Et palass og et sykehus ved Tunca-elven.

Start turen ved den vestlige inngangen til Üç Şerefeli-moskeen, da det er herfra man best kan forstå bygningens forhold til markedet. På grunn av det skrånende terrenget må man gå opp trapper for å nå denne inngangen, og bygningens massive struktur strekker seg utover fasaden. Se nøye på søylene i hjørnene av nisjen som omgir inngangen; de er dekorert med sandur og vevingsmønstre. De røde og hvite palmettene som pryder den spisse buen i nisjen, er også en detalj som skiller denne inngangen fra de andre inngangene til gårdsplassen. Når du kommer inn på gårdsplassen, stopp opp og se deg rundt, for det er i denne bygningen at den første gårdsplassen med søyler ble brukt i osmansk arkitektur. Søylene som bærer søylene, er laget av forskjellige typer stein; de fleste er laget av marmor, mens noen i den nordlige delen er laget av granitt og den grønne Eğriboz-steinen. Se opp mot de intrikate maleriene inne i søylene. Disse dekorasjonene ble fornyet på 1700-tallet, samtidig som man beholdt de originale mønstrene. To av vinduene på gårdsplassen har blå og hvite fliser, og ifølge Kulturportalen nevnes navnet til II. Murad på disse. Prøv deretter å skille de fire minaretene i hvert hjørne av gårdsplassen, da dekorasjonen på hver av dem er forskjellig. Minareten med tre balkonger, som gir moskeen navnet sitt, er dekorert med røde steiner og zig-zag-mønstre, og med en høyde på nesten sytti meter var den den høyeste minareten i sin tid. Hver av de tre balkongene på denne minareten nås via en separat trapp, noe som er en av de mest bemerkelsesverdige tekniske detaljene ved bygningen. Minareten med de diamantformede steinene i rødt og hvitt, er ifølge TDV Islamic Encyclopedia knyttet til perioden til Fatih Sultan Mehmed. Den snoede minareten, med tykke, spiralformede lister som omgir stammen, ble bygget etter jordskjelvet i 1762. Hvis du skal inn i det indre rommet, må du sørge for å dekke til skuldrene og knærne, og kvinnelige besøkende må dekke til hodet. Inne møtes du av et rektangulært rom som strekker seg på tvers. Den store kuppelen i midten har en diameter på omtrent tjuefire meter, og på hver side av den er det to mindre kupler. Kilder fremhever at denne planen ble brukt i mer avanserte former i Istanbul-moskeene til Mimar Sinan i det påfølgende århundret. Legg merke til de små, dekorative kuplene med karniser som er plassert i de trekantede rommene mellom hovedkuppelen og sidekuplene. For et godt bilde, prøv å fange minareten med tre balkonger fra det nordvestlige hjørnet av gårdsplassen, sammen med buene i søylene. På vei ut, ta en titt på de to medresene (religiøse skolene) som ligger på østs

Når du kommer til Kanuni-broen, gå ikke umiddelbart opp på den. Se først på broen fra kysten på bysiden for å få et helhetsinntrykk. Denne broen er også kjent som Saray-broen, fordi den i århundrer var den viktigste veien for å komme fra byen til Sarayiçi. Den består av fire buer som krysser en sidearm av Tunca-elven, og på rolige dager reflekteres buen i elvens overflate. Broens historie er presentert på to forskjellige måter i historiske kilder. Noen kilder oppgir årene 1553-1554, mens Kulturportalen sier at det antas at broen ble bygget i 1560 sammen med palassene for Rettferdighet og Vekt. Det er også interessant å merke seg at den ikke er knyttet til Mimar Sinan, fordi ifølge Turkish Archaeological News, er den ikke nevnt i osmanske lister over Sinans verk. Referansen kommer fra Ahmet Badi Efendis verk, "Riyaz-ı Belde-i Edirne." Kilden er også uenige om lengden; det er oppgitt forskjellige mål, fra seksti til åtti meter. Bredden er oppgitt til å være fire og et halvt meter, noe som betyr en smal passasje der to personer komfortabelt kan gå ved siden av hverandre. Ifølge Wikipedia er broen i dag et historisk monument som tilhører General Directorate of Highways. Turkish Archaeological News understreker at selv om selve palasset er borte, har tre historiske broer som forbinder øya med fastlandet overlevd og er fortsatt i bruk. Gå nå opp på broen og gå mot midten. Herfra kan du se hvordan elven omslutter øya, fordi Tunca-elven deler seg litt sør for og gjør Sarayiçi til en øy. Den lange broen du ser i sørvest er broen som ble bygget i 1451 av visir Şahabeddin Paşa, og som også er kjent som Saraçhane-broen. Denne broen ble restaurert i 1706 under regjeringen til II. Mustafa, og inskripsjonen fra restaureringen er fortsatt til stede. Den trebuete Fatih-broen på nordsiden vil du se fra neste stopp, inne på palassområdet. Ifølge Kulturportalen plasserte Kanuni denne broen i samme akse som Fatih-broen, og dermed definerte han igjen hovedinngangen til palasset. Det betyr at linjen du går på er en del av den seremonielle veien som sultaner og ambassadører brukte når de kom inn i palasset. Vannet som gikk til palasset ble også ledet over denne broen, gjennom belagte rør. En sidearm av Taşlımüsellim-vannet, som ble brakt til byen av Mimar Sinan, var koblet til palasset på denne måten. Broen ble alvorlig skadet under en stor flom i 1902, og den ble sist restaurert i 1990. For å ta bilder er lyset best om ettermiddagen; hvis du vil ta bilder av buen sammen med vannet, gå tilbake til kysten. Når du krysser til den andre siden, har du nå kommet inn i det gamle området av palasset, som kalles Has

Når du kommer inn i Sarayiçi, bør du først stoppe midt på den store plassen og prøve å få et inntrykk av omfanget. Kulturportalen skriver at palasset er bygget på et område som overstiger 300 000 kvadratmeter, og at Edirne-palasset er det nest største i Det osmanske riket, etter Topkapi. Byggingen startet i 1450 under Murad II, og palasset ble fullført i 1475 av Fatih Sultan Mehmed. Fordi det var omgitt av en elv, var det ikke behov for en forsvarsmur, og en enkel, lav mur var tilstrekkelig. Start turen ved Adalet Kasrı (rettferdighetspalasset); dette tårnet, med sin firkantede plan, bygget i stein og dekket med en pyramideformet kuppel, er lett synlig på avstand. Ifølge Wikipedia ble det bygget av Kanuni Sultan Süleyman i 1561, med arkitekt Sinan, og det har en marmorfont på øverste etasje. Kilder forteller at palasset ble brukt til divanmøter og rettssaker på den tiden. Gå fra palasset til Fatih Köprüsü (Fatih-broen), som krysser den nordlige armen av Tunca-elven med tre buer. Denne broen dateres tilbake til 1452, altså et år før erobringen av Istanbul, og den forbinder Hasbahçe med palassets paradeplass. Når du krysser broen og kommer inn på palassområdet, vil du se en lang bygning dekket med kupler på vestsiden: dette er Matbah-ı Amire, palassets kjøkken. Se på steinpipene på taket, for de viser hvor ovnene var plassert inne i bygningen. I nordøst for paradeplassen ligger også Kum Kasrı Hamamı (badet ved sandpalasset), som er en av de få bygningene som fortsatt står fra midten av det 15. århundre. Av palassets hovedbygning, Cihannüma Kasrı, står det i dag bare rester av steinmuren. Når du ser på ruinene, er det viktig å vite hvordan palasset endte opp slik. Palasset ble brukt som et ammunisjonslager på 1800-tallet, og under krigen i 1877-1878 ble det delvis ødelagt av eksplosjoner som varte i tre dager, da ammunisjonen som var lagret rundt Babüssaade ble antent. De gjenværende delene ble senere brukt i andre bygninger. I dag pågår det utgravninger og restaureringsarbeid på området; følg de merkede stiene, da noen områder kan være inngjerdet. Sarayiçi er også arenaen for Kırkpınar-ol, en tradisjonell brytekamp. Brytekampene har blitt holdt her siden 1924. Selv på dager da tribunene er tomme, viser denne åpne plassen hvordan øya lever i dag. Det skogkledde området mellom de to armene av Tunca-elven, som var palassets gamle jaktområde, kalles Tavuk Ormanı (hønneskogen). Kilder forteller at det tidligere ble registrert opptil 70 forskjellige fuglearter her, så

Når du ankommer komplekset, bør du først stoppe opp i den ytre gårdsplassen og lese informasjonen, for dette er ikke bare én bygning, men et samling av bygninger som strekker seg langs Tunca-elven. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ligger det på den ene siden av gårdsplassen et sykehus (darüşşifa) og en skole (medrese), mens det på den andre siden er et kjøkken og andre bygninger, og i enden mot elven ligger moskeen. Sultan II. Bayezid la grunnsteinen i 1484 under en kampanje til Akkerman, og komplekset ble fullført i 1488. Museet selv oppgir at arkitekten sannsynligvis var Mimar Hayreddin, men at det ikke finnes noe dokument som bekrefter dette. Ikke glem å se på fontenen med fire fasader og pyramideformet tak som ligger utenfor inngangen; ifølge inskripsjonen ble den lagt til i 1669-1670. Når du går inn i museet og kommer til sykehuset, vil du se små, kuppelformede rom som ligger bak en søylegang i den første gårdsplassen. Museet har innredet dette området som poliklinikker, og her finner du også en utstilling av musikkinstrumenter. Se nøye på veggene, for museet sier at de har funnet tjueåtte tegninger risset inn i steinene. Blant skipene, festningen, hjortene og fuglene, antas det at disse ble tegnet av pasienter som lå her. Gå gjennom en dekorativ port til den andre gårdsplassen; rommene med kuppelformet tak i hjørnene og de to åpne verandene var sykehusets administrative del. Det mest imponerende området er den tredje delen, som er selve sykehuset, så spar det til sist og gå inn sakte. Verandene og rommene som er plassert rundt en sekskantet plattform, den høye kuppelen i midten og lyslanternen på toppen av kuppelen vil ønske deg velkommen. Stå ved fontenen i midten og lytt et øyeblikk. Evliya Çelebi skrev at pasientene her ble underholdt med musikk tre dager i uken, og museet gjenskaper denne tradisjonen ved å kombinere lyden av vannet og musikken under samme kuppel. Det sies at utstikkeren med fem vinduer over inngangen var der musikerne sto, men TDV bemerker at det finnes andre meninger om denne delen. Legg merke til at vinduene i rommene vender både mot hagen og mot bassenget, fordi lys, luft og lyd var nøye vurdert her. Museet har gjenskapt den femtende århundrets medisinske utdanning i medresen ved siden av sykehuset, ved hjelp av modeller. Vær oppmerksom på at det er en motsetning i kildene: TDV skriver at det ikke finnes et solid grunnlag for påstanden om at denne bygningen var et medisinsk fakultet. Sykehuset var i drift frem til slutten av det nittende århundre, ble overført til Trakya Universitetet i 1984 og åpnet som museum 23. april 1997. Museet vant European Council Museum Award i