Vestbredden av Bursa, fra museene til Çekirge varmebadene.

Start turen i hageti ved siden av II. Murad-gaten i komplekset, og begynn med å besøke II. Murad-mausoleet, som ligger sørvest for moskeen. Ifølge TDV Islamic Encyclopedia ble mausoleet bygget i 1451, og Bursa-avdelingen beskriver II. Murad som den siste osmanske sultanen som ble begravet i Bursa. Før du når inngangen, løft blikket, for de forseggjorte treverkdetaljene over inngangen er et mesterverk som også roses i encyklopedien. Inne finner du to kvadrater i hverandre; det ytre er 13,45 meter bredt, det indre er 6,90 meter bredt, og det er et 3,25 meter bredt område mellom dem. Kuppelen i midtdelen hviler på fire søyler og fire støttepilarer, som er hentet fra andre bygninger. Midten av denne kuppelen er bevisst åpen, fordi sultanen i sitt testamente ønsket at sol, måne og regn skulle skinne direkte ned på graven hans. Liket hans ble begravet direkte i jorden, ikke i en kiste, og Bursa-avdelingen tolker dette som et tegn på en hersker som ikke likte prang. I en side ligger andre medlemmer av dynastiet, inkludert Şehzade Alaeddin; kildene gir litt forskjellige lister over hvem som er begravet her. Når du forlater mausoleet, kan du lese hagene som et slektstre, fordi disse bygningene, som ble bygget mellom 1449 og 1573, forteller historien om dynastiet over en periode på over hundre år. Den eldste er Hüma Hatun-mausoleet fra 1449, en sekskantet bygning som tilhørte moren til Fatih Sultan Mehmed, og som ifølge encyklopedien er relativt enkel. Mausoleet som i dag er kjent som Cem Sultan, ble faktisk bygget i 1479 for Fatihs eldste sønn, Şehzade Mustafa, som døde i 1474. Cem Sultan døde i Italia i 1495, og liket hans ble brakt til Bursa i 1499 og plassert i dette mausoleet. Når du ser inn gjennom den marmorbelagte inngangen, ser du de turkise og marineblå sekskantede flisene som dekker veggene opp til vindushøyden, gullfargen i rammer og de forseggjorte treverkdørene. Se etter den samme forseggjorte treverksarbeidet på døren til Gülşah Hatuns mausoleum, som er rektangulær. Ifølge TDV ble den åttekantede Şehzade Ahmed-mausoleet bygget i 1513 av Mimar Alaeddin, og inneholder i tillegg til Şehzade Ahmed, også hans bror Şehinşah og Şehzade Korkut. Inskripsjonen på Şehzade Mahmud-mausoleet er datert 1507, og bygningen tilskrives Mimar Yakub Şah; inne i mausoleet strekker flisene seg opp til 2,90 meter. Besøk og sammenlign Mükrime Hatun- og Şirin Hatun-maus Spør personalet om hvilke mausoleer som er åpne den dagen. Vær stille inne i bygningene og unngå å berøre flisene. Når du forlater hagen, gå over til huset på den andre siden. Ifølge Kulturportalen er denne bygningen fra 1600-tallet et av de eldste husene som fortsatt står i Bursa. Det antas at det tidligere var en villa tilhørende Murad II på dette stedet, og det sies at det var her Fatih Sultan Mehmed ble født. Bursa-avdelingen antar at huset ble bygget som en bolig for en pasja på 1600-tallet. Huset ble nasjonalisert i 1946, åpnet som museum i 1958, stengt for besøkende i 1992 og åpnet igjen i 2005. I det øvre rommet kan du se et skap dekorert med blomstermotiver, et tak med geometriske mønstre og en sekskantet takkuppel. Hvis du ønsker å se et annet eksempel på den sivile arkitekturen i Muradiye, kan du gå nedover Uzunyol-gaten, sør for Kaplıca Caddesi. Dette huset ble bygget i 1836 som en gjestebolig for staten, ble senere brukt som det russiske konsulatet, og ble kjøpt og restaurert av kunstneren Hüsnü Züber i 1988. Bygningen, som i mange år var kjent som "Levende Museum", ble etter en restaurering som startet i 2015, åpnet som et ungdomssenter i 2021, ifølge en artikkel publisert i DergiPark. Derfor bør du heller fokusere på å se på fasaden i tre og atmosfæren i gaten, i stedet for å planlegge et besøk innvendig. Deretter kan du gå nedover bakken i retning nord, mot Çekirge Caddesi, for å komme til Kulturpark.
Kilder: TDV Islamic Encyclopedia; Bursa-avdelingen; Kulturportalen; Bursa kommune; DergiPark; Wikipedia.

Etter å ha gått av i Muradiye, gå inn i Kültürpark som ligger langs Çekirge Caddesi. Ifølge Kulturportalen ble parken åpnet i 1955 av daværende ordfører Reşat Oyal, og den er Bursa's første store, velorganiserte grøntområde. Parken, som dekker et område på omtrent 393 000 kvadratmeter, har offisielt blitt kalt Reşat Oyal Kulturpark siden 1999. Hovedmålet med dette stoppet er Bursa Arkeologimuseum som ligger inne i parken, så gå først til museet og ta deg tid til å utforske parken senere. Museet ble grunnlagt i 1904 som en avdeling av Det Osmanske Museum, og Museumskort-siden beskriver det som Tyrkias tredje eldste museum. Samlingen ble flyttet til Yeşil Medrese i 1930, og i 1972 flyttet den til den nåværende bygningen, som ble designet av Mimar Ertem Yücel. Ifølge Kulturportalen inneholder museet omtrent 25 000 gjenstander, hvorav omtrent 2000 er utstilt. Utstillingen er delt inn i fire seksjoner, og ved å besøke seksjonene i rekkefølge får du en komplett oversikt over historien til Bursa-regionen. Den første salen strekker seg fra miocen til frigisk periode; her kan du se fossiler av elefanter fra Paşalar-området nær Mustafakemalpaşa, samt et kvinnelig skjelett funnet i Aktopraklık-høyden. I salen for steinobjekter skiller en bronse-Apollo-statue og en bronse-Athena-byste fra romertiden seg ut blant marmorstatuer. Den andre salen viser mynter, glassgjenstander, lysekroner, metallgjenstander, segl og smykker kronologisk fra den arkaiske perioden til bysantinsk tid. Blant museets mest bemerkelsesverdige gjenstander er en hellenistisk gulltiara dekorert med olivengrønt, funnet i Gemlik, og en bronse-statue som viser et barn som bærer en hund, funnet under en utgravning i Mudanya. Den siste seksjonen er dedikert til gjenstander funnet i Üç Pınar-tumulusen under en redningsutgravning i 1988. Her vises tre gravsteiner fra persisk dominansperiode, samt rekonstruerte deler av en krigsvogn datert til det 6. århundre f.Kr. Kulturportalen påpeker også at den gresk-persiske gravsteinen funnet i landsbyen Şükraniye, som tilhører Karacabey, er et av de tre kjente eksemplene i verden. Etter å ha sett utstillingen, gå ut i hagen, da museets hage har en imponerende samling av gravsteiner utstilt. Å studere relieffene på gravsteinene i lyset fra siden gjør det lettere å se detaljene i figurene. Da denne ruten ble utarbeidet, viste Museumskort-siden at museet var midlertidig stengt for besøkende, så sjekk den aktuelle statusen før du drar. Hvis museet er stengt, kan du Hvis du fortsetter, ta til høyre inn i Çekirge Caddesi og gå vestover, i retning Çekirge. Karagöz-museet ligger på samme gate, omtrent en og en halv kilometer lenger fremme. Hvis veien virker lang, kan du ta en buss eller en minibuss som kjører langs gaten og reise noen stopp. Kilde: Kulturportalen; Museumskortet; Wikipedia.

Mens du går vestover på Çekirge Caddesi, vær oppmerksom på den lille parken på høyre side, altså på nordsiden av gaten, fordi Karagöz og Hacivat-monumentet ligger der. Se monumentet før du går inn i museet; ifølge Kulturportalen er dagens keramiske arrangement basert på et verk som skulptøren Gönül Akıncı fullførte i 1982, på bestilling fra kommunen. Samme kilde, på museumsiden, skriver at området i 1950 ble omgjort til et symbolsk lerret, og at det bak det lå tre representasjonsgraver. Ifølge legenden ble Karagöz og Hacivat, som jobbet med byggingen av en moské under Orhan Gazi, henrettet fordi de forsinket arbeidet med sine spøkefulle samtaler. Den samme legenden forteller at sultanen, som senere angret, fikk Sheik Küşteri til å lage bilder av de to og fremføre dem på lerretet. Metin And, som skrev artikkelen om Karagöz i TDV Islamic Encyclopedia, understreker at ingen av disse fortellingene er basert på dokumentasjon. Derfor bør du se monumentet mer som et minnested for skyggeteateret enn som en grav. Museet ligger rett overfor monumentet, på den andre siden av gaten. Bygningen er en gammel elektrisk distribusjonsstruktur som ble brukt som transformator i omtrent tretti år, og den ble omgjort til et kultursted av kommunen etter den 3. internasjonale Bursa Karagöz-festivalen i november 1995. Bygningen ble åpnet i juni 1997 under navnet Karagöz Evi, og i 2007 ble den omgjort til et museum. Bygningen har to etasjer og et totalt areal på 1008 kvadratmeter, og den inneholder to gallerier, et teatersal, et verksted for figurer og et spesialbibliotek. I det første galleriet kan du se historien om Karagöz-teateret og utstyret som brukes bak lerretet. Ved å se nærmere på figurene kan du også lese om produksjonsteknikken; ifølge encyklopedien skjæres figurene ut av kamelskinn, bearbeides for å bli gjennomsiktige og farges med plantefargestoffer. Se også på de små hullene på figurene, fordi utøveren holder figurene med pinner som plasseres i disse hullene. Ifølge encyklopedien beveger den horisontale pinnen figuren i én retning, mens den vertikale pinnen tillater bevegelse til venstre og høyre. Det andre galleriet er dedikert til tradisjonelle figurer, og samlingen inkluderer figurer fra Metin Ands samling, samt verk av mestere som Tacettin Diker og Orhan Kurt. I galleriene vises også hånddukker og karikaturer fra osmanske tidsskrifter. Undersøk også scenoppsettet; ifølge encyklopedien spilles forestillingene bak et hvitt lerret, opplyst av et oljelampe eller stearinlys. En forestilling består vanligvis av en introduksjon, en dialog, en scene og en avslutning. Hvis du er heldig og får se en forestilling, vil du kunne observere konflikten mellom På grunn av mulige endringer i museets åpningstider og utstillingsprogram, anbefales det å sjekke de oppdaterte kunngjøringene fra Bursa kommune. Når du kommer ut, gå omtrent et par hundre meter vestover langs Çekirge Caddesi, så finner du Eski Kaplıca Çekirge. Kilde: TDV Islam Encyclopedia; Kulturportalen; Wikipedia.

Den ruten ender ved den gamle badehus i Çekirge, og Bursa-avdelingen refererer også til bygningen som "Armutlu". Siden bygningen fortsatt fungerer som et badehus, er den vanligste måten å oppleve den på å ta et bad; hvis du bare ønsker å se den, bør du spørre ved inngangen om det er mulig. Ifølge Bursa-avdelingen ble badehuset bygget av sultan Murad I som et dobbelt badehus, men det finnes ingen dokumenter som bekrefter den nøyaktige byggeperioden. Ulike kilder foreslår perioder mellom 1371 og 1385; ifølge en artikkel av Hasan Yılmazyaşar i DergiPark, knytter osmanske krøniker og arkivdokumenter bygningen til perioden til Murad I. Noen kilder antyder at badehuset ble bygget på ruinene av et bysantinsk badehus. Forskere diskuterer om bygningen i sin kjerne er en bysantinsk bygning eller et verk av tyrkiske arkitekter og håndverkere, og Yılmazyaşar tar for seg denne uenigheten i detalj. Ifølge et synspunkt som er referert av Wikipedia, bevarte Murad Is håndverkere planen til en bygning fra det 5. eller 6. århundre, og rekonstruerte veggene og la til kuppelen. Når du kommer inn, kommer du først til omkledningsrommet, som ble lagt til i perioden til Bayezid II; ifølge Discover Islamic Art ble dette rommet bygget i 1511, og Wikipedia nevner at en inskripsjon som viser denne datoen er bevart. Taket i omkledningsrommet består av to kupler og to halvkupoler, og i midten er det en fontene. Rommet får mye lys fra mange vinduer. Samme kilde nevner også at det under omkledningsrommet er en kjeller, som kan ha vært ment for å oppbevare besøkendes eiendeler. Den mest kjente delen av bygningen er rommet under kuppelen, som bæres av åtte søyler. Discover Islamic Art plasserer denne søylehallen i det varme rommet, mens teksten fra Bursa-avdelingen beskriver den runde, buede kuppelen, som er forbundet med de åtte søylene, som det varme rommet. Vær oppmerksom på søylene, da kildene sier at de er hentet fra bysantinsk tid. I det varme rommet er det et rundt basseng med en diameter på syv meter. Vannet strømmer fra en løvehodeformet kanal foran inngangen, først til en liten dam, og deretter gradvis til bassenget. De halvsirkulære nisjene i hjørnene erstatter de private rommene som vanligvis finnes i klassiske osmanske badehus. Yılmazyaşar påpeker at tidlige eksempler på denne nisjeoppsettet finnes i romerske og senantikke badehus. Historikeren von Hammer-Purgstall skrev at vannet var varmt nok til å koke egg. Bygningen har blitt restaurert flere ganger gjennom århundrene, og Wikipedia lister opp restaureringer fra 1535, 1612, 1629, 1681 og 1882. Ifølge Vennligst hold støynivået lavt inne, gå forsiktig rundt, og ta ikke bilder av andre som dusjer. Dekorasjonselementene og marmorbekledningen langs bassenget er svært gamle, så ikke lene deg mot dem og ikke legg gjenstander på dem. Etter at dagen er over, kan du ta en buss eller minibuss som går langs Çekirge Caddesi for å komme tilbake til sentrum. Kilder: Bursa Regionalt Kontor; DergiPark; Discover Islamic Art; Wikipedia.