Gå til hovedinnholdet
Radar Türkiye
Oppdag arrangementer i appen
Åpne
Radar Türkiye
En vandretur fra Taşköprü til Tepebağ, en tur gjennom det gamle Adana.
Ruter5 Stopp

En vandretur fra Taşköprü til Tepebağ, en tur gjennom det gamle Adana.

Ingen vurderinger ennå

Logg inn for å like og vurdere

Her finner du en beskrivelse av en vandrerute i Adana, Tyrkia:

Denne ruten tar deg gjennom Adanas gamle bydel, langs bredden av Seyhan-elven, og utforsker byens historie gjennom flere landemerker. Ruten er designet for å gi deg et innblikk i Adanas to tusen år lange historie.

Turen starter ved Taşköprü, byens ikoniske bro. Ifølge kilder ble broen bygget under romertiden, sannsynligvis i løpet av det 2. århundre etter Kristus. I dag er broen kun åpen for fotgjengere og tilbyr en fantastisk utsikt over elven.

Fra broen går du vestover, inn i det gamle markedet, og kommer til Ramazanoğlu Konağı, et herskapshus fra Ramazanoğulları-dynastiet. Inskripsjonen på huset dateres til 1495, og i dag brukes det som et kultursenter for et universitet.

Noen få skritt unna reiser den store klokketårnet i Ali Münif Caddesi seg. Området rundt tårnet, sammen med Kazancılar-markedet, er det beste stedet for å oppleve byens gamle handelsatmosfære.

Den andre halvdelen av ruten går nordover, til de tradisjonelle Adana-husene i Tepebağ og Kayalıbağ. I to av de restaurerte husene finner du Adana Film Museum, som ble åpnet i 2011. Museet forteller historien om Adanas bidrag til filmindustrien, med fokus på regissører, skuespillere og andre profiler.

Det siste stoppet er Atatürk Evi Müzesi, som ligger nordvest for Atatürk Evi, langs Seyhan Caddesi. Atatürk bodde i dette huset under sitt besøk 15. mars 1923. Bygningen er et registrert eksempel på et tradisjonelt Adana-hus, og gir deg muligheten til å se den tradisjonelle planløsningen på nært hold.

Ruten er nøye planlagt for å vise frem ulike epoker i Adanas historie. Broen representerer byens eldste lag og dens forhold til elven, mens herskapshuset og klokketårnet symboliserer bey-perioden og det osmanske riket. Husene i Tepebağ representerer boligarkitekturen fra det 19. og 20. århundre.

Etter å ha utforsket disse historiske stedene, vender du tilbake til elvebredden. Du kan gå tilbake til Taşköprü langs elven fra Atatürk Evi.

Selv om den totale vandringen er kort, kan varmen og fuktigheten i Adana om sommeren være utmattende. Det anbefales å bruke hatt, drikke mye vann og bruke komfortable sko. Vær også oppmerksom på at Tepebağ har mange smale gater og bakker.

Ali Münif Caddesi er en trafikkert gate, så vær forsiktig når du krysser den rundt klokketårnet. Sjekk om det er mulig å besøke Ramazanoğlu Konağı, da det kan være arrangementer der.

Sjekk åpningstidene for museene på deres respektive nettsider før du drar.

**Varighet:** 4-5 timer.
**Beste tidspunkt:** På grunn av varmen i Adana om sommer Kilder:

Seyhan, Adana
Ruter
5 Stopp
~3 t 55 min på stedene
Gange ~1,2 km · 20 min
Totalt ~4 t 15 min
19. oktober 2026

Rutestopp

1
Taşköprü

Taşköprü.

~45 min her
Seyhan Nehri üzeri, Seyhan / Adana

Nærm deg Taşköprü fra Seyhan-siden, fra den vestlige enden av broen, og stopp et øyeblikk ved elvebredden før du går på gangveien. Broen er i dag stengt for biltrafikk; etter en restaurering på midten av 2000-tallet er den kun åpen for fotgjengere, og du kan gå trygt over den. Gå først over til den andre siden, til Yüreğir, for å få et inntrykk av størrelsen. Ifølge kilder er broens lengde litt over tre hundre meter. Legg merke til steinene under føttene dine mens du går. Ifølge den engelske Wikipedia ble denne steinbelægningen lagt mellom 1899 og 1908, under guvernøren Süleyman Bahri Paşa, og den har vært gjenstand for folkesanger.

Når du kommer til midten av broen, vil du merke at veien stiger litt på begge sider. Kulturportalen oppgir at midten av broen er omtrent to og et halvt meter høyere enn sidene. Stopp her og se nedover elven, mot sør; det som får broen til å virke bred i dag, er en senere utvidelse. Ifølge kilder var veien opprinnelig mye smalere og ble utvidet tidlig på 1900-tallet. I denne prosessen ble det lagt til nye buer under veien.

Gå deretter ned til elvebredden og se opp på broens fundament fra neden. Du vil se mange trinn og trekantede utskjæringer som står i mot strømmen. Ifølge den engelske Wikipedia kommer den nåværende trekantede formen fra en av de osmanske restaureringene. På den østlige siden av fundamentet kan du se spor av grovhogde steiner, og denne delen av broen er den som bærer de tydeligste sporene av den opprinnelige konstruksjonen. Alle buene har forskjellige mål, noe som er et resultat av at broen har blitt restaurert flere ganger gjennom århundrene. Det er også rapportert at det finnes en utskjæring av en løve på nordsiden av den ellevte buen, og det kan være verdt å lete etter med et teleskop eller et kamera med zoom.

Kildene gir ikke et entydig svar på hvem som bygde broen. Kultur- og turistdirektoratet i Adana nevner en arkitekt ved navn Auxentios, basert på en inskripsjon i museet. Den engelske Wikipedia påpeker at en fullstendig lesning av den samme inskripsjonen kanskje refererer til en vannbro, ikke selve broen. Reisende Victor Langlois tilskrev broen keiser Hadrian, og den bysantinske historikeren Prokopios forteller at keiser Justinian I fikk bygget den på nytt. Siden det ble utført restaureringer i Emevi-, Abbasi- og osmanske perioder, er det mer korrekt å se broen som en lagdelt struktur, snarere enn å knytte den til en enkelt dato.

Det beste lyset for å ta bilder er tidlig om morgenen, når solen skinner fra øst og treffer broen. For å få med hele broen i ett bilde, må du gå litt bort fra stien langs elve

Taşköprü er en romersk bro som forbinder begge sider av Seyhan-elven i Adana sentrum, og regnes som et av byens mest kjente landemerker. Den vestlige enden ligger i Seyhan-distriktet, mens den østlige enden ligger i Yüreğir-distriktet, i retning Karşıyaka. Det antas at broen ble bygget i løpet av den første halvdelen av det 2. århundre e.Kr. I antikken var denne passasjen en viktig del av handelsruten som strakte seg fra Middelhavskysten inn i Anatolia og til Persia. Kilder er ikke enige om hvem som var broens grunnlegger. Reisende Victor Langlois, som besøkte Adana mellom 1852 og 1853, tilskrev konstruksjonen til keiser Hadrian og rapporterte at en inskripsjon med hans navn hadde stått på broen omtrent tjue år før hans besøk. Adana Provincial Directorate of Culture and Tourism tilskriver derimot konstruksjonen til en arkitekt ved navn Auxentios, basert på en inskripsjon i Adana Museum, og anslår broens alder til omtrent 1700 år. Den engelske Wikipedia-artikkelen påpeker at en fullstendig lesning av denne greske inskripsjonen kan indikere at den refererer mer til en vannkanal som forsyner vannhjul, snarere enn selve broen. Derfor er det tryggest å si at broen ble etablert i romertiden og har blitt restaurert og endret flere ganger i løpet av de påfølgende århundrene. Den bysantinske historikeren Prokopios skriver at keiser Justinian I i det 6. århundre midlertidig omdirigerte elven til en annen elveleie og rekonstruerte de eroderte fundamentene. TDV Islamic Encyclopedia nevner også at broen sannsynligvis ble gjenoppbygd på samme sted i Justinian-perioden, med tjueen buer. Ifølge Culture Portal ble broen i Abbasi-kalifatets periode, under kalif Harun al-Rashid, utvidet og koblet til Adana-festningen, og den ble restaurert under hans sønn, al-Ma'mun. Under det osmanske riket ble den vedlikeholdt under sultan Ahmed III, Kel Hasan Pasha og guvernør Ziya Pasha, og inskripsjoner fra disse restaureringene har overlevd til i dag. Målene på broen varierer noe i forskjellige kilder. TDV Islamic Encyclopedia og Wikipedia oppgir en lengde på 310 meter, mens provinsdirektoratet oppgir 319 meter, og Culture Portal oppgir omtrent 300 meter. Bredden, inkludert fortauene, er omtrent 11,4 meter, og høyden er nesten 13 meter. Broen hadde opprinnelig tjueen buer, men på grunn av omregulering av elvebreddene er noen av buene ved endene nå under bakken, slik at det i dag er synlige fjorten buer. Ifølge Culture Portal er midten av broen omtrent 2,5 meter høyere enn endene, og denne lette kurven er tydelig når man ser broen fra motsatt bredd. I konstruksjonen ble det brukt tufstein Midt på århundret, da bomullsdyrking spredte seg i Çukurova, samlet sesongarbeidere som søkte arbeid på åkrene om våren seg en gang i uken ved broen. Ifølge kilder var folkemengden så stor at innbyggerne i Adana hadde vanskeligheter med å krysse broen den gang. Broen ble grundig restaurert mellom 2006 og 2007, og deretter ble den stengt for motorisert trafikk. Siden den gang har den kun vært åpen for fotgjengere, og den brukes av og til til kulturelle arrangementer. Den beste måten å gå tur på er å starte langs kystveien på Seyhan-siden, krysse broen til østsiden, og gå tilbake samme vei. For å se refleksjonen av buene i vannet, bør du stoppe langs kystpromenadene på begge sider, ikke oppå broen. Når solen går ned og forsvinner bak vestsiden, får steinene en varm farge, og det er da de beste tidspunktene for å ta bilder. Broen er lett tilgjengelig fra sentrum med offentlig transport og til fots; Büyük Saat (Det store klokketårnet) og Ramazanoğlu Konağı (Ramazanoğlu-gården) ligger i gangavstand. Sentralparken (Merkez Park) starter i nærheten av broen på Seyhan-siden, og det grønne området som strekker seg langs elven, gir en fin mulighet for de som ønsker å forlenge turen. Om sommeren kan varmen i Adana være veldig intens midt på dagen, så det er mer behagelig å komme tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen.
Se stedFå veibeskrivelse
2
Ramazanoğlu Konağı

Ramazanoğlu-gården.

~40 min her
Kızılay Caddesi, Ulucami Külliyesi yanı, Seyhan / Adana

Ramazanoğlu-gården ligger i Kızılay Caddesi, inne i området til Ulu-moskeen. Når du går inn i gaten, finner du gården sørøst for moskeen. Før du går inn, bør du nøye observere bygningens ytre. Nederste etasje er bygget av stein, mens de øvre etasjene er bygget av murstein, og skillet mellom disse to materialene er tydelig synlig på fasaden. Bygningen har en rektangulær form, og ifølge Wikipedia er den 16 meter lang og 10,5 meter bred. Det beskjedne utseendet gjenspeiler bebyggelsens tilbakeholdne stil.

Gå mot inngangen på sørsiden, da mye av gårdens historie er knyttet til inskripsjonen der. Ifølge inskripsjonen ble haremdelen fullført i sjabanmåneden i det islamske året 900, altså i april 1495, av Ramazanoğlu Halil Bey. Imidlertid understreker kilder at denne datoen ikke gjelder for hele bygningen. KÜRE-leksikonet skriver at bygningen opprinnelig ble bygget mellom 1360 og 1400, og at inskripsjonen fra 1495 refererer til en restaurering. Informasjon fra den tidligere lederen av gården, publisert i Hürriyet Daily News, indikerer også at byggingen strekker seg tilbake til andre halvdel av det fjortende århundre. Derfor kan du betrakte gården som en av de eldste bevarte sivile bygningene i Anatolia.

I dag brukes gården som et kulturhus tilknyttet Çukurova-universitetet, og den brukes til konferanser, møter og konserter. Hvis du har mulighet til å gå inn, begynn med steinbelagte området i første etasje; trappene fører opp til de øvre etasjene. Deretter kan du se de buede rommene i nord, som ifølge kilder ble brukt som "selamlık" (et område for menn). I andre etasje finner du et kjøkken og to rom, mens øverste etasje har et stort rom og et vaskerom. Hürriyet Daily News rapporterer at tilstedeværelsen av et tyrkisk bad (hamam) i øverste etasje er en sjelden egenskap i eldre bygninger.

Tenk deg de historiske gjestene mens du utforsker gården. Ifølge kilder bodde Yavuz Sultan Selim her under sin kampanje i Egypt, og Kanuni Sultan Süleyman var gjest hos Ramazanoğlu Piri Bey da han besøkte Adana i 1535. KÜRE-leksikonet skriver også at poeten og guvernøren Ziya Paşa brukte salongen i første etasje som mottaksrom under sin periode som guvernør. Bygningen ble skadet i jordskjelvet i Adana Ceyhan i 1998, men ble senere restaurert av Vakıflar Genel Müdürlüğü (Direktoratet for stiftelser) og åpnet som et kulturhus i 2009.

Gården kan være stengt avhengig av arrangementskalenderen, så det er lurt å sjekke statusen på forhånd hvis du planlegger å

Ramazanoğlu-gården ligger i det historiske sentrum av Adana, sørøst for Ulu Cami-moskeen, og er en bygning som stammer fra palasset til Ramazanoğulları-sultanatet. Ramazanoğulları var et tyrkisk stammesamfunn som styrte Çukurova fra slutten av 1300-tallet til 1600-tallet. I dag regnes gården som et av de eldste bevarte eksemplene på sin type i Tyrkia. Siden 2009 har Çukurova-universitetet brukt den som et offentlig kultursenter. Det finnes to forskjellige synspunkter angående bygningens historie. Ifølge inskripsjonen på den sørlige porten ble bygningen fullført i sjabanmåneden i det islamske året 900, altså våren 1495, av Ramazanoğlu Halil Bey. Adana Kultur- og Turismedirektoratet og TDV Islamic Encyclopedia oppgir dette som bygningens opprinnelige byggeår. Imidlertid hevder Gözde Ramazanoğlu, en arkitekturhistoriker ved Çukurova-universitetet, at bygningen ble konstruert mellom 1360 og 1400, og at inskripsjonen fra 1495 refererer til en restaurering. Wikipedia skriver at delen som ble fullført i 1495 ble lagt til en tidligere bygning som allerede sto der. Gården hadde to hoveddeler: "haremlik", hvor familien bodde, og "selamlık", hvor statlige saker ble behandlet. TDV Islamic Encyclopedia anser den tre etasjer høye bygningen som står i dag som haremdelen av palasset, og antyder at bygningen fra 1497 som ligger nord for den, og som også kalles Tuz Hanı, sannsynligvis var selamlık-delen. I publikasjoner fra Çukurova-universitetet beskrives den delen som står i dag som selamlık-delen av palasset, altså administrasjonssenteret. Disse to tolkningene indikerer at palasset besto av en kompleks samling av sammenhengende bygninger. Gården har en rektangulær plan og er omtrent 16 meter lang og 10,5 meter bred. Nederste etasje er bygget av stein, mens de øvre etasjene er bygget av murstein, og den har et enkelt, til og med beskjedent utseende utenfra. Bygningen består av en kjeller, en mellomliggende etasje og en øvre etasje; i den østlige enden av kjelleren er det en gårdsplass. I den mellomliggende etasjen er det et kjøkken og to rom, mens den øvre etasjen har et stort rom og et lite vaskerom. Tilstedeværelsen av et vaskerom i den øvre etasjen fremheves som en sjelden detalj i eldre bygninger. Arkitektonisk sett ligner gården på Memluk-gårdene i Egypt. Bruken av stein og murstein i fasaden minner om skjæringspunktet mellom Memluk-påvirkningen fra sør og den anatolsk byggetradisjonen. I Piri Paşa-stiftelsen beskrives bygningen som en høy og stor bygning, designet for bruk både om Konak ble grundig restaurert i 1983, og etter å ha blitt skadet i jordskjelvet i Adana Ceyhan i 1998, ble den restaurert av Generaldirektoratet for Stiftelser. I dag har den status som en viktig stiftelse og er tilknyttet Regiondirektoratet for Stiftelser i Adana. Den fungerer som et kultursted og arrangerer konferanser, møter og konserter. Hvis du besøker på en dag hvor det er en konferanse eller konsert, kan du se bygningen i bruk. Du kan komme til Konak med offentlig transport fra sentrum. Den ligger i nærheten av Ulu Cami-moskeen og ligger bare noen få minutters gange fra Büyük Saat-klokketårnet. Start med å observere fasaden fra gaten og legg merke til hvordan murverket og teglsteinene er arrangert mellom etasjene. Deretter kan du utforske rommene inne i bygningen, etasje for etasje. Den nærliggende Ulu Cami-moskeen og de historiske bygningene i området fullfører bildet av byens karakter fra Ramazanoğulları-perioden. Sjekk den oppdaterte informasjonen om åpningstider og arrangementer før du besøker, da disse kan variere.
Se stedFå veibeskrivelse
3
Büyük Saat Kulesi

Det store klokketårnet.

~40 min her
Ali Münif Caddesi, Seyhan / Adana

Det store klokketårnet reiser seg midt i Ali Münif Caddesi, og du kan gå dit fra residensen på få minutter. Få det første blikket på tårnet fra litt avstand i gaten; du kan først se hele den rektangulære formen derfra. Ifølge kilder er tårnet 32 meter høyt, og det var det høyeste klokketårnet i det osmanske riket på den tiden. Det neste høyeste var klokketårnet i Dolmabahçe i Istanbul. Når du nærmer deg, legg merke til konstruksjonen; tårnet er bygget av små, huggede steiner som var vanskelige å sette sammen.

Byggeåret for tårnet er beskrevet forskjellig i ulike kilder, så det er lurt å være klar over begge versjonene. Kultur- og turistdirektoratet i provinsen oppgir at byggingen startet i 1881 under guvernør Ziya Paşa, og at tårnet ble fullført i 1882 under guvernør Abidin Paşa. Wikipedia på engelsk oppgir at byggingen startet i 1879, og nevner Krikor Ağa Bezdikyan og Kaspar Ağa som ansvarlige for designet. Kulturinventaret nevner også disse to håndverkerne. Begge kildene nevner at ordfører Hacı Yunus bidro betydelig til byggingen.

KÜRE-leksikonet oppgir at tårnet opprinnelig ble kalt "Saathane" for å skille det fra det mindre "Küçüksaat"-uret, som var formet som en sparebøsse, og som lå på byens travle torg. Tårnet har klokker på alle fire sider, og det nåværende mekanismen ble importert fra Tyskland i 1925. Samme kilde oppgir at tårnet er 8 meter bredt, og at det senere ble lagt til antenner og en alarm. Når du ser på toppen av tårnet, prøv å skille disse senere tilleggene fra den originale konstruksjonen. Ifølge kildene kunne klokken, som ringte hver time, høres over store deler av byen, og arbeidstiden i offentlige kontorer ble justert etter dette tårnet. Kultur- og turistdirektoratet i provinsen understreker at tårnet var bygget så solid at det overlevde jordskjelvet i Adana i 1998.

Området rundt tårnet gir den beste opplevelsen. KÜRE-leksikonet oppgir at en oppgradering av gaten, som startet i 2013, har gitt butikkfasadene i Ali Münif Caddesi et enhetlig utseende. Gå inn i Kazancılar Çarşısı fra her; Kulturinventaret oppgir at markedet også er kjent som Adana Arastası og Ramazanoğlu Çarşısı, og at det har eksistert siden det 16. århundre. Du kan vandre rundt i markedet og se butikker som selger kobberarbeider, lokale produkter og godteri, men valget av butikker er opp til deg. Tårnet og gaten er vakkert opplyst om kvelden, og gir et unikt syn.

Det er ikke et stort fortau ved foten av tårnet, og gaten er åpen for trafikk;

Det store klokketårnet er et historisk klokketårn som står i det gamle markedet i Adana, langs Ali Münif Caddesi. Byens innbyggere kaller det ofte bare "Det store klokketårnet", og sammen med Taşköprü regnes det som et av Adanas mest kjente landemerker. Tårnet er 32 meter høyt, og ifølge kilder er det det høyeste klokketårnet i Tyrkia. Ifølge Kulturportalen var det det høyeste klokketårnet blant de osmanske byene på sin tid, og det neste høyeste var klokketårnet i Dolmabahçe i Istanbul. Byggeåret for tårnet er beskrevet på to forskjellige måter i ulike kilder. Kilder fra Kultur- og Turisme-ministeriet oppgir at byggingen startet i 1881 under guvernør Ziya Paşa, og ble fullført i 1882 under guvernør Abidin Paşa. Den engelske Wikipedia-artikkelen oppgir at byggingen startet i 1879, og at den ble utført under ordfører Kirkor Bezdikyan. Kulturinventaret oppgir at strukturen ble bygget av Krikor Ağa Bızdikyan og Kaspar Ağa Avakyan, og at ordfører Hacı Yunus også bidro betydelig til byggingen. Det som alle kilder er enige om, er at tårnet ble fullført i 1882 under Abidin Paşa. TDV Islamic Encyclopedia beskriver også klokketårnet som en struktur bygget i 1882 av Adanas guvernør, Abidin Paşa. Tårnet har en rektangulær form og har et klokkeskive på alle fire sider. Ytterveggen er laget av stein, mens selve konstruksjonen er bygget av små, vanskeligstilte steiner. Det sies at fundamentet strekker seg 35 meter ned i bakken, men dette er oppgitt som en anekdote. Takket være sin solide konstruksjon overlevde tårnet jordskjelvet i Adana i 1998. Opprinnelig ble tårnet kalt "Saathane", men for å skille det fra det mindre klokketårnet ("Küçüksaat") som lå på en travel plass i byen, fikk det navnet "Det store klokketårnet". Selv klokken i tårnet har sin egen historie. Ifølge en klokkemaker som vedlikeholdt den, ble det opprinnelige mekanismen ødelagt under Krigsårene, og i 1925 ble den erstattet med et nytt mekanisk system fra Tyskland. Siden klokken har et mekanisk system som slår, må den justeres og vedlikeholdes ukentlig. I begynnelsen avspilte tårnet en kraftig bjellelyd hvert time, som kunne høres over store deler av byen, og daglige aktiviteter ble organisert etter denne lyden. Det sies at bjellen hadde en fransk inskripsjon som også inkluderte navnet "Adana". Den engelske Wikipedia-artikkelen nevner også at det en gang var rykter om at vannet som kom fra tårnets fundament hadde helbredende egenskaper. Man kommer opp til bjellekammeret via en trapp med over hundre trinn, men innsiden av tårnet er ikke Tårnet kan best beskrives fra begge ender av gaten og fra det lille torget ved foten av tårnet. For å få med hele tårnet i ett bilde, ta noen skritt tilbake og ta bildet oppover; ettermiddagslyset vil gi steinoverflaten en varm, gul farge. Tårnet er et naturlig møtested langs en tursti, siden Ramazanoğlu-gården, Taşköprü-broen, Adana Filmuseum og Atatürk-huset kan nås til fots fra her. Området rundt tårnet er også et område hvor mange av byens gamle kebab- og søtsaksbutikker er samlet, så det er lett å ta en pause underveis på turen. Du kan komme deg til tårnet fra sentrum med minibusser, vanlige busser, kommunebusser og t-bane. Siden området er en travel markedsplass, er det mer praktisk å bruke offentlig transport eller gå heller enn å kjøre bil. Tårnet kan observeres utenfra hver time. Adgang til klokketårnet er kun mulig med spesiell tillatelse, så sjekk med de relevante instansene for oppdatert informasjon om dette.
Se stedFå veibeskrivelse
4
Adana Sinema Müzesi

Adana Kinomuseum.

~1 t her
Kayalıbağ Mahallesi, Seyhan Caddesi ile 26025 Sokak kesişimi, Seyhan / Adana

Adana Filmuseum ligger i Kayalıbağ-området, i hjørnet av Seyhan Caddesi og 26025 Sokak, ved den vestlige bredden av Seyhan-elven. Før du besøker museet, ta en liten spasertur i de omkringliggende gatene, da dette er et område med gamle hus i Adana, bygget på og rundt Tepebağ-haugen. Ifølge Wikipedia er de fleste av disse husene to eller tre etasjer høye, med tykke vegger og få vinduer i første etasje, mens de øvre etasjene har rekker av vinduer og balkonger. Kommunens guide nevner at de fleste av husene ble bygget på 1700-tallet, selv om ulike kilder oppgir forskjellige datoer, så det er tilstrekkelig å se på dem som en del av den gamle byens boligstruktur. Guiden påpeker også at det pågår utgravninger på haugen.

Museumsbygningen er skapt ved å slå sammen to tomter med rekker av herskapshus som ligger ved elvebredden. Ifølge KÜRE-leksikonet ble restaureringen utført av Adana kommune, og museet ble åpnet 23. september 2011. Wikipedia beskriver museet som det andre filmmuseet i Tyrkia. Når du går inn, bør du først se på plakatene i første etasje. Hver plakat viser minst én person fra Adana som regissør, skuespiller eller manusforfatter, og det kan være en morsom aktivitet å lete etter disse navnene mens du ser på plakatene.

Når du går opp til etasjen over, vil du se at rommene er delt inn etter tema. Kilder nevner blant annet et Nostalgirum, et Rom for Adanas kunstnere, et Rom for den nye generasjonen kunstnere, et Rom for Adanas produsenter, et Rom for Mehmet Baltacı-samlingen og et Rom for Gullnøkkelen (Altın Koza). Et helt rom er dedikert til skuespilleren og regissøren Yılmaz Güney, med bilder, gjenstander og filmaffisjer. Maleren og filmskaperen Abidin Dino, samt forfatterne Yaşar Kemal og Orhan Kemal, hvis romaner har blitt filmatisert, er også representert på museet. I rommene finner du også bilder av skuespillere som har en sterk tilknytning til byen, som Şener Şen og hans far, Ali Şen.

Sett av tid til å besøke Rommet for Gullnøkkelen (Altın Koza). Her får du informasjon om Adana kommunes Gullnøkkel-filmfestival, og ifølge Wikipedia ble festivalen grunnlagt i 1969. Voksfigurene på museet er laget av Jale Kuşan og Tülay Aktaş. Hvis du er interessert i filmhistorie, bør du også besøke biblioteket. Samlingen består av omtrent 3500 bøker, donert av filmhistorikeren Alberto Modiano, og den eldste boken dateres tilbake til 1891.

Ifølge Wikipedia har museet tilgjengelig inngang for funksjonshemmede, ledsagertjeneste, lydbeskrivelser og berøringsvennlige overflater, noe som kan være nyttig når du planlegger besøket. S

Adana Film Museum er et filmmuseum som ligger i Kayalıbağ-området i distriktet Seyhan, ved krysset mellom Seyhan Caddesi og 26025 Sokak. Museet ble åpnet 23. september 2011 og regnes som det andre filmmuseet i Tyrkia. Formålet er å presentere regissører, skuespillere, produsenter og forfattere fra Adana som har vært involvert i filmer. Dermed forteller museet historien om et bys lange forhold til film, ikke bare en enkelt persons historie. Bygningen som huser museet er like interessant som samlingen. Den ble skapt ved å restaurere de sjette og syvende parsellene i en rekke gamle herskapshus som ligger i det gamle sentrum langs vestsiden av Seyhan-elven. Den toetasjes bygningen, som består av to sammenkoblede historiske hus, bevarer sine originale arkitektoniske trekk til tross for de omfattende restaureringene. Restaureringen ble utført av Adana kommune. Ifølge kommunens guide ligger museet i Tepebağ-området, som er kjent for sine gamle hus fra 1700-tallet. Første etasje er dedikert til filmplakater. Et kriterium for utvalget av plakater er at minst én person som er nevnt på plakaten, for eksempel regissør, skuespiller eller manusforfatter, må være fra Adana. Dette gjør omvisningen til en liten lek, der man leter etter navn som har en tilknytning til Adana på hver plakat. Guiden fra kommunen anser museet som et av de viktigste husene i Tepebağ, som er restaurert og åpnet for turister. Blant plakater finner man verk fra 1940-tallet og utdrag fra populære tyrkiske filmer fra "Yeşilçam"-perioden. Rommene i andre etasje er delt inn etter tema. Museet har blant annet et Nostalgiram, et Yılmaz Güney-rom, et Mehmet Baltacı-rom, et reiserom, et rom for nye kunstnere, et rom for Adanas produsenter, et "Golden Fig"-rom og et rom for Adanas kunstnere. I rommet dedikert til Yılmaz Güney, finner man en voksfigur av kunstneren, plakater fra filmene hans, fotografier og filmutstyr. Maleren og filmskaperen Abidin Dino, samt forfatterne Yaşar Kemal og Orhan Kemal, hvis romaner har inspirert mange filmer, er også representert på museet. Skuespilleren Şener Şen og faren hans, Ali Şen, samt regissørene Şahin Kaygun og Ali Özgentürk, og forfatteren Muzaffer İzgü, er også representert med fotografier og gjenstander. "Golden Fig"-rommet forteller historien om "Golden Fig Film Festivalen", som arrangeres av Adana kommune. Festivalen, grunnlagt i 1969, er en av de mest synlige delene av byens filmidentitet, og museet fungerer som et arkiv for denne kulturarven. Voksfigurene på museet er laget av Jale Kuşan og Tülay Aktaş. Samlingen inneholder også filmutstyr, fotografier av skuespillere, priser og transkripsjoner av intervjuer. Museet har også et filmbibliotek Ifølge Wikipedia har museet tilpasset inngang for personer med nedsatt funksjonsevne, parkeringsplass, assistansetjenester, toalett, lydbeskrivelser og taktile overflater. Den enkleste måten å besøke museet er å starte med informasjonsplakatene i første etasje, ta trappen opp til etasjen over og deretter gå gjennom rommene i rekkefølge. Ved å se på de gamle trevinduene, takene og rominndelingen får du også et innblikk i hvordan et tradisjonelt hus i Adana så ut. Når du går ut, kan en kort spasertur blant de restaurerte husene i Tepebağ fullføre besøket på en fin måte. Museet ligger på vestsiden av elven, i nærheten av Taşköprü og Atatürk-huset, og er lett tilgjengelig med offentlig transport fra sentrum. Det kan være vanskelig å parkere i de smale gatene i området, så det er enklest å gå dit. Sjekk den oppdaterte informasjonen om åpningstider og -dager hos Adana kommune.
Se stedFå veibeskrivelse
5
Adana Atatürk Evi Müzesi

Adana Atatürk-huset museum.

~50 min her
Seyhan Caddesi, Seyhan / Adana

Atatürk-huset museum ligger på Seyhan Caddesi, nordvest for rekken av herskapshus som vender mot elven. Før du går inn, ta deg tid til å betrakte fasaden fra utsiden. Ifølge den tyrkiske Wikipedia beskrives bygningen som et toetasjers hus med karnapper, et saltak og steinvegger, og den ligner de klassiske Adana-husene fra det nittende århundre. Kultur- og turistdirektoratet i provinsen bekrefter at bygningen er et registrert kulturarvsobjekt og at det er et av de beste eksemplene på borgerlig arkitektur fra sin tid.

Utforsk huset med kunnskap om dets historie. Ifølge Kultur- og turistdirektoratet i provinsen, ble Atatürk og hans kone Latife Hanım, under besøket i Adana den 15. mars 1923, gjestet i dette herskapshuset som tilhørte Suphi Bey fra Ramazanoğlu-familien; den tyrkiske Wikipedia refererer til samme person som Suphi Paşa. Bygningen ble overtatt av en forening, restaurert og åpnet som en avdeling under Museumsinspektoratet i 1981. Hvert år, den 15. mars, arrangeres en minneseremoni i dette huset, så vær forberedt på folkemengder hvis du planlegger å besøke på den dagen.

Organiser besøket ditt etter etasjene. I første etasje finner du arbeidsrom og et bibliotek; ifølge den tyrkiske Wikipedia inneholder biblioteket omtrent to tusen bøker på osmansk og tyrkisk, samlet gjennom donasjoner. I arbeidsrommet vises lokale aviser fra perioden under frigjøringskrigen og etter. Når du går opp til andre etasje, vil du se "sofaen"; denne store hallen, som var sentrum for livet i et tradisjonelt Adana-hus, er der rommene åpner seg. Rundt sofaen ligger rom som soverom, presse-, krigere-, våpen-, assistent- og Kuvayi Milliye-rom.

Mens du utforsker rommene, bør du fokusere mer på husets planløsning enn på selve gjenstandene. Den engelske Wikipedia forklarer at i de tradisjonelle husene i Tepebağ var øverste etasje det primære oppholdsrommet, og at rommene var plassert slik at de åpnet seg mot hallen. Se ut av vinduene mot elven og gaten; det er kjent at disse herskapshusene var plassert slik at de kunne fange den kjølige brisen fra elven. Gjenstander som den messingkledde sengen og Maraş-stolen i soverommet, illustrerer tidens innredningsstil. Museet viser også fotografier og dokumenter knyttet til Atatürks besøk i Adana, i tillegg til etnografiske gjenstander.

Sjekk museets åpningstider og -dager på den offisielle nettsiden før du drar. Etter besøket kan du fullføre ruten ved å gå nedover Seyhan Caddesi mot elven. Når du går sørover langs elven, vil du etter noen hundre meter komme tilbake til Taşköprü. Hvis du går tilbake til broen om kvelden, kan du avslutte dagen der du startet, og nyte refleksjonen av

Adana Atatürk-huset er et tradisjonelt Adana-hus med to etasjer, som ligger langs Seyhan-gaten, nær elvens vestlige bredd. Mustafa Kemal Atatürk og hans kone, Latife Hanım, ble gjestet i dette huset da de besøkte Adana 15. mars 1923. Bygningen tilhørte på den tiden Suphi Paşa, som var medlem av Ramazanoğulları-familien. I 1981 ble huset åpnet for publikum som en del av et museum, i anledning Atatürk sin hundreårsdag. En av de viktigste grunnene til å besøke museet er selve bygningen. Adana Kultur- og Turismedirektoratet beskriver bygningen som et av de beste eksemplene på borgerlig arkitektur fra sin tid, og som et typisk eksempel på tradisjonelle Adana-hus. Huset ligner på klassiske Adana-hus fra 1800-tallet; det er to etasjer høyt, har en veranda og et saltak, og veggene er bygget av stein. Bygningen er registrert som en verneverdig kulturarv av Kulturdepartementet. Den vertikale vindusrekken på fasaden, de treverkspaneene og det store taket gjenspeiler en livsstil som var tilpasset det varme klimaet i gamle Adana. Bygningen ble kjøpt av staten og restaurert med bidrag fra publikum, gjennom Atatürk Science and Culture Center Preservation and Revitalization Association. Hvert år, den 15. mars, markeres Atatürk sin ankomst til Adana med en offisiell seremoni i denne bygningen. Museet viser informasjon, dokumenter og fotografier fra Nasjonskampen og de første årene av republikken. I tillegg er det utstilt etnografiske gjenstander fra regionen i husets rom. I første etasje er det to rom: et arbeidsrom og et bibliotek. I arbeidsrommet vises lokale aviser som "Yeni Adana", "Türk Sözü", "Çukurova" og "Dirlik" fra perioden under Nasjonskampen og etter. Biblioteket inneholder omtrent to tusen bøker på osmansk og tyrkisk, samlet gjennom donasjoner. I stuen i andre etasje står en statue av Atatürk, laget av skulptøren Nevzat Duruak. De ni rommene som vender mot stuen er innredet som soverom, arbeidsrom, presse, krigere, stue, Hatay, våpenrom, assistentrom og Kuva-yi Milliye-rom. I rommene kan man se møbler og dokumenter fra den tiden. I soverommet er det en seng med messingramme, dekorert med perler, og Maraş-stoler. I pressesalen er det innbundne eksemplarer av "Yeni Adana"-avisen fra Pozantı, som er bevart i vitrineskap. I stuen er det en valnøttstol, et metallpeis, regionale tepper og matter som gjenskaper atmosfæren i et gammelt Adana-hus. I våpenrommet er det forskjellige rifler og pistoler, samt mynter fra forskjellige år, og en modell av huset der Mustafa Kemal ble født. I krigerrømmet er det fotografier av Abdülgani Girici og andre krigere fra den tiden, samt et ur som er stilt inn på tidspunktet Det er naturlig å starte besøket i kjelleren, hvor avisene er, og deretter gå opp trappen til hallen. Derfra kan man utforske rommene som ligger rundt hallen. Innredningen i huset er et godt eksempel på planløsningen til tradisjonelle hus i Adana. Fra vinduene kan man observere forholdet mellom huset og gaten, og hvordan inngangene fører ut til gaten. Museets forhage er liten, men har trær, og det beste stedet for å fotografere fasaden er foran gjerdet. Museet er tilgjengelig med buss, bybuss og taxi fra sentrum. Det er også mulig å gå dit fra områdene rundt Büyük Saat og Taşköprü. Adana Filmuseum ligger i nærheten, i Kayalıbağ-området, så de to museene kan besøkes på samme tur. Sjekk åpningstider og dager på nettsiden til Adana Kultur- og Turistkontor før du drar, da disse kan variere.
Se stedFå veibeskrivelse

Rutekart

Ruteinformasjon
BySeyhan, Adana
TypeRuter
Stopp5
Dato19. oktober 2026
Radar TürkiyeForfatterRadar TürkiyeStart rute