Titreye Titreye Yağıyordu Kar ve Dilsizdi Gece

Et hotellrom. En kvinne, en mann, og den voksende ensomheten mellom dem.
Jenta opplevde en barndom som var like kald som snøfnugg som falt, og følte seg like kald som en fugl som skalv i kulden. Hun følte seg som to armer som var tomme for sin egen eksistens.
De to er to sjeler som har gått seg vill i andres liv, og det største feiltrinnet de kunne ha gjort var å være sammen. Likevel, på en overraskende måte, finner de trøst hos hverandre.
"Selv om livet kaster oss rundt, var vi fortsatt det eneste vi kunne stole på."
Barndommen hans, opplyst av pusten han tok, og sjelen som fikk blomster til å spire i hjertet hans... Dette er en poetisk historie om et tvunget forhold, fylt med konfrontasjoner, som forvandler ulykke til lykke.
Jo mer ensomhet man opplever, desto mer søker sjeler etter å forenes.
Kan det være at din største feil også er din største styrke?