Nezaket'le

De er alle de som, om vinteren, står tettpakket i bussen på vei til jobb i mørket, som ikke får plass til gjester i kjøkkenet, som desperat ønsker å ta vare på en slektning som om han/hun var sitt eget barn, som stresser rundt for å få en avtale for faren sin på sykehuset, som er forsiktige for å unngå å knuse ting, og som er bekymret for å såre andres følelser.
Du, som ikke ble født med en gullskje i munnen, og som, som det fremgår av teksten, er enig i at "du har ikke en skjønnhet som min søster, så selv om du får et godt ekteskap, bør du kjempe mens du fortsatt kan, for livet er hardt," – du, meg, oss, ham/henne...
Her er hun, selveste Nezaket.
Og en ensom kvinne, i sitt eget skall...
Først hadde han problemer i sin egen familie. En likegyldig far og en mor med psykiske problemer. Etter en snørik ettermiddag kom han hjem fra skolen, og forsøkte å varme de frosne hendene sine ved ovnen. Han var en fortvilet person, som knapt nok klarte å komme seg til døren, fordi han hele tiden var redd for å ved et uhell dytte en gaffel ned i en tallerken med ost. Fru Nezaket er en elegant kvinne.
Til slutt, la oss si farvel til ham.
Med vennlighet.