent at bosetningen eksisterte minst siden det 5. århundre f.Kr. Limyra hadde sin storhetstid i løpet av den første halvdelen av det 4. århundre f.Kr., da kong Perikle gjorde byen til hovedstad i Lykia og støttet satraper som gjorde opprør mot perserne. Etter dette kom regionen under persisk kontroll igjen, og i denne perioden hadde satrapen Mausolos fra Karia stor innflytelse. Teateret regnes i dag som et symbol på byen. Kulturportalen og Tyrkias turistleksikon skriver at det ble bygget i hellenistisk tid og ble restaurert etter et jordskjelv i år 141 e.Kr. Den engelske Wikipediaen tilskriver teateret fra romertiden til den lykiske velgjøreren Opramoas i det 2. århundre e.Kr., og sier at det hadde plass til 8000 tilskuere. Fordi teateret er hugget inn i skråningen, får du en fin utsikt over lavlandet når du kommer opp til de øverste radene. Limyra er en av byene i Lykia med flest klippegraver. Kulturportalen nevner over 400 klippegraver, og mange av dem er kjent for sine lykiske inskripsjoner. Ifølge Tyrkias turistleksikon står det 200 klippegraver og sarkofager sammen i den andre nekropolen ved foten av Toçak-fjellet. Se på fasadene og legg merke til hvordan trehusarkitekturen er overført til stein; du vil se den samme tradisjonen mer detaljert på neste stopp, Myra. Når du kommer ned i lavlandet, begynn med Vestbyen. Her finner du grunnvollene til monumentet Ptolemaion, som dateres til første del av det 3. århundre f.Kr., fra Ptolemaios IIs tid. Ifølge den engelske Wikipediaen ble dette monumentet reist av innbyggerne i Limyra som en takk til Ptolemaios II Philadelphos for hans støtte i kampen mot de invaderende galaterne. Murene i Vestbyen ble forsterket med 11 tårn i det 7. århundre e.Kr. for å beskytte mot arabiske angrep. En vei fra en av portene i dette området fører ned til et myrlendt område, hvor du finner Gaius Caesars kenotaf, et monumentalt gravsted som ikke inneholder liket. Gaius Caesar, som ble ansett som arving til Augustus, døde i Limyra i år 4 e.Kr. på vei tilbake til Roma etter å ha blitt såret i Armenia. I Østbyen finner Heron-bygningen, som dateres tilbake til det 2. århundre, har kvinnestatuer i stedet for søyler på fasaden, kjent som karyatider. Noen av relieffene og karyatidene fra Heron-bygningen er utstilt på Antalya-museet, så det kan være lurt å se etter originalene der også. Å gå opp til akropolen innebærer en stigning oppover skråningen, så unngå å gå dit i de varmeste timene, og ta med deg vann. Utgravninger har pågått i byen siden 1969; i de første årene ble arbeidet støttet av tyske arkeologer, mens Østerrikes arkeologiske institutt har støttet arbeidet siden 1982. Sjekk de aktuelle besøksforholdene for området før du reiser, via offisielle kilder. Etter Limyra, reis vestover via Finike til Demre. Det er enklest å overnatte i Finike eller Demre og besøke Myra neste morgen. Kilder: Kulturportalen (Limyra); Tyrkias turistleksikon; Wikipedia (Limyra).

Myra ligger ved kanten av Demre, ved foten av en steinete åsside som vender ut mot den alluviale sletten dannet av Demre-elven, som i antikken ble kalt Myros. Ifølge "Tyrkisk Turisme-encyclopedien" skyldes denne alluviale jorden at den antikke byen i dag ligger omtrent fem kilometer inn fra kysten. Det meste av ruinene fra de lykiske og romerske byene ligger under denne jorden; det man kan se, er amfiteateret som ligger inntil åssiden, og de utskårne gravene i fjellet. For å få mest mulig ut av tiden, bør du først besøke amfiteateret, deretter gravene rett over, og til slutt bruke den gjenværende tiden på å besøke det andre nekropolen i øst. Myra, nevnt i lykiske inskripsjoner, var en av de seks store byene i Lykiske Forbund, med rett til tre stemmer, og Strabon regnet den som en av de største byene i forbundet. Da Lykia ble en egen romersk provins i år 325, ble Myra dens hovedstad. Den mest kjente bygningen fra bysantinsk tid er St. Nikolaus-kirken i sentrum, men denne ruten er dedikert til amfiteateret og gravene. Arabiske angrep svekket byen i løpet av 7. og 9. århundre, og Myra ble erobret av en abbasidisk hær i 809. Amfiteateret ligger ved foten av akropolis. Ministeriets nettside beskriver det som en struktur som lener seg mot gravene over og strekker seg nedover, og den regnes som et av de få antikke teatrene som har overlevd til i dag. Ifølge "Tyrkisk Turisme-encyclopedien" har amfiteateret plass til 11 000 tilskuere og er et av de største teatrene i Lykia. Bygningen ble ødelagt i et jordskjelv i år 141 og ble deretter gjenoppbygd. Se etter teatermasker utskåret i stein rundt scenen; disse maskene ble funnet under utgravninger, og encyklopedien nevner også en maskefries, skulpturer og sitteplasser med rygg. Det står at det er bilder av fisk og dyr på de æresplassene i de fremste radene, så se nøye på de nederste radene. Siden amfiteateret og gravene deler den samme åssiden, er det mulig å se begge på ett bilde. En gruppe av byens gravkister ligger på en klippe rett over amfiteateret, og de kalles "Den maritime nekropolis". Ifølge "Tyrkisk Turisme-encyclopedien" er gravene her plassert side om side, som bikuber, og de er monumenter som etterligner typiske lykiske hus. Gravene er hugget inn i den steile fjellveggen; noen har en fasade som ligner et hus, mens andre har en fasade som ligner et tempel. Ministeriets nettside understreker spesielt at relieffene på gravene er bemerkelsesverdige. Encyklopedien skriver at det er totalt 104 Utgravningene i Myra startet i 2009 under ledelse av arkeologen Nevzat Çevik. Sjekk de oppdaterte åpningstidene for besøksstedet på nettsiden til Müze Kart før du reiser. Hvis du har tid, kan du også besøke den antikke havnebyen Andriake, som ligger omtrent fem kilometer unna. Kornlageret, som ble bygget i keiser Hadrianus' tid, brukes i dag som Likya-sivilisasjonsmuseet. Etter Myra, fortsett i retning Kaş og ta turen til Üçağız ved kysten av Kekova. Du kan parkere bilen der og ta en båt til Kaleköy.
Kilder: Müze Kart (Myra arkeologiske område); Kulturportalen (Myra); Tyrkias turistleksikon; Wikipedia (Mira); Wikipedia (Myra).

Simena, som i dag er kjent som Kaleköy, ligger på en liten halvøy overfor Kekova-øya, i distriktet Demre. Det er ingen veitilkobling til landsbyen; du må parkere bilen i Üçağız og ta en båt over. Noen kilder nevner også at det er mulig å gå dit fra Üçağız. Selve Üçağız ligger på stedet til den antikke byen Teimiussa, og det er bare omtrent en kilometer mellom de to landsbyene. Når du forhandler om prisen for båtturen, bør du tydelig si at du ønsker å se vrakene langs kysten og at du trenger tid til å besøke festningen i Kaleköy. Ifølge kildene kan bosetningen i Simena spores tilbake til det 4. århundre f.Kr., noe som bekreftes av gravinskripsjoner og funn av mynter. Navnet Simena nevnes for første gang i det 1. århundre e.Kr. i verkene til den romerske forfatteren Plinius. Simena var ikke en del av Lykiske forbund som en selvstendig by, men som en del av en byallianse bestående av Aperlai, Isinda og Apollonia, og denne gruppen hadde én felles stemme. Etter å ha gått av båten, følg stien oppoverbakken til festningen. Den engelske Wikipedia beskriver festningen som et bysantinsk fort bygget i middelalderen for å beskytte mot pirater som holdt til i Kekova. Den tyrkiske Wikipediaen nevner at det her finnes rester av murer fra hellenistisk tid og festningsrester fra bysantinsk tid. Når du kommer opp til festningen, vil du først se en liten teaterbygning med syv rader, hugget inn i fjellet, med plass til omtrent 300 personer. Noen kilder antyder at dette kan ha vært et teater eller et forsamlingslokale, et såkalt bouleuterion. I byen finnes også cisterner som ble brukt til å dekke skipenes vannbehov. Fra murene kan du se utover mot Kekova-øya og den smale vannveien mellom dem. Det er lett å forstå hvorfor denne beskyttede kysten var et tilfluktssted for både skip og pirater. Veien ned er bratt, så ikke forhast deg, spesielt i varmt vær, og ta med deg vann. På vei ned kan du se gravplassene. Kaleköy ligger midt i en lykisk nekropol som delvis er oversvømmet, og noen av gravminnene har lykiske inskripsjoner. Ifølge Kulturportalen kan lykiske sarkofager sees både rundt festningen og i vannet langs kysten. Inskripsjonen på en av dem forteller at sarkofagen tilhørte Mentor, sønn av Idargus. De kystnære sarkofagene er best å se fra båt, hvor du kan se hele kroppen stige opp fra vannet. Kysten av den sunkne byen er den siste delen av ruten. Ifølge Kulturportalen ble byen delvis oversvømmet på grunn av jordskjelv i antikken. Rester av et romersk bad ligger i vannet langs kysten; den tyrkiske Wikipediaen daterer strukturen til andre halvdel av det 1 Simena er et arkeologisk område av høy verdi og ligger innenfor det 260 kvadratkilometer store Kekova-området for spesielt miljøvern. Området ble erklært som et område for spesielt miljøvern i 1990, og departementet opplyser at dykking er forbudt i enkelte bukter på grunn av de arkeologiske ruinene. Sjekk reglene for svømming og dykking før du reiser, og observer vrakene fra båt. På slutten av dagen returnerer du med båt til Üçağız; her ender ruten, og du kan tilbringe natten i Demre eller i byen Kaş, som ligger lenger vest. Kilder: Kulturportalen (Simena, Kekova); Miljø-, Urbanisme- og Klimatendringsdepartementet (Kaş-Kekova område for spesielt miljøvern); Tyrkisk turistleksikon; Wikipedia (Simena); Wikipedia (Simena, Kaleköy, Kekova).